jun 182019
 

I menighetsbladet for St. Franciskus i Arendal leste jeg nylig en artikkel om hva pastor van der Burg hadde skrevet til de troende i Arendal da han forlot byen i 1973 (han hadde kommet dit fra Stavanger i 1956). Ingressen til van der Burgs hilsen kan man lese om man forstørrer bildet over, og her er hilsenen til menigheten:

Kjære Arendal menighet

Når jeg nå snart skal forlate dere, føler jeg behov for å sende noen ord til avskjed, et personlig brev til hver og enkelt av dere. Jeg takker for den velvilje, overbærenhet og hjelp dere i alle årene har vist meg. Med Sankt Paulus tør jeg si at «jeg bærer dere i mitt hjerte» (Filip 1,7)., og min inderlige bønn er at «all nådes Gud må dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere» (1. Pet 5,10), så vi en gang kan møtes hos ham etter å «ha stridd den gode strid» (2. Tim 4,7).

Mine tanker går særlig til ungdommen i menigheten. Gid jeg liksom Johannes kunne si om dere alle «Jeg skriver til dere, unge, fordi dere er sterke og Guds ord blir i dere og dere har seiret over den onde. Sett ikke deres kjærlighet til verden, heller ikke til de ting som er i verden. Den som elsker verden, i ham bor ikke Faderens kjærlighet. For alt det som verden byr — alt det som legemet kan begjære og øynene finne behag i, all den tomme glans i dette liv — det er ikke av Faderen, men av verden. Men verden forgår og dens lyst. Han derimot som gjør Guds vilje, blir stående til evig tid» (1 Joh, 2,14.17).

En stor smerte er det for meg at noen av dere sjeldent eller aldri mer tar del i våre gudstjenester. Å svikte den hl. Messe er å svikte Jesus som kommer på alteret for å ofre seg for oss og med oss. Selvfølgelig er det ikke nok å gå i kirken. Likevel må enhver kunne forstå at det ville føre til kirkens undergang derom det ikke varen alvorlig plikt å ta del i søndagsmessen. Uten denne plikt ville forsømmelsene bli hyppigere og hyppigere. Guds ord ville ikke mer bli hørt, sakramentene ville ikke bli mottatt, det kirkelige bånd mellom de troende ville mer og mer bli oppløst, prestemange¬len bli større og større (fordi ingen ønsker å bli prest for tomme benker), og etter hvert ville hele kristendommen gå til grunne. Kirken og gudstjenester kan ikke skilles.
Kjære ungdom, vær sterke, la Guds ord bli i dere. Dere er menighetens fremtid. Når ungdommen svikter, er kirkens arbeid for en stor del forgjeves. La dere ikke bedra av verden. Livet er kort, kortere enn dere forestiller dere, og verden forgår med dens lyst. En god ungdom vil gjerne kjempe for det gode. Men hva er skjønnere enn å kjempe for Guds rike? Vi håper at biskopen også i fremtiden har prester nok for sine menigheter. Men meget avhenger av ungdommens hjelp og trofasthet om en prest kan arbeide med begeistring.

Noe av det som ligger meg meget på hjertet, er vår skole. Med Vatikankonsilet må vi holde fast ved at «den katolske skole også i den moderne verden har bevart sin avgjørende betydning» (Om den kristne oppdragelse nr.8). Dette gjelder også — og ikke minst i våre diasporamenigheter. Om behovet for øyeblikket ikke er så stor, må vi tenke på fremtiden. Vår skole er god, lokalene og det kostbare undervisningsmaterialet er godt. Skal vi la alt bare ligge ubrukt? Jeg er sikker på at pastor Littlewood helhjertet vil gå inn forskolen. Han er selv utdannet skolelærer og vil foruten engelsk kunne undervise noen andre fag, hvis det trengs. Vatikankonsilet minner de katolske foreldre om «deres plikt til å betro dere barn til de katolske skoler, når og hvor de kan, og til å støtte dem etter evne». Noen ekstra ofre vil det nok alltid være forbundet med å ha sine barn på en katolsk skole (f. eks. en lengre vei). Men «det hellige konsil formaner inntrengende prestene og de troende til ikke å vike for noe offer, når det gjelder hjelp til katolske skoler. Heldigvis gir staten nå bidrag til private skoler. Men denne støtte blir vi berøvet for hvert barn som foreldrene holder borte fra vår skole.

Men hensyn til de ikke-katolske barn på vår skole, er jeg overbevist om at vi derved gjør et nyttig økumenisk arbeid. Våre katolske barn tar ingen skade av det. Vatikankonsilet sier om dette» Kirken anser likeledes de skoler for meget verdifulle, som blir opprettet i de unge kirker, og som også frekventeres av ikke-katolske elever».

En ting må man være klar over dersom vår skole blir nedlagt og menigheten vokser, vil det bli vanskeligere og vanskeligere å gi våre barn tilstrekkelig religionsundervisning. Inntil nå har skolepersonalet hjulpet med til religionsundervisningen også av de barn som ikke går på vår skole. Også i andre menigheter hjelper noen søstre med i religionsundervisningen. Men vi har ikke medhjelpere utenom våre skolesøstre, og disse kommer sikkert til å reise om vår skole blir nedlagt. For en prest alene blir det vanskeligere og vanskeligere, også fordi det oftere vil bli nødvendig å undervise barna hjemme på grunn av lange avstander. Noen foreldre tror at presten ganske enkelt kan samle barna til noen fastsatte timer. Men så enkelt er det ikke. De forskjellige busstider og forholdene i hjemmene gjør at fremmøtet blir meget uregelmessig. Stadig på nytt må man gjenta det behandlede for dem som var fraværende forrige gang. Hvis undervisningen skal være effektiv, må den den gis i ganske små grupper.

Kjære Arendal menighet, vær stolt av deres skole og kjemp for den. Gi meg denne forsikring som deres avskjedsgave.

Hjertelig hilsen
Deres hengivne i Kristus, p. Johannes van der Burg.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)