I avisa Dagen skriver man også om Vårt Lands artikler om synet på homofilt samliv på Menighetsfakultetet, delvis refererer de VLs artikler, dervis har de selv intervjuet personer. De har bl.a. intervjuet professor Bernt Oftestad, som har vært på MF i 40 år (jeg møtte ham som ganske ung lærer da jeg begynte der i 1975). Oftestad er på ingen måte overrasket:
MF-professor Bernt T. Oftestad er på sin side overhodet ikke overrasket over utviklingen i holdninger blant lærerstaben ved fakultetet han selv har vært tilknyttet siden 1970-tallet. Han mener de som nå uttaler seg i hoderystende vendinger, «må ha snorket i timen».
De har rett og slett ikke skjønt at dette har sammenheng med den hermeneutikken (teksttolkningen, red. anm..) man la seg på da fakultetet vedtok å støtte ordinasjon av kvinnelige prester på 1970-tallet, sier han.
Oftestad mener også at denne utviklingen er en konsekvens av at Menighetsfakultetet knyttet seg institusjonelt til biskopene og kirkelige organer i Den norske kirke når det gjaldt presteutdannelsen. Da denne ordningen ble etablert på 1990-tallet, ble det eksplisitt utttrykt fra fakultetes side, gjennom lærerrådet, at man ville stille seg nøytral til biskopers eventuelle læreavvik.Allerede da var det klart at noen av biskopene hadde et homopositivt standpunkt. Den kirkelige posisjon som fakultetet inntok før årtusenskiftet, gjorde at fakultetet ville måtte reflektere den teologiske utviklingen i Den norske kirke, sier han.
Oftestad selv var ingen teologisk aktør i striden rundt Henriksen for ti år siden, da han i år 2000 var blitt fratatt sitt professorat i kirkehistorie grunnet sin konversjon til Den katolske kirke.
Å drive økumeniske tiltak med den offisielle del av statskirken er som å omfavne et pestlik. Vi bør heller arbeide aktivt for at de mange oppriktig troende der, som i stadig større grad lever i etslags indre eksil, kan finne tilbake til Moderkirken.
Det skjer mye uheldig i Den norske kirke, Atle, men mange hadde vel håpet at MF kunne stå for noe mer solid. Det var jo derfor fakultetet startet i 1908 – for å kjempe mot den liberale teologien på universitetet.
Jeg merket ikke så my av dette da jeg gikk der for en kort stund siden, men jeg byttet ut noen fag med de katolske. Jeg husker litt krongling når det kom til det Paulus skrev i ett av sitt brev, som at det var mulig han ikke mente dette rett frem. Da temaet gjengifte kom opp virket det som om det ble håndert fra et mer medfølelsesperspektiv framfor moralteologisk, også fra salen.
Ja, en nesten utrolig lesning, om utviklingen på Menighetsfakultetet, Pastor Moi. Men, som den kloke Professor Bernt Oftestad – er heller ikke undertegnede på noen måte overrasket over «utviklingen».
Jeg må således definitivt si meg helt enig med Atle Jansen sin kommentar her! Kanskje det er på tide for Den katolske Kirke å bedrive aktiv misjonering igjen – her i landet?! Før Det annet Vatikankonsil, så var dette en primær målsetning i tråd med Moderkirkens hjemvenden til Norge for snart 170 år siden (1843).
Kulturmarxismen og dens ideologiserte relativisme har langsomt, men sikkert, fått sneket seg innpass blant deler av presteskapet i den statlige kirke. De fleste av disse rødfargede elementer er en smule taktisk smartere, enn den herostratisk beryktede Einar Gelius, men agendaen er klar; En humanistisk politisering, og dermed den dråpevise dreining mot en sekularisert statskirke; «Den sosialdemokratiske kirke» – hvor mantraet er “en kirke for alle» – uansett hva man tror eller ikke tror. Hva er det man kaller det i sin propaganda, fra disse krypto-ateistiske kretser?! Jo, «En inkluderende folkekirke»! Haaah – snakk om Orwellsk tungetale!
«Dialogen» og “økumenikken” fra Den katolske Kirke sin side, bør nettopp derfor innrette seg mot de aktivt troende, lutherske protestanter, for en konversjonens mulighet. Maktesløse bivåner disse trofaste kristne nu en utvikling innen statens kirke, som de selv ikke har vært med på at hverken påvirke eller forme, og som de stakkars troende derfor ei heller har noen som helst kontroll over. Tiden er således nu så definitivt inne for denne nytenkningens revolterende aksjon.
For nu har man faktisk den historisk-gylne anledning til, “at protestere seg tilbake” til Moderkirken igjen – rett og slett…
Tor
Eit problem er at ein ikkje har skjønt som Den katolske kyrkja at ‘folkekyrkje’ må bety ‘ei kyrkje for folket,’ og ikkje ‘ei kyrkje styrt av folket.’