P. Arne Kirsebom skriver på sin blogg ganske personlig om sine egen opplevelser med biskop Müller i Trondheim – og viser også til boka som nå utgis, om den saken som var så sentral i mediebildet i vår:
… Jeg har lest gjennom boken i går og jeg synes den er sterk og god. Det er ikke til å unngå å bli rørt og berørt på flere steder i innholdet og man får en forståelse hvor ille det må være å gjennomgå noe slikt “David” har opplevd. Han håper at boken vil gi andre mot og mulighet til å ta opp sine saker og det håpet slutter jeg meg til.
På noen steder kjenner jeg meg igjen i boken selv om jeg ikke har hatt noen lignende opplevelse med biskop Müller. Det jeg tenker på, er frykten for å møte mannen som beskrives så godt i boken. Selv måtte jeg forlate Trondheim i slutten av august 1997, en måned etter mannens bispeordenasjon. Det ble min personlige redning og jeg vil alltid være min orden takknemlig for at den kom meg til unnsetning ved å la meg dra vekk. Det ble et år i Tyskland og mer enn tre år i Argentina.
Men den siste natten jeg var i Trondheim brukte jeg nesten all tiden på å rydde ferdig sognekontoret og gjøre alt klart for å forlate stedet. Jeg låste kontoret i femtiden om morgenen, gikk hjem, dusjet, spiste og pakket for reisen til Oslo og Tyskland. Til nå har det ennå ikke gitt seg en mulighet til å besøke St. Olav kirke i Trondheim. Riktignok var jeg i byen i 2002, men var ikke i nærheten av kirken for ikke å møte mannen. …