På minnedagen for Vår Frue av Lourdes i dag leste vi i et utdrag av et brev fra den hellige Bernadette til pater Gondrand, datert den 28. mai 1861:
En dame snakket til meg
Jeg gikk ned til bredden av elven Gave for å hente ved sammen med to andre småpiker. Da hørte jeg et sus. Jeg snudde meg mot engen, og så at trærne ikke beveget seg. Jeg løftet hodet og så opp mot grotten. Der så jeg en dame kledd i hvitt. Hun hadde på seg en hvit kjole med et blått belte om livet, og på hver fot hadde hun en gul rose, samme farve som perlene på rosenkransen hennes.
Da jeg så dette, gned jeg meg i øynene, for jeg trodde ikke jeg så riktig. Jeg stakk hånden i lommen og fant frem rosenkransen min. Jeg ville korse meg, men jeg klarte ikke å føre hånden opp til pannen, den falt bare ned igjen. Synet gjorde korsets tegn. Da skalv hånden min, jeg forsøkte å korse meg, og denne gangen klarte jeg det. Jeg begynte å be rosenkransen. Synet tellet perlene på sin, men hun beveget ikke leppene. Da jeg var ferdig med å be rosenkransen, forsvant synet helt plutselig.
Jeg spurte de andre småpikene om de hadde sett noe, men de svarte nei. De bad meg si hva det var, at jeg måtte si dem det. Da fortalte jeg at jeg hadde sett en hvitkledd dame, men at jeg ikke visste hvem det var, og at de ikke måtte si noe. Deretter sa de at jeg aldri måtte gå tilbake dit, og jeg sa at det skulle jeg ikke. Men jeg gikk tilbake neste søndag, for jeg følte meg tvunget til det, inni meg.
Det var først den tredje gangen damen snakket til meg. Hun spurte meg om jeg ville komme dit hver dag i fjorten dager, og det sa jeg ja til. Hun sa at jeg måtte si til prestene at de skulle få bygget et kapell der. Deretter sa hun at jeg skulle drikke av kilden. Men da jeg ikke så noen kilde, gikk jeg ned til Gave for å drikke der. Hun sa det ikke var der. Hun pekte og viste meg kilden. Jeg gikk dit, men jeg så bare litt skittent vann, jeg kjente på det. Jeg kunne ikke drikke av det. Jeg begynte å grave, og da kunne jeg drikke av det. Jeg kastet det tre ganger, og den fjerde gangen kunne jeg drikke av det. Da forsvant synet, og jeg gikk min vei.
Jeg gikk tilbake hver dag i fjorten dager. Synet viste seg hver dag, bortsett fra en mandag og en fredag. Damen gjentok flere ganger at jeg skulle si til prestene at det skulle bygges et kapell der, at jeg skulle gå til kilden og vaske meg og at jeg skulle be for at synderne måtte omvende seg. Flere ganger spurte jeg henne hvem hun var. Hun bare smilte. Med armene langs siden, løftet hun blikket mot himmelen og deretter sa hun at hun var den Ubesmittede Unnfangelse. I løpet av disse fjorten dagene gav hun meg tre hemmeligheter som hun forbød meg å si til noen. Det har jeg holdt siden.