okt 292011
 

I en SØNDAGSBOK fra 1938 (St Olavs forlag) “som inneholder faste bønner og epistlene og evangeliene for alle årets søndager og fester som kan bli feiret på en søndag” (altså ikke en fullstendig latin/norsk messebok), har man på slutten trykker biskop Mangers’ hyrdebrev “Om messeofferet” fra samme år. Mye vil en katolikk i vår tid kunne slutte seg til fullt og helt, men man merker seg den veldige tydelige vekten på selve offeret i messen, som man nok må innrømme er blitt tonet ganske mye ned siden 1965. Jeg trykker her hyrdebrevet i sin helhet:

OM MESSEOFFERET
(av biskop Mangers’ hyrdebrev 1938).

Messeofferet er selve korsofferet som fortsettes på ublodig måte til tidenes ende. Det er gjennom messeofferet at vi stadig står i forbindelse med Frelserens store soningsoffer på Golgata. Ved brødets og vinens to forskjellige skikkelser som symboliserer Kristi legeme og blod hver for seg, blir Jesu virkelige død, som på korset var en følge av blodets utskilling fra legemet, tydelig fremstillet eller etterlignet. Og Jesu offersinn eller sinnelag som Han tilbyr seg med til sin himmelske Fader i messeofferet, er det samme som på korset.

Kan det tenkes noe mer opphøyet enn denne hellige offerhandling? Guds sønn selv løfter seg ved prestens hender opp til Guds trone, så vi i Ham og ved Ham kan love og prise Gud, takke Ham for hans uendelige miskunn, bære frem våre bønner og gi Ham den rike, ste og mest fullstendige fyldestgjøring for våre synder. Og dessuten er ikke noe mer skikket til å skape det samme sinnelag i oss som var i Kristus Jesus, enn nettopp denne intime deltaking i hans offerdød.

Ut fra denne tankegang blir kirkebudet som forplikter oss til å overvære messeofferet hver søndag og alle befalte festdager, en selvfølge. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er forløst ved Jesu Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne offerdød. Men det kan ikke tenkes, og det finnes ingen intimere og fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på, enn nettopp det hellige messeoffer, når vi tar del i det med det rette offersinn og det rette sinnelag. Alt avhenger av at hver enkelt tilegner seg Jesu offerhandling, så den blir hans egen offerhandling. Når vi tar del i det eukaristiske offer, skal vi bli etterlignere og bærere av det sinnelag som var i vår høyesteprest, og det liv Han levde som forbilde for oss. Derfor er det så overmåte viktig å være med i det hellige messeoffer på den rette måte og med det rette offersinn, så hver enkelt bærer det frem i forening med Kristus og hans vigslede prest. Det gjelder her ikke bare en personlig andaktsstund, så rik den enn kunde være. Nei, vi skal ta Kirkens messebok i hånden og fordype oss i den store handling som vi foretar sammen med presten. Og den som utdyper og fatter denne handling, vil forstå at den ikke alene er logisk oppbygget og uten sammenligning må kalles verdens største mesterverk, men at den frem for alt er den mest fullkomne måte å tilbe Gud på, takke ham, be ham om nåde og miskunn og yde ham fyldestgjøring for våre synder.

Vi må altså begynne det hellige messeoffer i den dypeste bevissthet om at vi foretar en virkelig offerhandling sammen med Kristus og presten. Og derfor må vi konsentrere hele vår oppmerksomhet på forløsningens store mysterium, gjennomtrengt av den tanke at vi ikke bare skal være tilhørere eller øyenvitner, men på en måte prester som frembærer offeret for å gjøre Kristi forløsningsoffer til vårt eget.

Den liturgiske feiring av messeofferet omfatter en innledende eller forberedende del, så den egentlige offerhandling med sine tre hoveddeler: ofringen, forvandlingen, kommunionen, og en avsluttende del. Selv om vi ikke skulle ha en fullstendig messebok i hånden, så finner vi messens viktigste og uforanderlige bønner i vår søndagsbok, og de gir oss høve til nøyaktig å følge den hellige handling og er i høyeste grad skikket til å vekke det rette sinnelag i oss.

Vi begynner med erkjennelsen av vår egen uverdighet og vår fullstendige avhengighet av Gud. Vi ber derfor sammen med presten foran altertrinnet “Confiteor” og bekjenner i ydmykhet og anger våre synder, kaller Guds miskunn ned over oss og ber Guds engler og hellige om deres forbønn, så vi kan bli verdige til å stige opp til alteret, opp til Gud.

Så følger vi presten opp til alteret og fortsetter vår bønn om de hellige martyrers hjelp og Guds nåde, en bønn som samler seg i det inntrengende, nifoldige fellesrop til den hellige treenighet: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison, et rop som vi legger all vår lengsel i og vår evige hjemve, all vår nød og syndeskyld, alle våre skuffelser og savn. Når presten så istemmer “Gloria”, da lyder det som et svar fra himmel en på vårt nødrop, et svar fullt av trøst og oppmuntring for alle dem som har en god vilje og vil anerkjenne og tilbe Gud som sin eneste herre og frelser.

Når vi så har løftet hendene opp mot himmelen og bedt Gud hjelpe oss å rydde av veien alle hindringer som holder oss borte fra vårt høye mål, åpner vi våre hjerter for å motta Guds evige visdom som kommer til oss i lektien eller epistelen, en visdom som overgår all menneskelig visdom og som vi må tilegne oss, dersom vi skal bli verdige til å få del i forløsningens store offer.

I evangeliet ser vi Jesu veldige personlighet og guddommelige lære lyse over oss og over hele menneskeheten som det eneste sanne lys som kan føre oss til den evige salighet i Faderens fang. Og som en spontan takk for dette lys istemmer vi av hjertets dyp “Credo”: “Jeg tror på Gud Fader og hans enbårne sønn, Jesus Kristus.” Vi bekjenner med apostlene at Jesus er Kristus, den levende Guds sønn, at han har det evige livs ord. Og den faste beslutning modnes i vår sjel at vi alltid vil bekjenne vår tro, leve vår tro, vandre trofast i den guddommelige Mesters fotspor.

Oppfylt og gjennomtrengt av disse tanker er vi forberedt til den egentlige offerhandlings første hoveddel: ofringen. For et vell av tanker og hellige følelser trenger det seg ikke inn i sjelen, når presten løfter opp det hvite brød på den gylne patena og den rene vin i den gylne kalk for at Gud skal velsigne og helliggjøre dem til det store formål de skal tjene.

“Herre, ta mot denne hellige offergave”, ber vi forening med presten, og vi ofrer oss Selv til Gud med alt det vi er og eier. Brød og vin har så stor symbolsk betydning for oss. Menneskehetens største bekymringer dreier sig om det daglige brød. Brødet er symbolet på vår nød, vårt arbeid, våre kamper, våre forhåpninger, våre jordiske planer og drømmer. Og alt dette legger vi på den gylne disken og bringer det til den evige Gud som vårt offer, forvisset om at Han vil ta imot den fattige gave som vi gir Ham med et oppriktig hjerte. Vin er et symbol på gleden. Også vår glede, blandet med sorg og tårer – som vinen blir blandet med vann – gir vi til Gud, så hele vårt liv blir et offer til Ham.

Dette offersinn får et mer synlig uttrykk, når vi om søndagen legger i offerbøssen noe av den lønn som vi i ukens løp har tjent ved tungt arbeid. I dette skal vi se den dype symbolske betydning av intim deltaking i offerhandlingen, som vi hjelper til å forskjønne ved dette personlige offer vi bringer, og vi skal gjøre det i den mening at vi bringer oss selv til offer. Slik blir kollekten under gudstjenesten ikke noen forstyrring, men et veltalende uttrykk for vårt offervillige sinnelag.

Derfor skal vi be “i ydmykhetens ånd og med sønderknåst hjerte” at vårt offer og vår fullstendige selvhengivelse må tekkes Gud. Vi vet jo at ofringen gjøres bare med takken på forvandlingen, og at også vi må ofre oss selv for å bli forvandlet, så vi stadig får større likhet med Gud etter Frelserens ord: “Vær fullkomne som deres Fader i himmelen er fullkommen” (Matt. 5, 48).

Nå forstår vi også hvorfor presten i dette øyeblikk må vaske sine hender, for i vår sjel stiger atter opp bevisstheten om hvor uverdige vi er, og at vi må rense våre hender og våre hjerter før vi kan våge å forvandle brødet og vinen til Jesu legeme og blod, og vi selv kan bli omskapt ved Guds nåde. Og derfor blir vår bønn enda mer inderlig når presten vender sig mot oss og sier: “Orate, fratres: be brødre, at vårt offer må tekkes Gud den Allmektige”.

Når vi i stillhet har bedt i denne mening svinger vi oss under prefasjonen høyere opp for å love og prise Gud i forening med de himmelske hærskarer og istem, mer med dem deres evige lovsang: “Hellig, hellig, hellig er Gud, hærskarenes herre. Himmel og jord er full av hans herlighet”.

Så begynner den nærmere forberedelse til messeofferets høytideligste øyeblikk; fremstillingen av Jesu offerdød eller forvandlingen. Og våre. tanker utvider sig og går til alle våre kjære, til alle kristne, ja til alle mennesker, og vi ber at de alle må få del i offeret fra Golgata.

Vi bøyer hodet mens presten på Kristi vegne uttaler Jesu ord over brødet og vinen: “Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod som utgydes for dere og for mange til forlatelse for syndene.” Og Jesu legeme og blod er likeså virkelig til stede på alteret som de var det på Golgata, likeså virkelig som da han hadde dem i-sine hellige hender ved den siste nattverd for å rekke dem til sine apostler. Når så presten løfter opp den hellige hostie og det hellige blod, ser vi opp til Herren: “Min Gud og mitt alt.”

For en uuttømmelig fylde av følelser må ikke overvelde oss i dette høytidelige øyeblikk, følelser av tilbedelse og inderlig Gudskjærlighet, følelser av takk for Guds ufattelige miskunn, men også følelser av personlig uverdighet og vilje til å sone med Jesu blod for våre synder og vår likegyldighet. Det er vi som skulle ofre vårt eget liv, vårt eget jeg, men Guds sønn gir seg til oss, så vi kan ofre Ham, og i Ham kan prise og takke Gud og gjøre fyldest for våre synder. Kan vi ofre Gud noe større og fullkomnere enn hans enbårne sønns offerlegeme og offerblod, som er fremstillet under brødets og vinens skikkelser?

Med hvilken inderlighet må vi ikke derfor be den vidunderlige bønn som følger straks etter at forvandlingsordene, er uttalt: “Vi, dine prestelige tjenere, Herre, men også hele ditt hellige folk ofrer til din herlige majestet av dine gaver en ren, hellig og uplettet offergave, det evige livs brød og den evige frelses kalk”. Skulle vi så ikke rope med apostelen Paulus: “Vi er døde for verden og vårt liv er skjult med Kristus i Gud” (Kol. 3, 3)? Å forvandles, det er å dø. Det gamle menneske må dø, så et nytt liv kan. vokse og bære frukt. I samme grad som vi gir oss selv, som vi dør for verden, i samme grad blir vi forvandlet til Kristus og får del i hans offerdød. Og som Gud Faders øye hviler med behag på hans enbårne sønn, så vil Han også med glede se ned til oss, når vi blir omskapt til hans sønns bilde, blir ett med Ham, og bringer Ham både sjel og legeme til offer. Ved Ham og med Ham og i Ham blir vårt liv da til Guds ære og forherligelse.

Den liturgiske handling leder så våre tanker over til den hellige kommunion, nytingen av det evige livs brød, Jesu legeme og blod, som skjuler seg under brødets og vinens skikkelser. For offermåltidet hører med til offeret og hverken må eller kan skilles fra~ det. Den som ofrer med presten, skal også med ham ta del i offermåltidet, ellers er hans offer ikke fullstendig.

Vi begynner forberedelsen til denne store handling med andektig å be den herlige bønn som Frelseren selv har lært oss å be: “Fader vår”. Det vekker den levende bevissthet i oss om at vi har en far i himmelen som gir oss vårt daglige brød og vil være en hjelper for oss i all livets nød og kamp. Som vi daglig trenger det materielle brød for legemet, så trenger vi også daglig det himmelske brød for vår sjel. Vel føler vi oss svake og uverdige, men vi vet at Kristus selv lenges etter å gi seg til oss for å gjøre oss verdige og sterke. Og derfor går vi tross vår uverdighet med stor tillit frem til Herrens bord for å motta det evige livs brød, som gjør oss til ett med Kristus, gjør hans liv til vårt liv.

Og dersom vi av en eller annen grunn ikke kunne motta Ham fordi vi enten alt i en tidligere messe har gjort det, eller fordi vi føler vår samvittighet tynget eller ikke lenger er fastende, så skal vi i hvert fall gjøre den åndelige kommunion, det vil si lenges etter å bli forenet med Ham og love Ham evig troskap og kjærlighet.

Så fordyper vi oss et øyeblikk i vår Gud som vi nå helt og holdent tilhører, og som har gitt oss en for, smak på den evige salighet, hvor vi ikke mer skal se ham gjennom et slør, men ansikt til ansikt som han er. Og så stiger vår takk og vår bønn opp til Ham, i vissheten om at Han som har gitt oss alt, vil fortsette sin miskunn mot oss og mot alle dem som vi slutter inn i vår bønn. Og vi fatter det faste forsett å ta vår Gud med ut i dagens strev og kamp. Kanskje, ja sikkert vil vi i dagens løp møte motgang og skuffelse, vi blir trette og motløse og møter vanskeligheter fra våre med mennesker, ofte fra dem som står oss nærmest. Men med vår Gud vil vi overvinne all motbør og i alle mennesker se brødre og søstre, som Kristus har ofret seg for på korset.

Så er vi da kommet til messeofferets avsluttende del. Presten lyser den treenige Guds, Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds velsignelse over oss, så vi kan bevare og ta med til vårt arbeid det sinnelag og det offersinn som besjelet oss under den hellige offerhandling. For stadig må vi bringe offer, ofte meget tunge offer, stadig må vi forvandles, omskapes til større likhet med Kristus, og stadig må vi arbeide for å komme i intimere kommunion eller forening med Ham, så vi tenker, taler og handler som Han selv.

Før vi forlater Guds hus for å gi oss ut til våre daglige plikter, kaster vi ennå et blikk inn i himmelen, mens vi leser avsnittet om den hellige Johannes’ evangelium. som taler om Guds evige Ord, lys fra Lyset, som er blitt kjøtt, og som har bodd iblant oss, så vi har sett hans herlighet, en herlighet full av nåde og sannhet. ja, tanken på all den nåde og herlighet vi har fått i det hellige messeoffer vil bli den gylne tråd som må gå gjennom hele vårt liv, og knytte oss selv og vårt daglige yrke til den hellige, treenige Gud.

Det finnes hare én måte å ta del i det hellige messeoffer på, nemlig å frembære offeret i forening med Kristus og den forrettende prest. Måtte vi mer og mer trenge inn i messeofferets vesen og i den nåderikdom det gir oss. Hvor uendelig meget ville ikke vært vunnet for vårt åndelige liv, dersom vi gjorde vårt liv til et personlig og tillitsfullt samvær med Kristus i tilslutning til den hellige offerhandling. For en åndelig glede og fryd ville det da ikke bli å frembære den hellige messe.

Messeofferet er vel en felles gudstjeneste i forening med alle troende, men det er også en personlig og individuell deltaking fra det enkelte menneskes side i den guddommelige kjærlighets vidunderverden. Av den personlige, dypt inderlige forening med den guddommelige offerprest og offergave strømmer samfølingens og kjærlighetens bånd til det troende folk. Fra alteret flyter den uovervinnelige kraft som trosser alle stormer, forener alle til ett folk og trekker alle til Kristus. Måtte vi der-, for ved alteret lære å gjøre hele vårt liv til et messeoffer med ofringen av oss selv til Gud, med forvandlingen av vårt sinn til Kristi sinn, med. foreningen av oss selv til Kristi guddommelige natur.

Gud være lovet i all evighet.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)