Vårt Land melder i dag om en ny bok (på St Olav forlag) om den såkalte Müller-saken i Trondheim. De skriver:
… Her forteller forfatteren «David» at han i årene etter det seksuelle misbruket fornektet og fortrengte han det som hadde skjedd. Det var enklere enn å kjenne på det vonde. Etter over 20 års fortielse, kom vendepunktet da han selv ble far: «Det var ikke før jeg selv fikk barn, at jeg fullt ut forsto hvor fryktelig gal handlingen mot meg var. Den var til og med kriminell. (…) Dessuten ble tanken på at kanskje andres barn sto i fare så lenge biskopen var til stede, mer og mer plagsom etter at jeg selv fikk barn.»
Den tidligere altergutten tok, via mellommenn, kontakt med kirkeledelsen. «David» følte seg etter hvert trodd av kirkens menn i Norge. Men gjennombruddet kom først 17. mai 2009: På nasjonaldagen møtte han Vatikanets ambassadør i Stockholm, erkebiskop Paul Emil Tscherrig, i Oslo. Pavens mann kom med følgende beskjed: Kirken finner historien troverdig og vil ta affære. Müller har tilstått forholdet. «Møtet føltes uvirkelig. Som en drøm. Merkeligst av alt var det at paven kjente til historien min og fant den troverdig», skriver «David» i boka.
Selv om ventetiden hadde vært vond, skryter mannen som nå er en godt voksen familiefar, av Den katolske kirkes håndtering av saken. Inntektene til boken går da også til bygging av ny St. Olavs kirke i Trondheim. …
På St Olav forlags sider leser vi også:
I salg fra 1. desember 2010.
Da det i april 2010 ble kjent at biskop Georg Müller av Trondheim fratrådte sitt embede på grunn av overgrep mot en mindreårig, ble Den katolske kirke i Norge rystet i grunnvollene, og i mediestormen som fulgte oppsto det en mengde diskusjoner og spekulasjoner. Den utsatte har ønsket å publisere sin historie på St. Olav forlag. Boken, som har tittelen INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop, publiseres under pseudonymet David. Etter ønske fra David går et eventuelt overskudd i sin helhet til byggefondet for ny St. Olav kirke i Trondheim.
I sin innledning skriver David:
– De som ønsker seg en tabloid beskrivelse av hva jeg har opplevd, må finne seg i å bli skuffet. Dette er en sak mellom meg og mine fortrolige. Jeg ønsker imidlertid å gi et innblikk i hvordan prosessen har vært for meg – fra da overgrepet fant sted og frem til den dagen biskopen måtte gå, samt etterspillet. For meg har dette vært en kamp, min livskamp. Med bistand fra oppriktige og gode hjelpere kom jeg seirende ut av det. Kirken kom seirende ut av det. …
I første linje skriver du: «Vårt Land melder i dag om en ny bok (på Luther forlag) om den såkalte Müller-saken i Trondheim.»
Dette er ikke riktig. (Har du hjemlengsel til Statskirken, siden du nevner Luther?)
Boken utkommer på St. Olav Forlag. Det er av stor symbolsk betydning at det er Kirkens eget forlag som utgir boken. Dette viser at Kirken tar offerets side i kampen mot ondskapen, også når ondskapens representant er en konservativ katolsk biskop, som attpåtil er medlem av Focolare.
Alvin K
Nå har jeg rettet denne dumme feilen – jeg hadde akkurat skrevet om en annen bok, og den kom ut på Luther forlag.
Alvin K: alle kan gjøre feil uten å måtte ha hjemlengsel hit eller dit. Selv er jeg kommet hjem, blitt fermet og er svært lykkelig. Klar til å leve og lære i et nytt liv som katolikk.
God helg ønskes p. Oddvar og Alvin K.
Sitat fra artikkelen i Vårt Land: «I boken spør «David» seg om han kan tilgi biskop Müllers svik. Han svarer med at tilgivelse krever at den som voldte skaden, virkelig angrer og ønsker å gjøre opp for seg.»
Er virkelig katolsk tro slik at utøver av urett må angre og be om tilgivelse for at tilgivelse skal bli gitt?
Hva ja, hva er da risikoen for at et offer for grov urett eller overgrep skal slite med bitterhet hvis overgriper har lite empati? (F.eks. er psykopater slik.).
@Anonym – du tar som en selvfølge at man må tilgi for å bli kvitt bitterhet. Det er en vedtatt sannhet i mange kretser, og det stemmer ikke. I andre kretser er det en vedtatt sannhet at man må konfrontere for å kunne legge fortiden bak seg, og det mener jeg er også er en blindvei. Min vei ut av bitterheten har vært å se objektivt på det som har skjedd meg og legge ansvaret der det hører hjemme. Ikke via direkte konfrontasjon, men ved selv å se hva som har skjedd, med støtte fra mennesker jeg stoler på.