nov 152013
 

Kardinal Koch roser også erkebiskop Marchetto og hans kontinuitest-teksning mht Vatikanekonsilet når i L’Osservatore Romano for 12/11 skriver (les det på italiensk her) følgende (en rask oversettelse til norsk av undertegnede):

Hvor man omfavner tradisjon og fornyelse

Ekklesiologien, spesielt forholdet mellom primatet og episkopatet, og det annet Vatikankonsil er de tre viktigste delene av boken, som inneholder ulike essays i ære for erkebiskop Agostino Marchetto, og samtidig dokumenterer knutepunkter i hans historiske verk, teologisk og kanonisk, og bør forstås som reaksjoner på hans arbeid, som er vidtrekkende. Ikke bare kombinerer det historie, teologi og kirkerett, men det vurderer også disse temaene i forhold til hverandre.
Dette gjelder fremfor alt med hensyn til innsats gjort av Monsignor Marchetto i favør av en adekvat tolkning av av Det annet Vatikankonsil, og særlig av dets dokumenter, noe som det er tydelig i hans to bøker, Il concilio Vaticano II, Contrappunto per la sua storia ( Libreria Editrice Vaticana, 2006 ), som er den første historien om historieskriving om Vatikanet og Il concilio Vaticano II. Per la sua corretta ermeneutica (Libreria Editrice Vaticana, 2012), som tar opp og utdyper en hermeneutikk av reformen støttet av pave Benedikt XVI – disse sier at den sanne reform av Kirken består i vellykket samspill på ulike nivåer, mellom kontinuitet og diskontinuitet.

Denne satsingen har absolutt ikke mistet noe av sin relevans nå som vi minnes den femtiende årsdagen for begynnelsen av Det annet Vatikankonsil. Tvert imot har det blitt enda mer presserende, spesielt hvis vi husker på trender som lenge dominerte forståelsen av denne viktige begivenheten, der man ser på konsilet som et brudd med Kirkens tradisjon. En slik bruddstenkning, og den ser man to steder; på den ene siden hos progressive strømninger som ser konsilet som avslutningen av forrige kirkelige tradisjon og begynnelsen på noe nytt. Vi ser også at noen ønsker å bryte med tradisjonen Vatikanet på motsatt side, fra rn tradisjonalistisk strøm, som beskylder konsilet for å ha gitt fødsel til en ny kirke, som ikke lenger er lik med den som eksisterte frem til da.

Det er derfor ingen tilfeldighet at disse to ekstreme tendenser, allerede på et språklig nivå, er enige om å lage et skille mellom den pre-konsiliære og den post-konsiliære Kirken, som om Kirken var ikke lenger den samme før og etter konsilet. Forskjellen mellom de to trendene er at mens den progressive empatisk støtter en hermeneutikk av diskontinuitet og brudd, favoriserer den tradisjonalistiske hermeneutikken en ahistorisk kontinuitet, som med referanse til Det annet Vatikankonsil vurderer dette hermeneutisk som et brudd. Fra begge perspektiver regnes ikke Vatikankonsilet lenger som en del av Kirkens levende tradisjonen, men som noe eksisterte tidligere, men som nå er avsluttet.

Kurt Koch

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)