aug 262019
 

I den tradisjonelle messen fredag 30. august kl 18.00 i Porsgrunn er det Den hellige Rosa av Lima som skal feires – og martyrene Felice og Adaucto skal også minnes.

Messens inngangsantifon er:

Dilexísti iustítiam, et odísti iniquitátem: proptérea unxit te Deus, Deus tuus, óleo lætítiæ præ consórtibus tuis. Eructávit cor meum verbum bonum: dico ego ópera mea Regi. Gloria Patri … Dilexísti iustítiam …. –- Du har elsket rettferd og hatet urett; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine søstre. Mitt hjerte strømmer over av liflig tale; jeg kveder min sang for Kongen. Ære være … Du har elsket rettferd …

Kollektbønnen lyder:

Bonórum ómnium largítor, omnípotens Deus, qui beátam Rosam, coeléstis grátiæ rore prævéntam, virginitátis et patiéntiæ decóre Indis floréscere voluísti: da nobis fámulis tuis; ut, in odórem suavitátis eius curréntes, Christi bonus odor éffici mereámur: Qui tecum vivit et regnat …. — Alle goders giver, allmektige Gud, du som ville at den salige Rosa skulle blomstre blant indianerne som jomfruelighets og tålmods pryd, vernet med dugg fra den himmelske nåde: Gi oss dine tjenere, at vi må følge etter hennes mildhets vellukt og fortjene å bli en liflig duft for Kristus, han som lever og styrer …

Om den hellige Rosa av Lima kan vi lese bl.a.:

… Rosa var den første person i Amerika som ble helligkåret. Året etter ble hun utnevnt til skytshelgen for Peru. Det ble senere utvidet til hele Mellom- og Sør-Amerika, Filippinene og til og med India. På grunn av navnet blir hun også (uoffisielt) betraktet som skytshelgen for blomsterhandlere og gartnere. I Roma er et eget kapell viet til henne i kirken Santa Maria sopra Minerva. Tidligere ble hennes fest feiret den 30. august, mens den nå feires 23. august i nesten hele verden. I hjemlandet Peru minnes hun fortsatt den 30. august. Dødsdagen 24. august er opptatt av den hellige Bartolomeus. Hennes attributter i kunsten er blomster og Jesusbarnet, og hun avbildes ofte i Dominikanerdrakt. …

aug 042019
 


Nå er det akkurat 10 år siden vi flytta til Oslo. Vi bor på Nedre Kampen (ikke langt fra Galgeberg) og trives ganske godt, i en liten, fin leilighet – som spesielt på sommeren har mye sol, frisk luft og flott utsikt. Bildet over meg på den vestvendte terrassen.

Jeg flytta tilbake til Oslo etter 25 års fravær, mens min kone aldri hadde bodd her før. Jeg var student i Oslo 1975-80, 81-82, 83-84, så bodde jeg i Sverige 1984-86, Setermoen 1986-88, Arendal 1988-95, Bergen 1995-2006, Stavanger 2006-09.

aug 022019
 

Jeg vikarierte selv i Ålesund under årets Olsok-helg – det var nokså stille der da, for sognepresten og mange i menigheten hatt reist til feiringen i Trondheim. Jeg leste en interessant artikkel om hellig Olav, skrevet av Eirik A. Steenhoff og publisert på Skaperkrafts sider 29/7.

Artikkelen åpner slik:

Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.

Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.

Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. …

Og den avsluttes på denne måten:

… I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?

Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom.

Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.

Les gjerne hele artikkelen her.