apr 082013
 

Siden høytiden for Herrens bebudelse (25. mars) i år falt på mandag i den stille uke, kunne den ikke feires før i dag, etter at påskeoktaven var over. Til Matutin leste vi i dag følgende sentrale tekst:

Fra Pave Leo den Stores brev til Flavianus – Epistola XXVIII

Vår forsonings mysterium

Guds natur og menneskets natur, Guds vesen og menneskets vesen, forble slik de var, men de kom sammen i en person. Dermed iførte kongeverdigheten seg ringhet, kraften svakhet, evigheten dødelighet. For å betale vår gjeld forenet Guds uforgjengelige natur seg med vår forgjengelige. For å kunne helbrede oss var den ene og samme mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, på samme tid i stand til å dø i kraft av sin menneskelighet og ute av stand til å dø i kraft av sin guddommelighet.

Den sanne Gud ble født i et sant menneskes fulle og hele natur, helt ut guddommelig, helt ut menneskelig. Det vi kaller menneskelig, er det som ble skapt i oss av Skaperen i opphavet, det han tok opp i seg for å gjenskape. Det som bedrageren tilføyde, og som det bedratte menneske slapp inn i seg, finnes det nemlig ikke spor av i Frelseren. Selv om han delte våre menneskelige svakheter, ble han ikke dermed delaktig i våre synder. Han tok en slaves skikkelse, men uten syndeplett. Han løftet menneskenaturen opp, uten dermed å forringe Guds natur. Han, Skaperen og Herren over alt som er, gav avkall på sitt eget. Han gav seg til syne og ville være en dødelig blant dødelige, ikke av avmakt, men av barmhjertighet. Slik har det seg at han som var i Guds skikkelse, skapte mennesket, alt mens han ble menneske i en tjeners skikkelse.

Guds Sønn trer altså inn i verden her nede. Han stiger ned fra sin trone i himmelen uten å forlate den herlighet han har hos sin Far; han fødes på en ny måte, ved en ny fødsel. På en ny måte fordi han som er usynlig i kraft av sin guddommelige natur, blir synlig i kraft av vår natur, han, den ufattelige, ville la seg fatte; han som er før all tid, blir til i tiden; altets Herre tok en tjeners skikkelse og skjulte sin majestets uendelige velde; den uforgjengelige Gud unnså seg ikke for å bli et forgjengelig menneske, — han, den udødelige, underkastet seg dødens lov.

Han ble født ved en ny fødsel, for den ukrenkede jomfruelighet kjente ikke den onde lyst, men stilte den kjødelige materie til tjeneste. Fra sin Mor tok han opp i seg den menneskelige natur, ikke menneskets syndighet. Selv om vår Herres Jesu Kristi fødsel skjedde ved et under, unnfanget som han ble i en jomfrus skjød, er ikke dermed hans natur vesensforskjellig fra vår.

Han som er sann Gud, er også sant menneske, og det finnes intet usant i denne forening, for menneskets ringhet og guddommens høyhet forholder seg gjensidig til hverandre. Slik Gud ikke forandres ved sin barmhjertighet, slik oppslukes ikke mennesket av Guds storhet. Hver natur virker i samsvar med det den er, men i fellesskap med den andre, hvilket vil si at Ordet handler i samsvar med Ordet, og kjødet i samsvar med kjødet. En natur gjør under, den andre lar seg mishandle. Og på samme måte som Ordet ikke forlater den likhet det har med Faderens herlighet, slik fjerner ikke kjødet seg fra vår natur. Det må ofte gjentas at han er en og den samme, i sannhet Guds Sønn, i sannhet menneskesønn. Han er Gud, for “i opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”; han er menneske, for “Ordet ble kjød og bodde iblant oss”.

I den norske tidebønneboken leser vi om denne teksten:

Leo den Store, pave 440-461, grep på en avgjørende måte inn i den kristologiske strid som førte til konsilet i Kalkedons (451) fastleggelse av den ortodokse tro på to naturer i Gudmennesket. Hans brev til Flavianus, patriark av Konstantinopel, datert den 13. juni 449, ble foranlediget av at et økumenisk konsil var sammenkalt i Efesus til forsvar for den monofysittiske munken Eutykes. Dette brevet, også kalt Tomus Leonis, utgjør den mest autoritative fremstilling av den tro som ble bekjent av konsilet i Kalkedon. Det ble tatt inn i konsilets akter.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)