sep 022014
 

I menighetsbladet for St Hallvard menighet skrev jeg nylig denne teksten om konfirmasjonens sakrament:

“Høyt elskede, la oss be Gud, den allmektige Fader, at han må utøse den Hellige Ånd over disse som han har gjort til sine barn og som ble gjenfødt i det evige livs dåp. Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn.”

Slik innleder biskopen bønnen for konfirmantene, før han holder sine hender over dem og ber om at Gud må “inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren. Gi dem Visdoms og forstands Ånd, Råds og Styrkes Ånd, Kunnskaps og Fromhets Ånd; Fyll dem med Gudsfrykts Ånd.” Og ved salvingen sier han til slutt til hver av konfirmantene: “Ta imot Guds gave, den hellige Ånds innsegl.”

Ikke alle katolikker er klar over hvor viktig konfirmasjonen (som i Norge også kalles fermingen) er; når man skal gifte seg, være fadder ved en dåp, stille til valg til menighetsrådet o.a., vil man alltid bli spurt om man har mottatt konfirmasjonens sakrament. Hvis man ikke er konfirmert, er man faktisk ikke blitt en “voksen”/ moden katolikk.
Konfirmasjonen fullfører egentlig dåpens sakrament, og når jeg her i Hallvardsvaka skal skrive om alle Kirkens sakramenter, og i forrige nummer begynte med dåpen, er det naturlig at jeg fortsetter med konfirmasjonen.

Starten til dette sakramentet går tilbake til kapittel 8 i Apostlenes gjerninger, der vi leser (fra vers 4) at diakonen Filip reiste til Samaria og forkynte evangeliet. Mange kom da til tro, og han døpte dem – men de mottok ikke Den Hellige Ånd. Filip reiste etterpå tilbake til Jerusalem og fortalte alt som hadde hendt til apostlene. Og da reiste apostlene Peter og Johannes til Samaria, og “la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.”

At det var to apostler som la hendene på disse nydøpte i Samaria, har ført til at det i Den katolske kirke vanligvis er biskopene (apostlenes etterfølgere) som gir dette sakramentet – men en prest kan konfirmere hvis han får spesiell fullmakt av biskopen i hvert enkelt tilfelle. I Den ortodokse kirke fikk prestene tidlig fullmakt til å konfirmere, og derfor konfirmerer de vanligvis i forbindelse med dåpen – også spedbarn mottar der krismasjonen/ konfirmasjonen rett etter dåpen.

I Den katolske kirke varierer også konfirmasjonsalderen ganske mye; fra 7 til 16 år er standard konfirmasjonsalder i ulike bispedømmer i verden, og det er biskopen som bestemmer hvor gamle barna/ ungdommene skal være når de konfirmeres. I vårt bispedømme ønsker biskopen at konfirmantene skal være 16 (eller 15) år gamle (dvs. gå i 10. (eller 9.) klasse). Men selvsagt kan man også konfirmeres senere, om man ikke ble konfirmert i ungdomsårene. Jeg har hvert år opp mot 10 voksne som forberedes og konfirmeres i vår menighet, ofte før de skal gifte seg.

Avslutningsvis kan jeg sitere hva Kompendiet til katekismen sier om hva dette sakramentet gir; svaret til spørsmål 268: “Fermingens virkning er en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Denne utgytelsen preger inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, og fører til at dåpens nåde vokser: Den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud; den gjør oss sterkere til ett med Kristus og med hans Kirke; den styrker den Hellige Ånds gaver i sjelen; den gir oss særlig styrke til å avlegge vitnesbyrd om den kristne tro.”

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)