I går stod det et leserinnlegg i Vårt Land fra pensjonert Luthersk biskop, Sigurd Osberg, om at det nå var på tide å oppheve bannlysingen av Luther. Hans innlegg har bakgrunn i noen vennlige ord pave Benedikt sa om Luther da han nylig var i Tyskland, og en kort artikkel i Vårt Land sist uke.
[Oppdatering: Jeg må innrømme at jeg ikke sist uke reagerte på at «luthersk teologi er nærmere katolsk teologi enn teologien i andre kirkesamfunn». Jeg syntes det var fint at dette ble slått fast, når det så ofte er anglikanerne som (noe feilaktig) blir omtalt slik. Jeg reagerte ikke på det fordi jeg akkurat da bare tenkte på vest-Europa. Men samtidig er det jo helt opplagt for oss katolikker at ortodoks teologi står oss mye nærmere, svært mye nærmere. Så slik absolutt forstått var uttalelsen selvsagt helt feilaktig.]
Jeg må innrømme at jeg ble paff da jeg så Osbergs innlegg nå i dag, for det er dessverre helt og absolutt misforstått. For når paven kan si vennlige ord om enkelte elementer i Luthers teologi og hans troskamp, betyr det jo ikke at han godtar Luthers arbeid i sin helhet, eller hans brudd med den katolske Kirke. Og dessverre er det jo også alik at avstanden mellom luthersk teologi og kirkeliv blir større for hvert år, sett fra katolsk perspektiv.
Osberg skriver i Vårt Land bl.a.:
Det var en glede å lese at (man) … på bakgrunn av Pave Benedikt XVIs besøk i Tyskland nylig, kunne konstatere at «Martin Luther var «et stort vitne for troen» og langt på vei rehabilitert i Den katolske kirke.» På denne bakgrunn spør jeg om det ikke da er på tide å ta et steg til i rehabiliteringen, nemlig å oppheve bannlysningen av Luther.
Det har vært hevdet fra den romersk-katolske kirkes side i forbindelse med de senere års økumeniske dialoger, at opphevelse av bannlysning bare har mening overfor personer som fremdeles lever. Men opphevelsen av en så historisk markant bannlysning som den mot Luther, vil bety mye for det økumeniske klima mellom våre to kirker. …
Jeg snakket så vidt med biskopen om den artikkelen i VL, og han hadde naturligvis kun tenkt innenfor vestlig tradisjon. Han sa noe lignende som det du skriver, p. Oddvar, at det jo er opplagt at de ortodokse står oss mye nærmere. Journalisten burde stilt oppfølgingsspørsmål, synes jeg. Det illustrerer at vi katolikker ofte har en annen forståelseshorisont enn lutheranerne – indirekte illustrerer det at avstanden ikke er så liten.
Nettopp på grunn av sånt som dette, som skjer hele tiden, bør den sanne Kirke holde seg unna slike minelagte farvann.
Det er SIGNALENE man sender mye mer enn ordene, som blir lagt merke til. Presumptivt informerte mennesker som Osberg tar helt feil, så hvordan i huleste kan man vente at de uskolerte og mindre lærde skal se og forstå de akademiske skillene som presenteres??? Jeg bryr meg mindre om hva lutherske legmenn tror og mener enn jeg bryr meg om hva katolske legmenn tror og mener om dette. Resultatene er ikke særlig oppføftende når man ser undersøkelser av hva de faktisk tror nå til dags.
De aller fleste tror idag at den katolske Kirke bare en en av mange kirker, på lik fot med alle de andre. En tragedie og en pastoral katastrofe etter min mening.
Å ikke samtale med, eller noen gang møte eller omtale de protestantiske kirkesamfunn, er vel heller ikke en løsning, Trond. Jeg tror heller vi må fortsette å snakke om det vi har felles med andre kristne (som tross alt er en hel del), samtidig som vi også poengterer de viktige forskjellene klart og tydelig.
Joda, samtaling er greit. Bare man holder tungen rett i munnen og gjør tydelig klar på hva forskjellene er. En sannhet kan aldri slipes eller justeres/smeltes sammen. Den èr og vil alltid være som den i utgangspunktet var-er.
Jeg synes heller kirken bør finne sammen med de ortodokse og la dette med Martin Luther ligge stille og rolig (og forbli der).