Pater A. J. Lutz’ bok «Kjenn din tro» er en fullstendig gjennomgang av den katolske tro. Mye av det han skriver er selvsagt felles for alle kristne, og ingenting av det han skriver er kontroversielt eller polemisk – det er en helt normal framstilling av den katolske tro anno 1945. Noe av det hadde og har likevel en viss sprengkraft i det lutherske Norge, bl.a. det han skriver om nåden. Her er første del av kapittel XIII. NÅDENS LIV
A. Den helliggjørende nåde.
Den frelse Jesus har fortjent oss ved sitt hellige liv og sitt korsoffer, skildres i de hellige bøker og i den kristne tradisjon under mange vakre bilder. Den er himmelsk lys! «Engang var de mørke, men nå er de lys i Herren. Ferdes som lysets barn» (Ef. 5, 8).
Den er et felles liv med Kristus: «Jeg er vintreet, de er grenene, bli i meg så blir jeg i dere» (Johs. 15, 4-8). De kristne er også lemmer på Kristi legeme og lever ved hans ånd. «For liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle lemmer på legemet er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For vi er alle døpt i en Ånd til ett legeme, enten vi er jøder eller hedninger, treller eller frie» (1. Kor. 12, 12-13). Den kristne sjel er også Guds tempel: «Om noen elsker meg skal han holde mitt ord og min Fader skal elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (Johs. 14, 23). De kristne er også Guds barn: «alle dem som tok imot ham, har han gitt makt til å bli Guds barn» (Johs. 1, 12). Således blir vi Jesu brødre: «For dem som han kjente i forveien, dem har han også i forveien bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, så Han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre» (Rom. 8, 29). Er vi Guds barn i samfunn med Guds evige Sønn så er vi også «delaktige i den guddommelige natur» (2. Peter 1, 4).
Det finnes altså i det kristne menneske to liv: Det menneskelige, som vi blir delaktige i ved vår naturlige fødsel, og det guddommelige, som skapes i oss ved vår forening med Kristus. Det første har sitt utspring i vår menneskelige sjel, det annet i en varig og overnaturlig egenskap som setter oss i stand til å bli delaktige i Gud selv. Som mennesker er vi av Adams ætt, som kristne er vi av Guds ætt, «født av Gud». Dette nye liv kalles nådens liv eller det overnaturlige liv, eller den helliggjørende nåde, eller den rettferdiggjørende nåde.
Nådens liv, fordi det er en uforskyldt gave av Guds evige kjærlighet, overnaturlig fordi intet i vår natur gir oss krav på det. Så genialt og edelt et menneskes medfødte anlegg enn kan være, de vil aldri utvikle seg til et felles liv med Gud slik at vi blir hans barn i likhet med hans evige Sønn. Helliggjørende kalles dette liv eller rettferdiggjørende fordi det utsletter synden og gjør sjelen ren. Hellig, rettferdig. For vi mottar ikke syndsforlatelsen bare på den måten at synden ikke blir oss tilregnet, eller at den bare blir dekket som med et slør, eller at vi bare blir erklært for rettferdig, nei, synden blir virkelig utslettet ved nåden, liksom mørket svinner når solen går opp, eller liksom døden ble overvunnet når Kristus vakte døde til live igjen. Ren og skjønn står altså sjelen for Guds ansikt, når den har fått del i nådens liv. Hvordan kunne sjelen være Guds tempel og samtidig et bosted for synden? Hva har livet felles med døden? «Hva samfunn er det mellom lys og mørke og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2. Kor. 6, 14-15). Vi lever altså i en velsignet bevissthet om at vi virkelig er utfridd fra syndens trelldom. «Han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over til sin elskede Sønns rike. Han som har forløst oss ved sitt blod, og gitt oss forlatelse for syndene» (Kol. 1, 13-14). For også vi var en gang uforstandige, vantroende, villfarende, treller under mange slags begjær og lyster, mens vi levde i ondskap og avind, verdige til å hates og i hat til hverandre. Men, da Guds, vår frelsers, godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke for de rettferdige gjerningers skyld som vi gjorde, men etter sin miskunn ved gjenfødningsbadet og fornyelsen ved den Hellige Ånd, som Han rikelig lot strømme ut over oss ved Jesus Kristus vår Frelser, så vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv etter håpet» (Titus, 3, 3-7).
Sant nok at synden ennå ikke helt har mistet sin makt over menneskene. Den samme Paulus som så energisk hevder nådens seier over synden, sukker og klager over at synden bor i «kjødet» under form av syndig drift som stadig framkaller splid og kamp i vårt indre. «Det gode jeg vil gjøre, gjør jeg ikke, men det onde som jeg hater, gjør jeg» (Rom. 7, 15). «Jeg vet at i meg, dvs. i mitt kjød, bor ikke det som er godt» (Rom. 7, 18). Motsier apostelen seg selv? Nei, det er to ting i synden, selve syndens vesen, dvs. opprør mot Gud, som gjør oss til Guds fiender, og den uorden som synden framkalte i den menneskelige natur, den onde begjærlighet. Så lenge vi lever på jorden kjenner vi en kamp mellom ånden og kjødet, dvs. mellom sjelen som ved den Hellige Ånd er draget til Gud og kjødet dvs. det naturlige menneske som av hovmod, sanselighet og egoisme blir drevet til å søke denne verden. Den egentlige synd, det som gjør oss til «vredens barn», er overvunnet ved nåden, all den stund nåden gjør oss til Guds barn, delaktige i den guddommelige natur. Derved mister også det onde begjær en del av sin makt. Vi er ikke lenger syndens treller, Kristus har gjort oss frie og gir oss en overnaturlig livsenergi som setter oss i stand til å seire over det onde begjær. Derfor er vi glade og fri, modige, vi vet at nådens makt er sterkere enn syndens makt. «Åndens lov som gjør le-vende i Kristus Jesus, har frigjort meg fra syndens og dødens lov» (Rom. 8, 2). «Som Guds barn drives vi av Guds Ånd» (Rom. 8, 14) og «Ånden kom vår skrøpelighet til hjelp» (Rom. 8, 26).
Så eier vi den trøstefulle visshet at «hverken død eller liv, hverken engler eller fyrstemakt eller krefter, hverken det som nå er eller det som kommer eller noen makt, hverken det høye eller det dype eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus, vår Herre (Rom. 8, 38-39).
Den helliggjørende nåde er menneskets høyeste adel. Vi beundrer store genier og helter, ofte med urett, for ofte nok står deres høye åndelige gaver og viljekraft i syndens tjeneste, og brukes bare til å underkue eller til å føre vill. Men la oss tenke oss et menneske som forbinder den klareste forstand med den sterkeste vilje og det edleste hjertelag, men som ved frivillig vantro er skilt fra Kristus. Et sådant menneske står uendelig lavere i åndelig verd enn et barn som bæres hjem fra døpefonten eller en forbryter som ved et angerfullt skriftemål har fått nådens liv tilbake. «Alle legemer til sammen og alle ånder tilsammen med alt det de frambringer har ikke så meget verd som den minste rørelse av nådens liv, for dette hører en uendelig høyere orden til». Dette Pascals ord er et ekko av St. Thomas’ ord: «Nådens liv hos et enkelt menneske er et gode av større verd enn hele verdensaltet.» Men både Thomas og Pascal har lært av Kristus. «Hva gagner det menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel.» (Mat. 16, 26).