feb 232011
 

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok “Kjenn din religion” i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Kristi gjenkomst skriver han følgende:

1. Kristi gjenkomst. (Parousia)

Førti dager etter sin oppstandelse fra de døde var Jesus fart opp til himmelen. “Mens disiplene stirret mot himmelen da han fór opp, se da sto det to menn i hvite klær hos dem og sa: De menn fra Galilea, hvorfor står de og stirrer opp mot himmelen? Denne Jesus som er tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som de så ham fare opp til himmelen” (Ap. gj. 1, 10-11). Kristus selv har forutsagt sin gjenkomst ved tidenes ende. “De skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyet med stor kraft og herlighet” (Matt. 24, 30). Først kom Kristus i ydmykhet og fattigdom. Ved sitt hellige liv og sin lære, ved sin fornedrelse og sin sonende død ville han grunnlegge Guds rike på jorden. I årtusener er det “den velbehagelige tid” og “frelsens dag” hvor alle oppfordres til å ta imot “det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden” (Joh. 1, 9). Men så kommer en dag som er den siste. “Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler. og da skal han gjengjelde hver etter hans gjerninger” (Matt. 16. 27).

Ved forskjellige tegn skal menneskene bli gjort oppmerksomme på at tiden for Kristi gjenkomst er nær. For det første skal evangeliet ikke bare forkynnes i hele verden, men få en så stor makt og fremgang at “fylden av hedningene kommer inn” (Rom. 11, 25). Deretter vil Israels folk omvende seg til Kristus. “For en del er kommet blindhet over Israel, til hedningene er kommet fulltallig inn, og da skal hele Israel frelses” (Rom. 11, 26). Jødenes hårdnakkede motstand mot kristendommen var blitt årsak til at evangeliet ble bragt til andre folk, mens de selv ble Kristi fiender. Men også for dem er Kristus Frelseren. “Etter evangeliet er de vel fiender for deres skyld; men etter utkåringen er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine gaver og sitt kall” (Rom. 11, 28-29). Israel er og blir det utvalgte folk, som i årtusener hadde bevart troen på den sanne Gud midt under den øvrige verdens avguderi. Av Abrahams ætt stammer Frelseren, og det var Israels profeter som vedlikeholdt det store håp i menneskeslekten. Derfor vil Gud at også Israel skal oppnå barmhjertighet, sammen med alle andre folk. “For Gud har gitt alle over til vantro for at han skal kunne vise barmhjertighet mot alle” (Rom. 11, 32).

Men på samme tid som evangeliet feirer store triumfer skal mørkets rike samle resten av sin makt til et siste fortvilet stormløp mot Guds Kirke. Fra begynnelsen av har mørkets makter motarbeidet Kristi verk med vold og løgn. Men i de siste tider “skal det stå opp falske Kristus’er og falske profeter; og de skal gjøre store tegn og undergjerninger, så at endog de utvalgte skal føres vill, om det er mulig” (Matt. 24, 24). Og til slutt vil all gudløshet og ondskap opptre samlet i Antikrist, i en bestemt personlighet, som med det voldsomste hat og med alle helvetets maktmidler vil gå løs på Kirken. “Syndemennesket skal åpenbares, fortapningssønnen som setter seg imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller gudsdyrking, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud” (2. Tess. 2, 3-4). Mange vil la seg føre vill og fornekte sin tro, og “kjærligheten vil kjølne hos mange”. Det store frafall vil være ledsaget av redselsfulle katastrofer på jorden og i hele verdensaltet: “Det skal komme tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i forferdelse når havet og bølgene er i opprør, og menneskene skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorderiket; for himmelens krefter skal skakes opp. Og da skal en se Menneskesønnen komme i skyen med stor kraft og herlighet. Men når disse ting tar til å hende, da se opp og løft deres hoder, for deres frelse stunder til” (Luk. 21, 25-28). For de utvalgte kommer Kristus som frelser. Han vil både gjøre ende på de store trengsler de var utsatt for under Antikrists herredømme, og så føre dem inn i den himmelske glede.

Men når skal alt dette skje? I apostlenes dager var mange kristne tilbøyelige til å tro at Kristi gjenkomst var nær forestående. Også i de følgende århundrer var kristenheten flere ganger oppskaket av tanken på at nu er tidenes ende kommet. Romerrikets undergang f. eks. og folkevandringenes redsler, sarasenernes herjinger i den tidlige middelalder, svartedøden og andre store prøvelser som brøt inn over verden var i mange kristnes øyne de tegn som gikk forut for den siste dag. Uten å bli skremt ved lignende katastrofer, men rolig sittende ved sitt skrivebord med bibelen foran seg har andre prøvet å beregne tiden ved å fundere over profetene ,og især over Johannes Åpenbaring. W. Miller f. eks. adventistenes stifter fant ut at det var påskemorgen 1843 at Kristus ville komme i sin herlighet. Russel hadde fastsatt året 1914. Andre mente at det var 1925, andre festet seg ved andre årstall. Alle disse forsøk på å se i framtiden er ørkesløst fantasteri. Kristus har nu engang nektet å åpenbare tiden for oss. “Men om denne dag. eller time, vet ingen, hverken englene i himmelen eller Sønnen, bare Faderen. Vær på vakt, våk og be, for de vet ikke når tiden kommer” (Mark. 13, 32-33). Etter dette Herrens ord kan vi være visse på at Gud heller ikke har nedlagt noe i profetenes spådommer som kunne være for oss et utgangspunkt for nysgjerrig forskning. Derfor, advarte apostlene energisk mot slikt. De ville at de kristne skulle legge meget større vekt på alltid å være forberedt. “Men om tid og stund, brødre, trenger vi ikke å skrive til dere. For de vet godt selv at Herrens dag skal komme som en tyv om natten. For når de sier: “Fred og ingen fare”, da skal ødeleggelsen med ett komme over dem som riene over den som skal bli mor, og de skal ikke komme unna. Men de, brødre, lever ikke i mørket, så den dag skal komme over dere som en tyv. For de er alle barn av lyset og av dagen; vi hører ikke natten eller mørket til” (1. Tess. 5, 1-5) “Først og fremst må de vite at i de siste dager skal det komme bedragere som spotter og ferdes etter sine lyster, og sier: “Hvor er løftet om hans gjenkomst? Fra den tid av da fedrene sovnet inn, går jo alt videre som fra skapningens opphav” … Men dette ene må ikke være skjult for dere, mine elskede, at for Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag. Herren venter ikke med å oppfylle sitt løfte som noen mener; men han handler langmodig for deres skyld, fordi han ikke vil åt noen skal gå tapt, men at alle skal omvende seg til bot” (2. Pet. 3, 3-4 … 8-9).

I Johannes Åpenbaring 20, 4 leser vi at Kristi trofaste vitner skal herske med ham i tusen år. “Dette er den første oppstandelse” (v. 5). Dette “tusenårige rike” blir ofte oppfattet som et tidsrom av stor lykke og fred etter Kristi gjenkomst, og før dommedagen. Det er et feilsyn. Når Kristus kommer, er det for å avgjøre menneskehetens skjebne for evig. De tusen år er altså tiden før Kristus. kommer i sin herlighet, tiden fra hans bortgang inntil verdens ende. De “levende” som regjerer med ham i tusen år etter “den, første oppstandelse” er de hellige martyrer og alle trofaste kristne. Om de så ennå er på jorden eller allerede i himmelen, så er de “stått opp med Kristus” (Kol. 3, 1), og Kristus er deres liv. “Når de tusen år er slutt”, d.v.s. henimot tidenes ende “løses Satan av sitt fengsel”, d.v.s. da får Antikrist makt til å samle Gog og Magog til den siste kamp mot Kirken. Det er de store trengsler som går forut for Kristi gjenkomst. Men “Herren Jesus skal drepe ham med sin munns ånde og ødelegge ham ved den herlige åpenbaring i sin gjenkomst” (2. Tess. 2, 8). “Og djevelen som forførte dem, ble kastet i ild, og svovelsjøen, og der skal også dyret og den falske profet pines dag og natt i all evighet” (Joh. Åp. 20, 10). Når “de tusen år”, nemlig den lange rekke av århundrer som går fra Kristi himmelfart til verdens ende, er slutt, først da vil Herren åpenbare seg med makt og herlighet, for å gjenoppvekke de døde og holde dommedag.

  One Response to “TIDENES ENDE: 1. Kristi gjenkomst (Parousia)”

  1. Vil bare rette en takk til deg pastor Moi, for dine store bidrag til å gjøre pater Lutz og hans gode bøker bedre kjent.
    Hvilken skatt har vi ikke i disse bøkene!

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)