En katolsk prest i England, Fr Ray Blake, skriver på sin blogg at han ikke er så veldig entusiastisk mht til kristen enhet – eller han ser vel ikke muligheten for seg at det kan skje, i alle fall med de forskjellige protestantiske kirkesamfunn. Slik skriver han:
The Week of Prayer for Christian Unity for most of us is about lukewarm tea and stale biscuits in a damp church hall, making friends or building relationships with people who one will never ever share visible unity. It is important but I think to be honest people might be more enthusiastic if spoke about The Week of Prayer for Christian Friendship, or even Christian Co-Operation.
The great act of unity that preceded the Week of Prayer, the setting of the Ordinariate and the ordination of Fr Newton and companions highlighted the possibilities and aim of Christian Unity. For Catholics Christian Unity isn’t fuzzy nor is there anything ambiguous about it but an acceptance of the fullness of the Christian faith by other Christians. With the ancient Churches there can be real dialogue because we start from a common understanding of God, I mean a God who is Triune and Incarnate and who communicates directly through the sacraments and Tradition, with liberal post reformation Christians one sometimes wonders whether we have more in common with orthodox Jews and Muslims, at least they believe in a God who speaks to us, who gives us more than take it or leave it morality. …
Han har altså større håp om at det skal være mulig å komme til enhet med de ortodokse kirkene, og (legger han til) med de katolske gruppene som i dag ikke har fullt fellesskap med Den katolske Kirke:
The real focus of Unity ought to be first of all amongst ourselves. Is it too much today to make a distinction between those in schism and those in heresy. One of the important burdens laid on Bishops by the Second Vatican Council is to be the minister of unity, nothing new the Church has always seen him is as the focus of communion, the model of the Good Sherpherd reminds us that the Bishop is supposed to go in search of the lost sheep.
I was heartened to read the Bishop of Nice, Mgr Louis Sankalé had been to tea, or at least visited the local SSPX, strange that it should be news. Strange that it should be more acceptable to welcome into one’s pulpit or lead prayers in one’s church the local female liberal Methodist minster but trying to invite a priest of the Society of Pius X would throw up all types of problems and worst, suspicions!
”Men hvordan tenker da katolikkene sig den kristne verdens enhet, og ad hvilken vei mener de at den kan bli virkeliggjort? Den første betingelse en gjenforening forutsetter, er den klare og faste overbevisning om at Jesus virkelig har stiftet en kirke og at denne kirke nødvendigvis må omfatte alle mennesker. Med dem som betrakter alle religioner som like gode, med dem som kan forlike sig med tanken om at Jesus, Guds Sønn, skulde kunne vedkjenne sig to eller flere samfund som motsier hverandre i selve troen, er det ørkesløst å underhandle om en gjenforening.”
Utdrag fra «Den kirkelige enhetsbestrebelser i vår tid» av Pater A. LUTZ O. P., St. Olav, nr. 48 – 1929
«I was heartened to read the Bishop of Nice, Mgr Louis Sankalé had been to tea, or at least visited the local SSPX, strange that it should be news. Strange that it should be more acceptable to welcome into one’s pulpit or lead prayers in one’s church the local female liberal Methodist minster but trying to invite a priest of the Society of Pius X would throw up all types of problems and worst, suspicions!»
-Spikeren på hodet og trenger ingen videre kommentarer.
Flere franske biskoper har også tatt tilbake tidligere SSPX-prester, som nå arbeider som normalt i bispedömmene.
Første skritt er å følge Herrens bud og akseptere at han ville vi skulle ha èn kirke, ikke mange ulike fraksjoner og like mange ulike tolkninger.
De som er mest negative til økumenikk ser ut til å overse Jesu ønske om at alle troende må bli ett, men akkurat dette ser pave Benedikt (og andre paver) som et imperativ, et bud, som de må gjøre sitt beste for å følge. (Og slik burde også andre katolikker tenke.)
For å prøve å få alle kristne til å bli ett, må man utnytte alle muligheter, inkl. bønneuka for kristen enhet. Dette betyr selvsagt ikke at man skal kompromisse med sannheten, men kontakt med protestanter får bl.a. dem til å forstå bedre hva Den katolske Kirke er – slik at de kan begynne på en konverteringsprosess.
Pastor,
Når ekumenismen er den sanne ekumenisme, dvs «returekumenisme», så er ingen mer enig i den enn jeg.
MEN, til og med sann ekumenisme er en risikosport i alle høyeste grad. Man må gjøre alt for å ikke falle ned i (i alle fall tilsynelatende) relativisme og tildekking av sannheten.
Et eksempel på dette er når man direkte blir spurt i sosial sammenheng med andre om «mener du at katolisismen virkelig er den eneste sanne religion», så kan en katolikk bare svare én ting, nemlig et klart «ja». Hvis ikke er man rett og slett på akkord med en del saker. Den sanne religion spredde seg for eksempel ikke ved at den skjulte konversjonens nødvendighet.
Idag ser vi at mange mer eller mindre tar frelsen som en selvfølge, en slags (i praksis) tro på «universiell» frelse i tråd med eller i forlengelsen av bl.a Rahners smørerier om den «anonyme kristne». F.eks i preken etter preken (også i katolske sammenhenger) ved begravelser antas det skråsikkert at personen er i himmelen og man antar ofte også automatisk at andre kristne retninger er like frelsende som den katolske kirke, siden man ofte for alt i verden i den ekumeniske dialog unngår å presentere den katolske doktrine på området.
Ingen katolikker har anledning til å anta at de frelses på sin siste dag. Det vi gjør i troen er å HÅPE og tro på frelsen på den siste dag. Vårherre har gitt oss nådemidlene vi trenger for å komme dit, men vi må selv oppføre oss slik at vi kommer dit, katolikk eller ei. Ingen kan frelses utenom ved Kristus eller på grunn av sin falske religion, det være seg protestantisk eller annet. De frelses eventuelt PÅ TROSS av sin falske religion, akkurat som vi katolikker eventuelt frelses på tross av vår syndighet men på grunn av vårt metafysiske medlemsskap i den sanne Kirke. Hvis vi ikke tror det som er rett, så besitter vi ikke sannheten. «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen utenom ved meg.» Ortodoksi er altså ikke flisespikkeri eller en ren akademisk øvelse for spesielt interesserte. Vi har en plikt til å søke sannheten, alle som en. Den ligger der også, fullt tilgjengelig for alle. Den som har øyne, se, den som har ører, hør. Vi må jo alle barnlig tro på Sannheten. Thi den som ikke annammer Guds Rige som et Barn, kommer ingenlunde derind.
Hvis sivilt samarbeid, vennlige relasjoner og nestekjærlig omsorg for andre mennesker er ekumenisme, så er jeg også varmt ekumenisk innstilt og følger av hele mitt hjerte Vårherres bud om å arbeide for alle kristnes enhet i kommunion med den sanne Kirke, altså som medlemmer av den sanne Kirke.
Når ekumenisme er synkretisme, faktisk eller tilsynelatende(dvs at den i praksis gir et uriktig inntrykk men ikke har det som intensjon), når den lar være å gi klare svar på hva troen påbyr, oppmuntrer til, hva den forbyr og når den stiller den Katolske religion på samme nivå med andre religioner, ja da er jeg imot den med hele min sjel og hele mitt vesen.
Dette betyr videre(for meg) å være mot den pastorale strategi med arrangementer og møter som betyr eller kan bety det ovennevnte, men det innebærer ingen fordømmelse av personer som arrangerer eller deltar, men det er tvert om en innstilling i kjærlighet til alle andre mennesker siden jeg som kristen vil det beste også for dem, dvs at de skal nå den evige lykke i himmelen hos Gud, i tråd med hva Kirken lærer. In Omnia Caritas.
Det hele kan altså (som oftest) konkretiseres til en uenighet om pastoral strategi for å tilstrebe alle menneskers deltagelse i den kristne enhet, forutsatt selvfølgelig at intensjonene er gode og rette. Ekumenisme i den form den så ofte dessverre har tatt (som vår nåværende pave påpekte som «falsk dialog» og ikke som » a dialogue in Truth» (Pavens tale til kommisjonen for interreligiøs dialog, juni 2008) er en pastoral og doktrinær katastrofe som for alt i verden må unngås.
Da ender vi opp med, som vi har sett så mange eksempler på, f.eks katolske klerikale som deltar i hinduritualer, mottar hedenske velsignelser, lar buddhister sette opp Buddhastatuer på katolske altre og tilbe dem, og således setter sin egen og andres sjeler i fare ved sitt elendige eksempel som hyrder.
Kort sagt, så er jeg i likhet med en del andre mennesker, både klerikale og legfolk, skeptiske til ekumenismen som pastoral strategi, avhengig av hvordan man definerer den. Og det er nettopp den uvilje mot å definere hva ekumenismen egentlig er og betyr for noe, som ligger til grunn for en instinktiv uvilje mot dette «udefinerbare» fenomenet som ser ut til å omfatte hva som helst under solen, avhengig av hvem som snakker.
P. Blake skriver han ikke er entusiastisk tilhenger av møter, med te og kjeks, han skriver slett ikke at «han ikke er så veldig entusiastisk mht til kristen enhet». Det er to helt, helt forskjellige ting. Det kan hende at P. Blake ligger hver natt i fem timer i prostrasjon foran alteret og ber for den kristne enhet. Det er bare han selv som vet. Jeg leser P. Blakes blogg ofte og har ennå til gode å se at han er «negativ til økumenikk» og «overser Jesu ønske». Det er nettopp folk som ham som jublet for de virkelige økumeniske resultater (Anglicanorum coetibus), mens «møte-folk» ønsket dette pavelige initiativ slett ikke velkommen.
Men jeg hadde også lagt til, Jana: » – eller han ser vel ikke muligheten for seg at det kan skje, i alle fall med de forskjellige protestantiske kirkesamfunn.» Men jeg burde kanskje heller ha skrevet at Fr. Blake «ikke er så veldig entusiastisk mht til bønneuka for kristen enhet».
Jeg ser absoulutt den og hver eneste gang man ber, så ber jeg også om en enhet og ser selvfølgelig dette at man tror på Gud og man må bli ett. Økumenikk ser jeg ingenting galt med og den første kommentaren min ble noget sur, så skal ærlig erkjennes.
Det er nok mange ulike syn på en slik enhet ute og går, men det viktigste er jo klart å lytte til det Jesus sier om å være ett.