Er de mange tegn i liturgien viktige?

Jeg har fått kritiske kommentarer fra et par personer til et tidligere innlegg, bl.a. følgende:

(Å bøye seg under deler av Credo) er en fin måte å markere inkarnasjonen på. Jeg stusser imidlertid over at du sier at menigheten går glipp av noe viktig hvis dette ikke gjøres. Det er da ikke slik at man ærer inkarnasjonen mindre ved ikke å knele eller bøye seg? Det er et tegn, og et fint tegn, men den troendes intensjon blir ikke større av å utføre tegnet. Dette tegnet kan kanskje i noen grad bevisstgjøre den troende på inkarnasjonens betydning, men for å oppnå det formålet er er vel forkynnelsen vel så viktig.

Men jeg må si at jeg er grunleggende uenig i det som hevdes her, for et det ikke et protestantisk fenomen at forkynnelsen skal bære det meste i kirkens liv? Katolsk (og ortodoks) liturgi har vel alltid uttrykt svært mye gjennom tegn; gjennom selve sakramentene som er de viktigste tegn, samt gjennom mange sakramentalier, og gjennom de mange små tegn som gjennomsyrer messen og alle sakramentale handlinger, tidebønner osv. Ved liturgireformen ca 1970 ble over halvparten av alle tegn i messen tatt bort (korstegn, knebøy, hode-og kroppsbøyninger – samt at noen ikke syns man trenger å bruke røkelse eller fin musikk for å berike liturgien). Da syns jeg det er noe underlig at man ikke tar det så tungt at de tegn som er beholdt i liturgien (som obligatiriske) blir brukt.

Det er ingen hemmelighet at jeg ved å bli kjent med den tradisjonelle latinske messen har fått en klarere forståelse av hvor viktige de mange tegn i litugien er, og også blitt mer oppmerksom på de ganske mange tegn som fortsatt er beholdt i den nye messen

[Jeg fikk også kritikk fordi jeg hadde spurt leserne hvordan knelingen under Credo foregikk denne julehøytida. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt på at noen ville identifisere messene de hadde vært i (det burde jeg sikkert), men det var ikke mitt ønske å vite hvor eller hvem – og i alle tilfeller ville jeg ikke latt noe ufordelaktig komme på trykk slik at noen kunne identifisere det.]

6 hendelser på “Er de mange tegn i liturgien viktige?”

  1. Det er jeg som er ansvarlig for kommentaren du siterer i innlegget ditt. Jeg vet ikke helt hva du mener med at «forkynnelsen bærer det meste i kirkens liv». Jeg påstår slett ikke at forkynnelsen er viktigere enn sakramentene, hvis det er det du mener. Imidlertid tror jeg at menigheten lærer mer om inkarnasjonen gjennom prekenen enn gjennom å knele/bøye seg under Credo. Er du uenig i det?

    I debatten der denne kommentaren inngikk, sa du at den troende gikk glipp av noe vesentlig ved ikke å knele/bøye seg. Hva, rent konkret, mener du at den troende går glipp av? Det er dette jeg har vanskelig for å forstå. For meg er dise handlingene fine måter å ære inkarnasjonen på, men jeg ser ikke at de er noe mer enn det.

  2. Per Erik
    Slik jeg forstår det, MÅ man i den katolske tradisjonen ha med begge deler (både forkynnelse og tegn), og vi kan derfor aldri snakke om et enten eller.

    Hvis man i en katolsk messe ikke kneler eller bøyer seg under inkarnasjonens del av Credo, går de troende glipp av å regelmessig OPPLEVE inkarnasjonens betydning – og denne mangelen vil være til skade for dem.

  3. Det er en enkel sak å forstå at det ytre påvirker det indre og motsatt.
    Det er romersk tradisjon å knele ved inkarnasjonens mysterium. Tradidi quod et accepi. Den gamle tradisjonen med å knele er der fordi kneling i seg selv viser respekt og ærbødighet og handlingen fremmer den indre tilbedelse.
    At en ovenfor andre katolikker skulle behøve å argumentere for hvorfor det er viktig å knele, er en liten tragedie og må da forstås som et tegn på at knelingen ikke akkurat er en favorittsport i vår hjemlige novus ordo.

  4. Trond: jeg synes som ny at det er mer bekymringsverdig at katolikker er opptatt av å krangle fremfor å lære. Har selv hatt lyst å delta på flere latinske messer, men mangler messelitteratur og kvier meg litt – for å ikke fremstå klossete og respektløs.

  5. Tommy, du skal ikke bekymre deg for det. Man lærer ved å delta og observere. Det å ikke være sikker på alt i liturgien er ikke det samme som å være respektløs. Om noen skulle observere feil og tro at du er respektløs av den grunn, så blir det mer deres problem enn ditt.

    Jeg tviler for eksempel sterkt på at det er slike ting som noe forvirrede nykommere til liturgien som bekymrer Trond. Eksempelet på en liturgisk detalj i den andre diskusjonene var jo at hele menigheter i Frankrike ofte ikke kneler i det hele tatt i liturgien, selv om det var den nye liturgi innen den latinske rite, hvor kneling er en tradisjonell form for respekt. At hele menigheter har sluttet å knele i det hele tatt kan jo neppe beskrives som en liturgisk detalj, hva man enn skulle synes om det.

    Det som er problemet er jo når liturgien med vilje blir utarmet og forvrengt, ikke at enkeltmennesker i menigheten ikke vet alt eller i all uskyldighet gjør feil til tider. Dessuten er det faktisk, såvidt jeg forstår, færre fastlåste rubrikker for menigheten i den tradisjonelle enn i den nye Messen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen