apr 092014
 

Onsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Augustins kommentar til salme 86:

Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham

Noen større gave kunne Gud knapt gi menneskene enn å gjøre sitt Ord, som han skapte alt ved, til deres hode, og å gjøre dem til hans lemmer. Dermed ble han Guds Sønn og Menneskesønnen, én Gud med Faderen, ett menneske med menneskene. Derfor er det at når vi taler til Gud i bønn, adskiller vi ikke Sønnen fra ham, og når Kristi legeme ber, adskiller det seg ikke fra sitt hode. Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er selv den ene frelser for sitt legeme, han som både ber for oss og i oss, og som tilbes av oss. Han ber for oss som vår prest, han ber i oss som vårt hode, han tilbes av oss som vår Gud. La oss derfor kjenne igjen våre ord i hans og hans ord i våre. La oss heller ikke unnse oss for å anvende på ham ord og uttrykk som, særlig hos profetene, brukes om Herren Jesus Kristus, og som kunne antyde en svakhet som er Gud uverdig, siden han ikke unnså seg for å forene seg med oss. All skapningen tjener jo ham, for all skapningen er blitt skapt av ham.

Derfor er det hans allerhøyeste guddommelighet vi tenker på når vi hører disse ord: “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alt er skapt ved det, og uten det er intet skapt” i . Da ser vi for oss Guds Sønns opphøyede guddom, som både er den høyeste som tenkes kan, og som fullstendig overstiger alt som er praktfullt i skaperverket. Men i andre deler av Skriftene igjen hører vi barn sukke, be og bekjenne.

Vi rygger tilbake for å bruke slike uttrykk om ham, fordi vår tanke nettopp var opptatt med å beundre hans guddommelighet. Da byr det oss imot å senke blikket til hans fornedrelse. Det ville likesom være en fornærmelse mot ham å høre slike ord hos det mennesket vi henvendte oss til, da vi bad til Gud. Vi kommer mang en gang i forlegenhet og forsøker å finne en annen mening med ordene. Og dog finner man intet i Skriften som ikke går tilbake på ham eller tillater å se bort fra ham.

Altså må vi våkne opp og våke i troen, slik at vi får øynene opp for at han som vi nettopp skuet i Guds skikkelse, tok en tjeners skikkelse og kom menneskers lignelse, var å se til som et menneske, ydmyket seg selv og ble lydig inntil døden. Da han hang på korset, gjorde han salmens ord til sine og sa: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” . Han tilbes altså i Guds skikkelse, han ber i tjenerens skikkelse, han tar opp i seg skapningen for å forvandle den, men selv forandres han ikke. Han gjør oss til ett menneske sammen med seg, hode og legeme. Vi ber altså til ham, ved ham, i ham; vi ber salmen sammen med ham, og han ber den sammen med oss.

apr 092014
 

Ekman_Vatikanradion Slik presenterer vatikanradioens svenke sider intervjuet: Birgitta och Ulf Ekman berättar om sin väg till den katolska kyrkan “Vi kan inte backa för det vi har upplevt är sant”

Under en pilgrimsresa till Rom, besökte Birgitta och Ulf Ekman Vatikanradion, och i en intevju berättar de om hur de upplevt reaktionerna efter att deras val att träda in i den katolska kyrkan blev offentligt, om vägen dit och om det som den protestantiska världen upplever som stötestenar i förhållande till den katolska kyrkan. “Läroämbetet borgar för en sann andlig frihet”, säger Ulf Ekman.

Hør intervjuet her.

apr 082014
 

Tirsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en preken over Kristi lidelse av den hellige Leo den Store, pave:

Kristi kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver

Måtte vår forstand som opplyses av sannhetens Ånd, med rent og frilynt hjerte ta imot korsets herlighet som omstråler himmel og jord. Måtte den med sitt indre blikk se hva som menes med det Herren sa om sin forestående lidelse: “Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget”, og videre: “Nå e min sjel fylt av angst, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time? Nei, for dens skyld er jeg kommet. Far, la din Sønn bli forherlighet!” Og da Faderens røst hadde lydd fra himmelen og sagt: “Jeg har forherlighet ham, og skal atter forherlige ham”, henvendte Jesus seg til dem som stod omkring, og sa: “Ikke for min skyld var det denne røsten lød, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg trekke alle til meg”.

Å korsets vidunderlige kraft! Å lidelsens usigelige herlighet! Her setter Herren retten, her blir verden dømt, her er den korsfestedes makt.

Alt trakk du til deg, Herre, slik at det som under skjulte tegn ble forrettet i et tempel i Judea, det feirer nå alle folkeslags hengivenhet overalt i verden ved et fullverdig og åpenbart sakrament. For edlere er nå levittenes stand, de eldstes verdighet er større, prestenes salvelse helligere. Ditt kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver. Ved det får de troende styrke av svakhet, ære av skam, liv av død. Dyreofringene er nå i ferd med å opphøre, og dette legemes og blods ene offer kommer i stedet for de ulike offergaver. For du er det sanne Guds lam, som tar bort verdens synder, og på samme måte som du fører alle mysterier til fullkommenhet i deg, slik samles alle folkeslag til ett eneste rike.

La oss derfor, høytelskede, bekjenne det som folkeslagenes salige lærer, apostelen Paulus, bekjente med herlig røst og sa: “Det er et troverdig ord, og all tillit verd, at Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere” . Guds miskunn mot oss er desto større ettersom Kristus døde, ikke for rettferdige, ikke for hellige, men for onde og syndige mennesker. Og siden den guddommelige natur ikke kunne rammes av dødens brodd, tok han opp seg, da han ble født av vår slekt, det Iegeme han kunne bære frem som offer for oss.

I fordums tid truet han vår død med kraften i sin egen død og sa gjennom profeten Hoseas: “Å død, din bane skal jeg bli; ditt bitt skal jeg bli, å helved”. Ved å dø underkastet han seg helvedets lover, ved å oppstå kullkastet han dem. Han tok på seg dødens evige lodd og satte grense for hvor lenge den fikk vare. “For som alle dør i Adam, skal alle få liv i Kristus”.

apr 072014
 

Mandag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en kommentar til salmene av den hellige John Fisher, biskop av Rochester og martyr:

Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen

Kristus Jesus er vår yppersteprest. Hans dyre legeme er vårt offer som han bar frem på korsets alter for alle menneskers frelse. Blodet som fløt for vår forløsning, var ikke blod av kalver og bukker, slik som under den gamle lov, men blodet av et uskyldig lam, Kristus Jesus, vår Frelser.

Det tempel hvor vår yppersteprest forrettet, var ikke bygget av menneskehender, men alene av Guds kraft. Han lot sitt blod flyte for verdens åsyn, og verden er under alle omstendigheter et tempel som bare Guds hånd kunne bygge. Templet består av to deler: den ene er den jord hvor vi bygger og bor, den andre delen er fremdeles ukjent for oss dødelige.

Det første offer bar han frem her på jorden, da han led den bitre død, Deretter, iført udødelighetens nye drakt, trådte han ved sitt eget blod inn i det allerhelligste, det vil si inn i himmelen. Der viste han frem foran den himmelske Fars trone det uendelig kostbare blod han syv ganger hadde latt flyte for alle mennesker, bundet av synden. Dette offer er Gud så velbehagelig at straks han så det, ble han grepet av medynk med oss og kunne ikke gjøre annet enn å vise mildhet mot alle som virkelig angrer.

Dette offer er dessuten evig. Det bæres ikke bare frem hvert år, slik skikken var hos jødene, men hver eneste dag til trøst for oss, ja, hver eneste time og hvert øyeblikk, for å gi oss en mektig støtte. Det er dette som får apostelen til å. tilføye: “Han vant en evig forløsning”.
I dette hellige og evige offer deltar alle som er grepet av oppriktig anger og har gjort bot for sine synder, som har klart for seg og er fast besluttet på at de ikke vil falle tilbake i sine tidligere laster, men at de vil holde fast på sitt forsett om for fremtiden å etterstrebe å føre det dydige liv de har begynt på. Og angående dette legger den hellige Johannes til: “Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens”.

apr 062014
 

I andre lesning i Matutin, 5. søndag i fasten (pasjonssøndag) leser vi fra et påskebrev av den hellige Athanasios, biskop av Alexandria:

Herrens fest står for døren, la oss feire den, ikke i ord, men i gjerning

Mine brødre, gleden over vår høytid ligger alltid på lur og forlater aldri helt dem som ser frem til å feire den. For Ordet er oss nær, det som for vår skyld ble alt, jeg mener vår Herre Jesus Kristus, han som lovet å være ho5 oss for alltid. For han roper jo ut: “Se, jeg er med dere alle dager”. På samme måte som han er hyrde, yppersteprest, vei, port — på en og samme tid alt for vår skyld — slik er han også vår fest og vår høytid, slik den salige apostel sier: “Kristus, vår påske, er blitt slaktet”, han som var ventet. Han hadde også opplyst salmisten bønn der han sier: “Du min glede, fri meg fra dem som omringer meg”. Dette er den sanne glede, dette er den ekte fest, nemlig fordrivelsen av alt som plager oss. Om noen vil nå dit, må han være rettskaffen i alt han gjør og meditere i sitt sinn, i den fred som gudsfrykt gir. Slik var det de hellige gledet seg som på en festdag mens de levde, hver i sin egen tid. En av dem, den salige David, stod ikke opp bare en gang om natten, men syv, og forsonet seg med Gud i bønn. En annen, den store Moses, jublet i hymner og lovsang på grunn av seieren over Farao og over dem som tvang hebreerne til å trelle for seg. Atter andre igjen forrettet gledesstrålende den hellige tjeneste, slik som den store Samuel og den salige Elias. De oppnådde frihet gjennom sitt rettskafne liv, og nå fester de i himmelen. De gleder seg etter sin fordums ferd i skyggelandet og ser forskjell på virkelighet og bilde.

Og vi som nå feirer høytid, hvilke veier skal vi gå? Nå når vi nærmer oss festen, hvem skal være vår fører? Visselig ingen annen, mine kjære, enn han som både dere og jeg kaller vår Herre Jesus Kristus, han som sier: “Jeg er veien”. Han er den, slik den salige Johannes sier, som tar bort verdens synd, han renser våre sjeler, slik profeten Jeremia sier et annet sted: “Still dere på veiene og se hvilken vei som er den gode, gå på den og dere skal finne renselse for deres sjeler” . Fordum var det blod av bukker og asken av en kalv som ble stenket på de urene, men de var bare egnet til å rense legemet. Nå blir alle og enhver grundig renset ved Guds Ords nåde. Følger vi Ordet på nært hold, vil vi få lov til å få et gløtt av den evige fest allerede her og nå, likesom i forgårdene til det himmelske Jerusalem. For de salige apostler som fulgte sin fører og Frelser, var den gang og er fremdeles denne nådes lærere, og de sa: “Se, vi har forlatt alt og fulgt deg”. Selvsagt følger vi Herren og feirer Herrens fest, ikke bare i ord, men også i gjerning.

apr 022014
 

Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:

… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.

I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..

Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.

Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):

Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …

Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.

… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en “temmelig vilkårlig subjektivisme…” så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …