jul 172011
 

Jeg leste nylig et interessant foredrag av Dr. William Tighe, som han holdt i kirken St. Mary the Virgin, i Arlington, Texas, under det man kalte The 2011 Anglican Use Conference. Dr. Tighe går gjennom de økumeniske samtalene mellom Roma og Anglikanerne fra midten av 60-tallet og til i dag, og ekstra grundig ser han på hvordan dokumentet Anglicanorum Cætibus ble til i 2009. Lenge ville Roma (og spesielt Enhetskommisjonen, PCPCU) samtale med hovedstrømningene i de store protestantiske kirkesamfunnene, og ikke risikere å ødelegge disse samtalene med å snakke dirkete men mindre, konservative “sær”grupper innenfor disse kirkesamfunnene – Troskongregasjonen gjørde likevel dette etter hvert.

I dette lange foredraget nevner han også Norge et par ganger, bl.a. slik:

The PCPCU under both Cassidy and Kasper seems to have been disinclined, to put it mildly, to risk the friendly and agreeable relations that it forged with “Canterbury Communion Anglicans,” as well as groups such as main-line Lutheran World Federation member churches, by dealing substantively with bodies that it may have seen as “splinter groups” from these denominational families. (I mention the Lutherans because there is a story to be told about how in the mid-1990s, about the time of the millennium of Christianity in Norway in 1995, when Cardinal Cassidy was the Catholic Church‘s representative at its celebration in Norway, a group of “Catholic-minded” Church of Norway Lutherans, many of whom in 1999 left the State Church there and formed the “Nordic Catholic Church,” a body now in sacramental fellowship with the Polish National Catholic Church of the USA and Canada, were repeatedly spurned when they made approaches both to the Catholic Church in Norway and to the PCPCU to alert it to the triumph of forces favoring the acceptance of homosexual partnerships in that body and the ordination of persons living in such partnerships.) While these conversations never came to a formal end during Cardinal Cassidy’s tenure of his position a the PCPCU, they seem to have gone nowhere.

Les hele foredraget her.

  2 Responses to “Samtaler mellom høykirkelige lutheranere og Vatikanet på 90-tallet”

  1. “While these conversations never came to a formal end during Cardinal Cassidy’s tenure of his position a the PCPCU, they seem to have gone nowhere. ”

    – Hvilken overraskelse!
    Kaffislabberasen førte ingensteds hen???
    Homoekteskap, fostermord, kvinnelige prester, etc, etc… Sjekklista er lang over områder man skulle ha sett positive resultater på, men ikke ved et eneste emne kan man sette et kryss i margen etter mange tiår med ekumenisme. Tvert om står man i DNK igjen med en slags dogmatisk Al Gore-klimateologi og teser om at enhver kristen er programforpliktet til å arbeide for en mest mulig liberal (og selvutslettende) innvandrings- og flyktningepolitikk. Det siste ser vi igjen i den Katolske Kirke også til tider, der man på enkelte hold aldri blir trøtt av å pointere at kirken er en innvandrerkirke.

    [Jeg er ikke glad for Tronds tendens til å latterliggjøre økumenikken. Det dr. Tighe skriver om her er at Enhetskommusjonen la for mye vekt på samtalene med de store (nokså liberale) kirkesamfunnene, på bekostning av kontakten med konservative grupperinger innenfor disse – av frykt for at hovedamtalene da skulle lide. Dette var ikke rett og heller ikke særlig fruktbart, mener han. RED]

  2. Hvis jeg ikke erindrer helt feil, Pastor Moi, så var det en journalist i Bergens Tidende, som skrev om deg, i forbindelse med et intervju du gav i anledning din vielse til katolsk prest, følgende gode karakteristikk av en personegenskap; “jærbuen med den underfundige humoren…”

    Jeg må si, at Trond også har en slik humor, som, når han kommer med sine lett ironiske “sarkasmer” for å spissformulere en smule. Det er vel en forskjell på «å latterliggjøre» – kontra det å ha en distansert ironisk snert. For selv om temaene ofte er alvorlige, så tror jeg nok Vår Herre også humrer med. Uansett, så gjør jeg det, for mange av de eksemplene vi leser om fra det kirkelige liv er ille nok, om vi ikke kan ha litt “galgenhumor” en gang i blant. Men naturligvis, alt med måte, og visse ting ER hellige. Men på det økumeniske feltet, så har man jo mang en gang dratt på seg ymse saker; så også smilebåndet – i alt alvor og pathos, med både prøving og feiling. Og således ikke minst grunnet dette sist nevnte – “med glimtet i øyet” naturligvis. Så er da også dette skrevet med en humoristisk vri naturligvis, i all sin delevise alvorsgrad.

    Hilsen Tor

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)