I andre del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:
B. Hvorledes mennesket forbereder seg til nåden. Den understøttende nåde.
Nåden ville opphøre å være nåde hvis mennesket kunne fortjene den med sine gjerninger. Allikevel er det Guds mening at vi skal forberede oss til den. Det hender nok at Gud på et eneste øyeblikk fører en vantro eller et ugudelig menneske til troen og til et hellig liv, f. eks. Paulus. Men som regel foregår omvendelsen og rettferdiggjørelsen mindre plutselig. Det krever en medvirkning fra menneskets side. «Gud har skapt oss uten oss, men han frelser oss ikke uten oss» (Augustin). Sjelen er jo ikke en død og forstenet organisme. Hvor dype sår den fikk av arvesynden, så er den allikevel en levende organisme med tanker, vilje og følelse, altså med evner til å oppfatte det guddommelige når det kommer til oss. Vi er «Guds medarbeidere» (1. Kor. 3, 9).
Det første skritt til rettferdiggjørelsen er troen. Ikke bare den faste tillit til Guds barmhjertighet, som for Kristi skyld vil tilgi oss våre synder, men også den faste overbevisning om alt det Gud har åpenbart. «Gud være takk at de som var tjenere hos synden, av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som de er blitt overgitt til» (Rom. 6, 17). Hvordan kunne vi stole på syndsforlatelsen, hvis vi ikke først holdt for sant at Gud er kjærlighet, at Kristus er sonofferet, og at Gud vil gi oss det evige liv? Hvordan kunne vi føle oss trygge i evangeliets løfter, hvis vi ikke først var overbevist om at evangeliet er sannhet fra Gud?
Av troen på Guds åpenbaring framgår frykt for Guds rettferdighet, forbundet med tillit til at han for Kristi skyld vil være oss nådig. Så begynner det edleste i hele vårt gudsforhold å våkne. Kjærlighet til Gud og lengselen etter ham, forenet med anger og det faste forsett ikke mer å krenke Gud ved synd. Er mennesket engang kommet så langt, så fullbyrder Gud sitt verk ved virkelig å innlemme det i Kristus ved dåpen eller ved botens sakrament så snart det er anledning til det. Er det ikke mulig å motta dåpen, så erstattes den ved en inderlig lengsel etter den. Hva den sakramentale absolusjon angår, så erstattes den ved den fullkomne anger, når det ikke er anledning til å skrifte. Gjelder det mennesker som ikke er tilstrekkelig opplyst om de kristelige mysterier og sakramenter, men som ærlig søker den religiøse sannhet, så blir de rettferdiggjort og frelst ved oppriktig å overgi seg til Gud, slik som de kjenner ham, i troen på at Gud vil frelse dem «på den måten han selv vet og vil». Secundum modos sibi placitos. (St. Thomas.)
Imidlertid står det ikke i vår makt å forberede oss til rettferdiggjørelsen, med mindre Gud setter oss i stand til det. Det første og avgjørende initiativ til vår omvendelse og helliggjørelse er Guds frelsesvilje. «Det avhenger altså ikke av den som vil, eller den som løper, men av Gud som har miskunn» (Rom. 9, 16). Før vi ved den helliggjørende nåde blir delaktige i den guddommelige natur, kommer Gud oss til hjelp ved en annen slags nåde, den understøttende nåde. Den helliggjørende nåde er en varig egenskap i sjelen, en blivende tilstand. Den understøttende nåde er en overnaturlig bistand vi mottar ved særlige anledninger, når det gjelder å ville og å fullføre den eller den bestemte gode gjerning. Den uro som griper sjelen når den innser at intet i verden kan være oss nok, anelsen om en sannhet som er høyere enn all menneskelig visdom, trangen til frelse fra vår elendighet, den indre stemme som oppfordrer til tro, anger, motstand mot synden, den lysstråle som får oss til å erkjenne vår åndelige nød, den indre klarhet som viser det velsignede i den kristne åpenbaring, den lengsel som drager oss til Kristus, den trang til renhet, bønn, selvfornektelse, som med større og større makt griper den trofaste sjel, den kraft som bevarer fra motløshet, og som i særlig vanskelige stunder veller fram fra ukjente dybder, alt dette lys eller disse sterke, trøstende, oppløftende impulser, går inn under begrepet «den understøttende nåde».
Også den understøttende nåde er Guds frivillige gave. Likeså lite som den helliggjørende kan vi framkalle eller fortjene den med våre egne gjerninger. De gode gjerninger er ikke årsak til nåden, men virkninger av nåden.