jun 072012
 

Tittelen på dette innlegget kan muligens forbause mange, spesielt siden vi i disse dager feirer Corpus Christi, som nettopp fokuserer på tilbedelsen av sakramentet. men alle ting kan overdrives, og enda mer presist; man kan legge så mye vekt på en sannhet, at en annen sannhet lider under dette.

Og det er faktisk den berømte (og beryktede) erkebiskop Lefebvre som sier akkurat dette. Jeg har nylig lest ferdig Tissier de Mallerais’ bok “Marcel Lefebvre, A Biography”, der man kan lese på s 592-93:

Through the priestly character the priest receives the power to renew in persona Christi the sacrifice of obedience and charity accomplished on the cross; he offers it in an unbloody way on the altar at each Mass he celebrates. This doctrine belongs to Tradition and is found in St. Thomas, the Council of Trent, and Pius XII. The priest essentially is made for the Holy Sacrifice of the Mass, for the sacrifice, for sacrum facere, “to do sacred things”; he is defined by the Mass.

According to Archbishop Lefebvre, after Bérenger and the Protestants had denied the real presence of Christ in the Eucharist, catechisms and piety then insisted too exclusively on the real presence and adoration of the Blessed Sacrament, and blurred devotion towards the Mass itself:

And that is very serious because it changes the perspective on the Holy Eucharist itself, which becomes only food or a spiritual restorative; this new perspective does not focus as much upon immolation and our Lord Jesus Christ the Victim who offers Himself as a sacrifice of propitiation for our sins. This is why it was so easy to go over to the idea of a meal-mass similar to the Protestants … who hate this veritable, propitiatory sacrifice. Now, this sacrifice is the essential work of the Church; when the Church gives out Communion, she unites the faithful to the Victim who continues to offer Himself to God the Father. We therefore have a participation in this state of victimhood …. If we do not insist on this aspect, we will end up no longer having a truly Catholic spirit …. The spirit of Christianity consists in making us into victims united to our Lord Jesus Christ: suffering and offering are the most beautiful, profound, and real treasures in the Catholic religion.

One must then be careful not to separate the sacrament from the sacrifice, just as one must not separate the sacrifice of the Mass from the sacrifice of Calvary. St. Thomas sums up these two indissoluble unions in one sentence: “In the celebration of this sacrament of the Eucharist Christ is immolated” (III, q. 83, a. 1).

Archbishop Lefebvre said that the Mass is the “reactualization of the sacrifice of Calvary (which is the reason for the Incarnation), the bringing about of Redemption, and the act that infinitely glorifies God and opens the gates of heaven to sinful humanity.”

“The more we study the Holy Sacrifice of the Mass, the more we realize that it truly is an extraordinary mystery. The priest is like someone who is outside of time and who passes almost into eternity because all his words have an eternal value …. [The Mass] is not a simple rite carried out today, but an eternal reality that exceeds time and which has eternal consequences for the glory of God; it saves souls from purgatory, and sanctifies us. Each Mass truly has the weight of eternity in it.” …

Tankevvkkende, syns jeg. Etter at tilbedelse av sakramantet ikke var særlig “in” i Kirken på 70-80-90-tallet, er dette nå blitt mye mer akseptert, i alle fall her i Norge. I St Hallvard kirke har vi f.eks. tilbedelse fem dager hver uke, og vi har nettopp kjøpt en ny, flott baldakin, som vi skal bruke til Corpus Christi-prosesjonen på søndag. Men etter min mening vil det ta en hel del mer tid før vi mer tydelig forstår hva det innebærer at messen er et offer som presten bærer frem for Gud.

  7 Responses to “Ikke heldig å legge for stor vekt på realpresensen og tilbedelse av sakramentet”

  1. Argumentasjonen om at fokus på realpresensen setter til side fokus på messeofferet som sådan, ligner på argumentasjonen om at kjærligheten til Jomfru Maria setter til side kjærligheten til Hennes Sønn. Og slik som man i det siste tilfelle har alltid sagt «De Maria numquam satis», kan man si i det første tilfelle: «Quantum potes, tantum aude». Det ene svekker ikke det andre, derimot forsterker det.

    Samtidig lurer jeg på hva erkebiskopen tenker på da han snakker om katekisme og fromhet. Hvilken katekisme? Hvilken fromhet? Frankrike i hans unge dager? Eller alle disse lange århundreder siden Berenger? Overalt? Jeg kan ikke se det minste belegg for slik påstand.
    Det han skriver om messen er vakkert, men det er jo nettopp den tradisjonelle forståelsen av saken, den man får servert i alle de gamle bøkene man har vært borti, og slik som det fremdeles forstås av «mumlende bestemødre» – så hva sikter han til?

    Forresten, paven kritiserte veldig direkte feil begått på 60- og 70-tallet i forrige århundre («secularist mentality») ang. realpresensen nå i Corpus Christi-prekenen: http://vultus.stblogs.org/2012/06/corpus-domini-2012.html

  2. Jana
    Pave Benedikt tar opp hvor viktig tilbedelsen av sakramentet er, i motsetning til tendensen til å fokusere bare på selve nattverden/ måltidsfelleskapet. En tendens som regjerte ganske lenge etter konsilet, men som jeg opplever at det er lite igjen av i Norge – heldigvis.

    Men et annet, og like viktig, spørsmål er i hvilken grad messen av katolikker oppleves som et offer presten bærer frem for Gud – et tema paven ikke tok opp i sin tale i forgårs, men som jeg er sikker på han mener er viktig. Her syns jeg personlig det største problemet ligge i dagens katolske Kirke, og det var om det temaet jeg fant erkebiskop Lefebvres uttalelser nyttige.

  3. Ja da, det forstår jeg, og pavens preken trakk jeg frem mer som et slags mal apropos, bare for å gjøre folk oppmerksomme på den. Det jeg reagerer på er – hvor har Lefebvre fra at folk fokuserer på tilbedelsen og ikke på messeofferet? Hvis man snakker om de siste femti år i Vest-Europa, så fokuserer ikke folk på noen av delene. Men Lefebvre snakker om tilstander før V2, lenge før V2 ser det ut som, og det er det som er rart. Messeofferaspektet stod jo ikke i skyggen av realpresensen – hvilken tid, hvilket sted, hvilken katekisme snakker han om? (Og siden du ikke akkurat kan svare på hans vegne, så er det egentlig et retorisk spørsmål, som utrykker uenigheten med ham på dette punkt. “Differensiert konsensus”?:-)

  4. Det ser ut til at vi er ganske enige, Jana. Offeraspektet i messen ble tonet ned, det samme ble tilbedelsen av sakramentet (og jeg vet egentlig heller ikke hvordan forholdet mellom de to tingene var, jeg må nok studere det videre), men måltidsaspektet ble løftet frem som det mest sentrale. Man ser det tydelig allerede fra 30-tallet; og at alterne blir snudd og det blir nokså uklart hva messens fokus aller helst bør være,

  5. Vi er naturligvis enige om hvordan ting er her og nå, det ser alle som vil se. Jeg bare pirket i erkebiskopens “historisk” utsagn, som kom uten nærmere datering. Og for å være veldig detaljert og gjøre diskusjonen nesten umulig å følge – så tenkte jeg egentlig ikke først og fremst på tilbedelsen utenfor messen, men i selve messen, slik som erkebiskopen også mente det (tror jeg).

    I bøker eller i levende tradisjon formidlet av “mumlende bestemødre” (som er uforanderlige trosformidlere, men i Norge ikke eksisterende – hvor er det blitt av dem?) kan jeg ikke se at realpresensen har kastet skygger over messeofferaspektet.

    Siden jeg tilfeldigvis akkurat denne uke leste i en bok som forklarer messen for prester (anno 1720), kan jeg sitere en setning derfra som beskriver perfekt hva man la vekt på og slik som det ble formidlet også i oversettelser på folkespråket: … in hoc solum actu, nempe i Consecratione utriusque speciei, constitit tota essentia et substantia, valor, meritum et pretium Sacrificii Missae, ita ut si quis nihil aliud ante Consecrationem, vel post eam de Missa orasset vel dixisset, neque deinceps Corpus Christi et Sanguinem sumeret, dummodo consecrasset, verum Sacrificium obtulisset, meriti et satisfactionis infinitae. Denne forståelsen er høyest levende fremdeles på den tid jeg vokste opp, så derfor undrer jeg meg over til hvilken tid Lefebvre sikter. Den latinske setningen fortsetter på følgende, i dag meget “politisk ukorrekte” vis: …ex quo patet reliquas omnes partes Missae, Offertorium, Canonem, Communionem etc. esse tantum complementa, partes integrantes et perficientes hoc sacrificium; cætera vero esse ad majorem decorem et dispositionem Sacrificantis servientia, in quibus Sacerdos non ita stricte gerit personam Christi… (Denne andre setningen igjen bare som “mal apropos”.)

    Nå sier du kanskje – vel, prester forstod det slik, men la folket også primær vekt på offeraspektet, eller “adorerte” de bare? I hvilken tid, hvilket sted? Min sentraleuropeiske erfaring med “mumlende bestemødre” taler i fordel for primær offeraspekt plus naturlig sekundær adorasjonsmoment i tilknytning til det.

    En “mumlende bestemor” vil si omtrent dette: Ad psalmum Introibo: Formabo intentionem, qua tremendo huic Sacrificio intersum. Ad Evangelium: Audiam ea verba tamquam ex ore Christi, ad me unicam et solam depromta. Ad Offertorium: Offeram, et quantum potero, me perfectissimo amore cum Deo uniam. Ad consecrationem: Optabo sic cor meum spirituali modo perfectissimo transmutari in cor Dei. Ad elevationem: Aperiam Deo meo vulnera animæ meæ et hærebo corde ad crucem morientis Jesu. Etc. Det fromme folk altså forstår offeraspektet, svarer på det med ubetinget kjærlighet og egen offervilje forenet med Kristi offer. “Hærebo corde ad crucem morientis Jesu..!” Bedre kan det neppe bli.

    30-tallet som du nevner – vel, det kommer an på hvor, hvem… De fleste prester var ikke som Pius Parsch (som er forresten min landsmann, fra Moravia, samme fylke til og med…:-)

  6. Les her (for å se hvordan vekten ble forskjøvet bort fra offertanken) om Guardini fra 1939:
    http://aomoi.net/blogg/2011/08/messens-hovedstruktur-romano-guardini/

  7. Ad dette med “mumlende bestemødre”…

    Kardinal Schönborn sa noe tankevekkende nylig: “Den som forakter de gamle damene som ber rosenkransen, har ikke forstått noe av Evangeliet”.

    Without faith the Church doesn’t exist and on the night of Holy Saturday all were in darkness because of the apparent failure. Only the Virgin, Tradition tells us, kept the faith and we must think of the terrible suffering of the real death of her son. In this keeping of the faith, the whole Church has survived and will always survive in the faith.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)