Evengelieteksten mandagen i den stille uke, Joh 12,1-11
Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der hvor Lasarus bodde – han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. Der ble det holdt et gjestebud for ham, og Marta vartet opp, mens Lasarus var blant dem som satt til bords med ham. Men Maria kom med et pund ekte og meget kostbar nardusolje og salvet Jesu føtter, og etterpå tørret hun dem med sitt hår. Hele huset ble fylt av parfymeduften. Da sier en av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham: «Hvorfor er ikke denne salven heller blitt solgt for tre hundre denarer, til beste for de fattige?» Men dette sa han ikke av omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv; han hadde nemlig kassen, og stakk til side av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne bare gjøre det; hun gjemte den til min gravferd. Fattige har dere alltid blant dere; meg derimot har dere ikke alltid.»
Imidlertid hadde en mengde av jødene fått vite at han var der, og de kom nå utover, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus som han hadde oppvakt fra de døde. Yppersteprestene besluttet da å drepe Lasarus også, ettersom mange av jødene forlot dem og trodde på Jesus på grunn av ham.