apr 152011
 

Lengselskommunion er når man deltar i messen, men ikke er forberedt (enten moralsk eller praktisk) til å motta den hellige kommunion – men det er nok noe som nesten helt er forsvunnet fra katolsk praksis de siste åra. Følgende bønn er fra “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935, og det står i en anmerkning at “denne bønn kan benyttes ved lengselskonimunionen.:

Herre Jesus, jeg overgir meg til høyden og dybden og bredden og lengden av din kjærlighet. Lytt til ditt guddommelige Hjerte og tilgi meg mine synder. Bered du selv min sjel til å motta deg, idet du ifører den dine dyder og fullbyrd i meg din forløsnings verk.

Nådigste Jesus, full av tillit kommer jeg med mine synder til deg for at du i din uendelige kjærlighet og barmhjertighet måtte utslette og glemme dem. jeg angrer dem inderlig, og det er ved din lidelses og døds fortjenester at jeg håper å oppnå tilgivelse for dem. Det er i dine hellige Vunder at jeg tyr inn med all min elendighet.

La meg få del i ditt hellige måltid. Måtte ditt hellige legeme og blod bli til næring for min sjel! Drag inn hos meg, Herre, og forlen min sjel renhet og enhver dyd og etter dette liv den evige salighet. Måtte jeg motta verdig kjærlighetens sakrament som er utgått fra ditt høyhellige Hjerte.

  9 Responses to “Lengsel etter å motta Alterets hellige sakrament.”

  1. Den er heldigvis ikke forsvunnet fra praksisen til svært mange av de katolikker hvis holdning til disse ting jeg kjenner til, selv om de bønnene jeg har lært i denne sammenheng er noe annerledes og betydelig mye enklere. Lengselskommunion er også noe som man kan benytte seg av når man ikke har anledning til å delta i Messen.

    Nå er det jo selvsagt et spørsmål i hvor stor grad man faktisk kan motta Jesus åndelig i de tilfellene der det er på grunn av dødelig synd man unnlater å motta Kommunion. Men det vil vel likevel være bedre ydmykt å uttrykke sin anger og ønske om å motta Jesus i den grad det er mulig enn ikke å gjøre det. Da unngår man på den ene siden formastelse og på den annen å sette hindre for Guds nåde. Det siste kunne kanskje forberede grunnen for en slags fortvilelse som ikke kan være til særlig hjelp i ens siste øyeblikk om man da skulle være i tvil om sin sjels tilstand (eller også ikke i tvil men faktisk være helt klar over at man ikke er i nådens stand). Såvidt jeg forstår foregår det da også en kamp hvori de fleste fristes til fortvilelse. Om man har vanen å be om Guds nåde, hjelp og nærvær også når man har syndet på dødelig vis, uten at det glir over i formastelse eller likegyldighet, så kan vel dette ikke annet enn være en god forberedelse for dette øyeblikk.

  2. Jeg tror nok likevel, Kirsten, at de som vet noe som helst om lengselskommunion hører til et ganske lite mindretall i vår tid – dessverre.

  3. Ja, det er sikkert sant. Mitt utvalg er nok ikke representativt, men det er ihvertfall gledelig nok slik at praksisen fremdeles er levende blant en del katolikker selv om disse sikkert er i mindretall, som du sier. Forhåpentligvis vil bloggposter som dette spre kunnskapen blant dem som ikke lenger kjenner til lengselskommunionen. Det er jo en viktig funksjon til blogger som denne at de kan medvirke til å spre og gjenopplive i altfor stor grad glemte men viktige deler av katolsk liv og lære.

  4. Åndelig kommunion er kanskje mindre kjent som terminus technicus, men ikke nødvendigvis i praksis. Er man from, altså glad i Vårherre, har man en naturlig trang til åndelig kommunion, uten noensinne å ha hørt om det. Man finner på det helt spontant, akkurat som et kjærestepar ikke trenger en instruksjon i hvordan å kysse hverandre. Å lese om det kan dog være til hjelp, på lignende måte som Ovids Ars amatoria:-)

    Her et eksempel fra 1600-tallet, hvordan man kan gå frem i den åndelige kommunion: «Først sier jeg Confiteor og med den største iver vekker jeg smerte og avsky over mine synder og setter meg gode fortsetter.
    Så sier jeg Misereatur og Indulgentiam, med den tanke at nå er jeg tilgitt av min Jesus som er yppersteprest og som er tilstede foran meg i tabernakelet og som sier til meg: Ecce Agnus Dei etc. Av denne tale får jeg stort håp og tar min tilflukt til det plettfrie Lam, hvis blod renser min sjel. Etterpå sier jeg med stor ydmykhet: Domine, non sum dignus og ofrer meg til ham uten forbehold. In manus tuas Domine commendo spiritum meum, redemisti me Domine Deus veritatis. Etterpå forestiller jeg meg at Jesus Kristus gir seg selv til meg med egne hender og sier: Mitt hellige legeme bevare din sjel for det evige liv. Så gjør jeg en akt av tro, ære, anger, kjærlighet etc. Så tenker jeg at før Han vender tilbake til tabernakelet, velsigner Han meg: Min allmektige Faders velsignelse komme over deg og være med deg alltid. Velsignelsen tar jeg imot med ydmykt og ærbødig hjerte.»

    Denne form for åndelig kommunion ble praktisert tre ganger daglig av Leopold Wilhelm von Habsburg, keiserlig generalissimus i tredveårskrigen.

  5. Jeg blir grepet av stundens alvor hver man mottar kommunion og virker sikkert sur-uhøflig. Men har lært etter å ha lest denne og kommentarene. Ikke at man skal fjolle eller tulle når man mottar kommunion, men med ydmykhet og stor takknemlighet.

    Klart, jeg er jo det. Men sliter bare litt med denne: “der er presten, han har jeg stor respekt for, dette er skummelt” og noen ganger knyter det seg helt så man knapt greier å si Amen! Men dette sitter mellom ørene og noe jeg blant igjennom gode postinger som denne blir mer og mer bevisst på.

    En dag veldig snart skal jeg nok mestre dette skikkelig og verdig, slik en seg hør og bør.

  6. Jeg takker for både Janas og Kirstens kommentarer.
    Åndelig kommunion er praktisert av mange. Kanskje ikke i Norge, men utlandet i allefall.
    Åndelig kommunion kan f.eks praktiseres av skilte og gjengifte. De bør ikke gå til kommunion, m.m de har fått annulert førre ektenskap, eller fått lov av en biskop etter en samtale. Da er åndelig kommunion en idèell praksis.

    Jeg forstår ikke helt Tommys kommentar. Er det ikke slik at man burde glede seg over å kunne motta Vårherre i kommunionen, som er unik, og bare reell i Den Katolske Kirke. Tradisjonelt skal man ikke si amen etter mottatt kommunion. Det er bare i Novus Ordo som man gjør det. Du kan godt droppe det.

  7. Anna Maria: Jeg gleder meg selvfølgelig over å motta kommunion hver gang, men blir som sagt grepet av stundens alvor for ofte desverre og man føler seg maks uhøflig hver gang. Men Herren ser mitt hjerte og ser at jeg virkelig èr takknemlig og prøver.

    Hvor jeg har det fra at man skal si Amen!? Sogneprestmunn og det lytter jeg til. Har kun motatt kommunion i Novus Ordo messe pr dags dato.

  8. Tommy er en nokså ny konvertitt, og det er fint at respekten for den hellige kommunion er så stor hos ham – når kommunionen blir en vane og en selvfølge (som dn nok blir hos noen), er det et mye større problem.”
    I novus ordo skal man si “Amen” når man mottar kommunion – det var en forandring som kom allerede i 1964/65 – mens i den tradisjonelle messen er det presten som sier “Amen”. Slik er reglene.

  9. Takk for denne, p. Oddvar!

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)