mai 262016
 

Lauda Sion Salvatorem is a sequence prescribed for the Roman Catholic Mass of Corpus Christi. It was written by St. Thomas Aquinas around 1264, at the request of Pope Urban IV for the new Mass of this Feast, along with Pange lingua, Sacris solemniis, Adoro te devote, and Verbum supernum prodiens, which are used in the Divine Office. The hymn tells of the institution of the Eucharist and clearly expresses the belief of the majority of Christians that the bread and wine become the body and blood of Jesus during the celebration of the Eucharist. Transubstantiation is the philosophical name given to the process which explains how this happens in Roman Catholic tradition. As with St. Thomas’ other three Eucharistic hymns, the last few stanzas are often used alone, in this case, the Ecce panis Angelorum.

Lauda Sion is one of only four medieval Sequences which were preserved in the Missale Romanum published in 1570 following the Council of Trent (1545–63)—the others being Victimae paschali laudes (Easter), Veni Sancte Spiritus (Pentecost), and Dies Irae (Requiem Masses). (A fifth, Stabat Mater, would later be appointed in 1727.) Before Trent many feasts had their own sequences. It is still sung today, though its use is optional in the post-Vatican II Ordinary form. The Gregorian melody is borrowed from the 11c sequence Laetabundi iubilemus attributed to Adam de Saint-Victor.

Teksten over er fra engelsk Wikipedia. Lytt gjerne til denne sekvensen og se den latinske teksten (over) og/eller les den norske oversettelsen (under).

Sion, pris din saliggjører, pris din hyrde og din fører, syng hans lov med sang og spill.
Hva du evner, skal du vise, ingen kan til gagns ham prise, ingen ord kan strekke til.
Brød som lever, og som tenner liv i den som brødet kjenner, gjenstand for vår hyldest er.
Siste kveld til sine venner ga han det med egne hender. Ingen tvil kan rommes her.
Lov skal klinge, lov skal lyde, lov skal glede, lov skal pryde hjertets jubelsang og ord,
For i dag vi feirer minnet, det som aldri bort kan svinne, om det første nattverdbord.
Påsken fra den gamle pakt viker for den nye makt, alt blir nytt ved Kongens bord.
Nye lov må gamle dømme, skyggen må for sannhet rømme, natt for lys på Herrens ord.
Det som Kristus den gang gjorde, bød han oss fra nattverdbordet gjøre for å minnes ham.
Og han ga en hellig lære: brød og vin skal offer være, som til frelse bæres fram.
Kristentroen vitner dette: brødet blir hans kjød med rette, vin forvandles til hans blod.
Ta det, se det, kan du ikke, det er skjult for våre blikke, mot natur, erkjent i tro.
Brød og vin er tegn, og ingen ser det som er skjult i tingen: største skatt på denne jord.
Kjød er føde, blodet drikke, Kristus hel, han deles ikke, hel i begge ting han bor.
Deles ikke når han nytes, minker ikke om han brytes, like hel til hver seg gir.
Nyter én ham, nyter mange, brødet tæres mange gange; ufortært han alltid blir.
Gode får det, onde får det, men så ulikt begge går det: én får liv, en annen død.
Godt er livet, ond er døden, begge fikk den samme føden, ulikt virker samme brød.
Brytes brødet, må du minnes. i hver del det hele finnes. Visshet her kan bare vinnes når du fullt og fast det tror.
Ytre hylle kan få lyte, tingen selv kan du ei bryte. Herren som du får å nyte: alltid ens og like stor.
Se det engelbrød som lønner vandringsmannens fromme bønner, sanne brød for Herrens sønner, ikke slengt til hunder små.
Tegn for dette har vår viden: Isak engang, Lammet siden, og fra ørkenvandringstiden manna som på marken lå.
Gode hyrde, sanne føde, Jesu, tilgi oss vår brøde, vern oss, du, i all vår møde, hjelp oss gjennom verdens øde fram til alle goders land.
Du som allting vet og veier, her i dødens dal oss leier, gi at vi må vinne seier og med dem som arven eier, benkes hist med glede kan.
Amen. Alleluja.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)