Av flere grunner har jeg i dag sett en del på hvordan barnedåp skal og kan gjennomføres i en messe, og tenkt på om det er nyttig og godt at man har dåpen i messen. Selv har jeg nesten bare hatt dåp i messen når jeg har feiret messe på avsidesliggende steder – som jeg har gjort en hel del, både da jeg var i Bergen, i Stavanger og (faktisk) også her i Oslo.
Jeg foretrekker å ha barnedåp som en egen seremoni, og oftest døpes bare ett barn om gangen – dette er også praksis de fleste steder i Norge, så langt jeg vet. Og det er også det mest tradisjonelle, for inntil 1970 var det så langt jeg vet ikke tillat å ha dåp i messen. Ved dåp at store barn og av voksne har jeg vanligvis en egen dåpsmesse, siden disse dydøpte også får sin første hellige kommunion samme dag.
I Norge brukes mest praktiske argumenter mot å ha dåp i søndagens høymesse (ved mindre messer er det en hel del lettere å ha dåp); som at kirken allerede er stappfull, at det skjer så mange andre ting i høymessen, at det er vanskelig å integrere dåp i en søndagsmesse på en god måte, at det kan bli veldig lang tid for dåpsbarnet (og for andre små barn) å være i kirken, slik at det derfor kan bli mye uro etc.
På Fr. Z’s blogg ble dette diskutert for et par år siden – SE HER – og kanskje leserne også har synspunkter på dette?
Fullt forståelig at man ikke vil ha dåp og dåpsfolk i en allerede overfylt søndagsmesse. MEN…det er litt rart å gå i en menighet hvor en aldri ser dåp. Dåpen blir en privat affære for familie og andre inviterte. Dåpen er jo egentlig opptakelse i menigheten. Det kommer dårlig frem nå.
De store dåpsdager i oldkirken var som kjent Påske og Pinseaften.
Dåpen ble utført dengang (som nå ofte i Påsken) under eucharistigudstjensten. Personlig synes jeg det er en god skikk å døpe i menighetens høymesse. Synes det er en stor symbolverdi i at menigheten «samlet» tar i mot sitt nye medlem og er vitner til at medlemmet er opptatt i Kirken.
Til Hans: Her snakker du om voksendåp, mens barna i kristne familier ble døpt etter hvert som de ble født, ofte kort tid etter fødselen.
Til Maria K: Den norske (lutherske) kirke ser absolutt på barnedåpen som en menighetshandling, men gjør Den katolske Kirke det? Etter 1970 ble det tillatt med dåp i messen, og til en viss grad anbefalt, men i langt over 1000 år før det (her kjenner jeg ikke detaljene) var dåpen alltid utenom messen. Katolske kirker har jo tradisjonelt (ganske) små dåpskapeller bakerst (i et sidekapell) som viser denne praksisen.
«Til Hans: Her snakker du om voksendåp, mens barna i kristne familier ble døpt etter hvert som de ble født, ofte kort tid etter fødselen.»
Ja, det riktig det, sed censeo ut: Synes jeg det er en god skikk å døpe i menighetens høymesse. Det er en stor symbolverdi i at menigheten “samlet” tar i mot sitt nye medlem og er vitner til at medlemmet er opptatt i Kirken.
Det med dåpskapeller (ikke alltid så små) er kjent. Jeg mener at enkelte lutherske kirker her i landet har også sakristier/kapeller der det blir/ble foretatt dåp og vielser.
Jeg tror at tanken om at barnet ble døpt så fort som mulig etter fødselen er det mest tradisjonelle. Ikke at menigheten skulle være vitne til en ny medlem.
Både i den Katolske Kirken og den lutherske har det vært sett på som livsviktig at et barn ble døpt fort etter fødselen, versus at et barn skal vente med å døpes til de kan velge selv. Nettopp som om Gud venter på barnets avgjørelse på dets premisser, når Jesus har sagt at uten dåpen kan ingen komme inn i himmelen. Dette er virkelig en sak som skiller sektene (unnskyld; andre kirkesamfunn) fra DKK og statskirken. Derfor må foreldrene ta ansvar for barnet og få det døpt. Det blir så barnets personlige avgjørelse om det vil fortsette å være kristent, i konfirmasjonen.
For noen måneder siden hadde en venn av meg, en lutheraner, bladd i gamle kirkebøker og sett at for hundre år siden hadde det vært nevnt i kirkebøker at faren hadde forrettet dåpen for barnet fordi det var et risiko om at barnet ville leve eller ikke. Min venn syntes dette var veldig bemerkelsesverdig.