feb 212011
 

I sin bok “Kjenn din religion” skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om “Døden og det hinsidige“. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er andre del:

2. Dommen.

Så snart sjelen har forlatt legemet står den for sin dommer og dens evige skjebne blir avgjort: enten den himmelske salighet eller den evige fortapelse. De sjeler som har fortjent den evige salighet, men ikke er fullkomment rene, må først gjennomgå en lutring i skjærsilden. Det er altså et feilsyn når endel ikke-katolske teologer påstår at menneskets sjel skulle ligge i en slags dvale inntil sin gjenforening med legemet, og at hverken de utvalgte eller de fortapte skulle få sin dom før den alminnelige dommedag ved tidenes ende. Den menneskelige sjel trenger ikke noe legeme for å kunne leve og utfolde sin virksomhet som ånd, d.v.s. som vesen med forstand og fri vilje. Vel ligger det i menneskets natur at sjelen råder over en fysisk organisme. Derfor blir den også ved kjødets oppstandelse igjen satt i besittelse av det legeme som døden tok fra den. Men all den stund sjelen er ånd har den også sin egen rent åndelige tilværelse. Allerede på jorden eier den jo et liv som er hevet over den fysiske verden og over det sanselige. Det er nettopp denne rent åndelige region i vår sjel som gjør den så uransakelig dyp for oss selv så lenge vi lever på jorden. Etter døden er det dette, rent åndelige liv som blir dens lodd, og som rent åndelig vesen gleder den seg over den himmelske salighet eller lider helvetes kvaler eller lutres i skjærsilden. “Sønn, kom i hu at du har fått det gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde,; men nu trøstes han ber, og du pines. Dessuten er det lagt en stor avgrunn mellom oss, og dere, så at de som vil gå herfra over til dere, ikke kan, og heller ikke noen derfra komme hit” (Luk. 16, 25-26). “Herre, kom meg i hu, når du kommer i ditt rike, ba røveren på korset. Og Jesu sa til ham: Sannelig sier jeg deg, i dag skal du være med meg i paradis” (Luk. 23, 42-43). At dommen faller straks etter døden var apostelen overbevist om da han skrev: “Vi er derfor alltid frimodige og vet at vi vandrer i utlendighet borte fra Herren så lenge vi er i legemet; for vi vandrer i tro, og ikke i syn. Men vi har godt mot og har den gode vilje heller å dra bort fra legemet og være hjemme hos Herren” (2. Kor. 5, 6-8), og: “Kristus er livet for meg og døden er vinning. Men dersom det å leve i kjødet bærer frukt for min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge. For jeg drages til to kanter: jeg lenges etter å fare herfra og være med Kristus, – det ville være langt bedre; men å bli i legemet er nødvendig for deres skyld” (Filip. 1, 21-24). “Alle sjeler, når de forlater denne verden, får hver sin lønn: De gode får glede; de onde får kvaler. Men etter oppstandelsen blir de godes glede større og de ondes lidelser blir hårdere, når legemet lider med” (St. Augustin).

Teosofer og antroposofer er av en annen mening. De hevder læren om reinkarnasjonen, som de har lånt fra buddhismen. Denne lære går ut fra den påstand at sjelen, skjønt den er ånd, er drevet av et sanselig begjær til å forbinde seg med et legeme. Så lenge denne sanselige livstrang varer er sjelen dømt til en legemlig tilværelse. Dør det ene legeme, så går den inn i et annet, mann eller kvinne, og så atter i et annet og om igjen fra legeme til legeme, og denne reinkarnasjonens kretsløp kommer ikke til å stanse, med mindre sjelen ved en streng askese frigjør seg fra alt sanselig livsbegjær og gjenvinner sin rene åndelighet. En liknende lære ble fremsatt av Plotin og den nyplatoniske skole. Etter denne kunne en menneskesjel være nødt til å begynne en ny tilværelse i et dyrisk legeme, som straff for sine synder. Vredaktige mennesker f. eks. ble til tigrer, leoparder eller ulver. De som hadde syndet ved en overdreven kjærlighet til musikk, ble til lerker og nattergaler, o.s.v. Det går gjennom den buddhistiske og den ny-.platoniske reinkarnasjonslære likesom en dunkel anelse om syndefallet og om skjærsilden. Men slik som den foreligger, står den i en avgjort motsetning til den kristne tro. Alltid har Kirken holdt fast ved den lære at mennesket bare en gang blir født og bare en gang dør, og at den dom som avgjør dets skjebne for evig, følger straks etter døden. Kirkefedrene fra apostlenes dager av vitner om-denne tro. Martyr Ignatius f.eks. skriver i sitt brev til kirken i Rom om sin lengsel etter å dø under de ville dyrs tenner, for å gå inn i himmelen. “Det er godt å sovne fra verden for å våkne i Gud”. “La meg bli til dyrenes bytte; for gjennom dem blir det gitt meg å komme til Gud”. St. Kyprian trøster de troende med tanken På at vi ved døden blir gjenforenet med våre brødre i himmelen. “Der venter en stor skare av kjære venner på oss …. La oss med lengsel ile dem imøte for å være med Kristus”.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)