Kristne i Egypt og andre steder i Midtøsten

Jeg leser akkurat nå Siste jul i Kairo, En fortelling om de kristne i Midtøsten – av Lars Akerhaug. Boka forteller nokså usminket om hva som skjer med de kristne i Midtøsten, både de siste 1400 år og siden år 2001. Det er ikke hyggelig lesning, men nødvendig, jeg oppdager at det er mye jeg ikke vet om de kristnes situasjon i disse landene – selv om jeg har snakket med en del kristne som er kommet til Norge fra disse landene.

Boka ble anmeldt i fjor høst i Vårt Land, og der kan vi bl.a. lese:

Lars Akerhaugs siste bok «Siste jul i Kairo» har skapt debatt. Boka er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boka er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske, kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. …

Nå er boka i liten grad polemisk … men … besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon.

Biskop Eidsvig tok også opp dette temaet i sin preken i Skjærtorsdagsmessen i St Olav domkirke i Oslo, og sa bl.a.:

Vår lesning fra annen Mosebok tar oss tilbake til en fjern fortid: Guds folk måtte forlate Egypt fordi farao forfulgte dem, drepte deres sønner og påla dem hårdt tvangsarbeide. Moses førte dem ut av Egypt til det lovede land. (Les messens tekster her.)

Dagens situasjon i Egypt er på ett vis den samme: Guds folk, som utgjør ca. 10 % av landets befolkning, utsettes for vold og forfølgelse. Våre kristne brødre og søstre begynner påskefeiringen med dyp uro; de går ut fra at før høytiden er over, vil flere av dem ha måttet bøte med livet fordi de har hatt mot til å gå til gudstjeneste. Det er imidlertid også en vesentlig forskjell: Det finnes ikke noe lovet land et annet sted. De kan i beste fall håpe på en tilværelse som flyktninger i land som motstrebende tar imot dem.

Selv ønsker de å bli og leve fredelig sammen med sine muslimske naboer, som de har gjort i mange hundre år. Jeg skal ikke ta stilling til politiske løsninger på denne krisen, men oppfordre dere til tre ting: (1) Bønn for de forfulgte (2) økonomisk hjelp (3) og at dere, så godt dere evner, taler de kristne egypteres sak i media, til venner og kolleger, og hvor det ellers kan ha en virkning.

Vi har allerede sett at de fleste kristne har vært presset til å forlate land som Irak og Iran, hvor de tidligere utgjorde betydelige minoriteter. De ønsket ikke å utvandre, men de bodde i samfunn som ble uten fremtid for dem og deres barn. Det virker som om vi i Vesten sitter svært stille når kristne forfølges i Midtøsten og andre steder. Dette er signaler som gleder religiøse og politiske ekstremister – og som gjør våre trosfeller motløse. Jeg ønsker å legge til at jødene i Midtøsten er utsatt for en enda verre forfølgelse, og at vår solidaritet også må gjelde dem. …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen