Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:
… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.
I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..
Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:
Det kan her være viktig å bemerke følgende:
1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.
Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:
2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.
Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):
Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …
Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.
… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en «temmelig vilkårlig subjektivisme…» så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …