Warning: in_array() expects parameter 2 to be array, string given in /storage/content/85/100785/aomoi.net/public_html/blogg/wp-content/plugins/wordpress-mobile-pack/frontend/sections/show-rel.php on line 77
aug 182016
 

Vårt Land skrev i går om In Vitro Fertilisering at den kjente (og nokså radikale) telologen Jacob Jervell advarte mot den i 1984, litt før loven om kunstig befruktning kom i 1987:

Jervell var blant dem som (i 1984) fryktet at assistert befruktning ville kombineres med «den såkalte genetiske ingeniørkunst», at barn skulle bli menneskelige produkter med utvalgte egenskaper som går i arv.

Tre tiår senere konstaterer filosof Bjørn K. Myskja at Jervell fikk rett. Det er nå lov å kombinere assistert befruktning med «preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å unngå alvorlige sykdommer, eller for å få et barn med en vevstype som egner seg for stamcelledonasjon til et sykt søsken», skriver NTNU-professoren i artikkelen «Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?» i Nytt Norsk Tidsskrift. Der undersøker han om «utglidningen» man advarte mot på 80-tallet har slått til, og forskjeller i holdninger da og nå.

Få deler Jervells bekymring lenger, skal vi tro Myskja. Han mener folk har tatt en moralsk U-sving. Nå mener de at det er et gode å kunne få barn gjennom teknologi.

– Det de advarte mot på 80-tallet, ser vi nå som fremskritt. Det som før var åpenbart moralsk feil, er nå moralsk riktig. Flertallet har umerkelig endret syn, sier professoren til Vårt Land.

I samme artikkel står det også:

… teologen og feministen Astri Hauge skrev i Vidunderlige nye barn: Fra livmor til laboratorium (1988):

Når man først åpnet for assistert befruktning for ektepar, ville nye grupper kreve likebehandling. Man ville kreve at nye bruksområder ble åpnet.

Enslige og homofile ville kreve sin rett mens forskning på befruktede egg, surrogati og «kommersiell reproduksjonsservice» ville bli virkelighet, hevdet Hauge.

Argumentene ville fremstå som «logiske og akseptable isolert sett» … små skritt ville «naturlig» lede til nye små skritt ….

Noen (kanskje mange) vet vel at Den katolske kirke er mot all form for kunstig befruktning, siden «alle barn skal bli til gjennom en kjærlighetsakt». Medisinsk behandling kan sørge for at dette skal kunne skje, men man skal ikke flytte selve unnfangelsen bort fra kjærlighetsakten. Jeg skrev en oppgave om dette og andre medisinnske spørsmål på presteseminaret Allen Hall for akkurat 20 år siden, bl.a. dette:

The Congregation for the Doctrine of the Faith issued on February 22, 1987: Donum vitae. Instruction on Respect for Human Life in its Origin and on the Dignity of Procreation – Replies to Certain Questions of the Day.

Very early this document states that «From the moment of conception, the life of every human being is to be respected in an absolute way because man is the only creature on earth that God has wished for himself and the spiritual soul of each man is «immediately created» by God; his whole being bears the image of the Creator.»

From this basic understanding mainly two issues are discussed in the document; Prenatal diagnosis and Artificial fertilization. …

… When the document turns to Artificial fertilization it first of all says that the Church’s teaching on marriage and human procreation affirms the «inseparable connection, willed by God and unable to be broken by man on his own initiative, between the two meanings of the conjugal act: the unitive meaning and the procreative meaning. … fertilization is licitly sought when it is the result of a conjugal act which is per se suitable for the generation of children … from the moral point of view procreation is deprived of its proper perfection when it is not desired as the fruit of the conjugal act, that is to say of the specific act of the spouses’ union».

This excludes all kinds of In vitro fertilization, even the homologous kind, and also homologous artificial insemination, «except for those cases in which the technical means is not a substitute for the conjugal act but serves to facilitate and to help so that the act attains its natural purpose.» But the situation gets morally even more difficult when one considers that in the technique used for IVF several extra human embryos are produced and destroyed, and there are also other issues like heterologous artificial fertilization and surrogate motherhood to complicate the matter. Many of these issues are discussed in Donum vitae in great detail.

An underlying issue here is the question of a right to have children: «the desire for a child is natural: it expresses the vocation to fatherhood and motherhood inscribed in conjugal love. …. Nevertheless, marriage does not confer upon the spouses the right to have a child, but only the right to perform those natural acts which are per se ordered to procreation. A true and proper right to a child would be contrary to the child’s dignity and nature. The child is not an object to which one has a right, nor can he be considered as an object of ownership: rather, a child is a gift … (therefore the child has the right) to be the fruit of the specific act of the conjugal love of his parents; and he also has the right to be respected as a person from the moment of his conception.»

Den katolske kirkes katekekisme skriver også nokså tydelig om dette (og bygger på dokumentet Donum vitæ fra 1987):

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på «eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre».

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den «legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles». «Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (…) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet».

sep 032015
 

Jeg skrev denne teksten til menighetsbladet for St Hallvard menighet i mai 2014 – og legger den ut på nett her nokså forsinket:

«Vi er samlet her for å feire det store under at et nytt menneske er født. Dette får oss til å stanse opp, den stiller oss ansikt til ansikt med et mysterium. Foreldrene opplever dette sterkest: Her får de del i et under som de ikke har i sin makt, som de knapt nok kan uttrykke med ord; at Gud skaper nytt liv. Som kristne ser vi på vårt liv ikke som en skjebne eller en tilfeldighet, men som en gave og en velsignelse. For vi er knyttet til Gud, vårt livs opphav, kilden til alt som lever.»

Med disse eller lignende ord hilser presten dåpsfølget ved starten av en barnedåp. Kirken mottar de små som skal døpes med åpne armer, og vi anbefaler at foreldrene ikke venter særlig lenge før de kontakter menigheten og avtaler tid for dåpssamtale og dåp.

De katolske kirkes katekisme skriver en hel del om dåpen som viser hvor viktig den er. I paragraf/nr. 1213 leser vi: «Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden, og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse: «Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet».

Om betydningen av at også barna må døpes leser vi i Katekismens nr. 1250: «Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn. Kirken og foreldrene ville frata barnet den uvurderlige nåde det er å bli Guds barn dersom de ikke lot det døpe kort tid etter fødselen.»

Noen kristne mener at barna ikke kan døpes før de kan bestemme selv, men om dette sier Katekismen i nr. 1252: «Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går tilbake til uminnelige tider. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. årh. av. Helt fra begynnelsen på apostlenes forkynnelse er det imidlertid svært mulig, når hele «hus» ble døpt, at man da også døpte barna.»

Dåp og tro på Gud hører sammen, og slik er dåpen et troens sakrament. Men vi katolikker er også tydelige på at troen trenger de troendes fellesskap. Katekismen sier om dette i nr. 1253 at «bare innenfor Kirkens tro kan hver enkelt troende tro.»

For alle døpte, enten de nå er barn eller voksne, må troen fortsette å vokse etter dåpen. «Forberedelsen til dåpen fører bare frem til det nye livs terskel. Dåpen er kilden til det nye liv i Kristus som hele kristenlivet veller frem fra.» (nr. 1254)

Det er likevel en tydelig forskjell mellom småbarn og voksne her; for ungdommer og voksne må lære en hel om den kristne tro før de døpes (forberedelsen varer vanligvis et helt år), mens barna døpes først, og så skal de senere lære hva det betyr å tro. På dette punktet utfordrer presten foreldrene ganske tydelig når han spør i starten av dåpsseremonien: «Når dere ber om dåpen for N., er dere da klar over hvilken forpliktelse dette innebærer: At dere oppdrar ham/henne i troen, så han/hun lærer å holde Guds bud, elske Ham og sin neste slik Kristus har lært oss?» Foreldrene svarer at det er de klar over. Fadderne spørres så om de vil hjelpe foreldrene i denne oppgaven, noe de også bekrefter.

Den katolske kirke har i våre dager (i alle fall i den vestlige verden) ikke noen streng dåpspraksis. Når minst én av foreldrene er katolsk, og foreldrene lover å gjøre sitt beste for å oppdra barnet i den kristne tro, døper vi barnet med glede – uten å kreve noe mer av foreldrene.

Ta derfor gjerne kontakt med vår menighet om dere har eller får barn dere ønsker skal motta dåpens store og viktige sakrament.

sep 022015
 

Jeg har skrevet om flere sakramenter i menighetsbladet for St Hallvard menighet. Her er en tekst jeg nylig skrev om skriftemålet – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 295-312.

I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg nå kommet til skriftemålets sakrament, som også kalles botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, og omvendelsens sakrament.

Jesus innstiftet dette sakramentet da Han påskedagen viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd, om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt, om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh. 20). Og vi trenger dette sakramentet fordi det nye livet i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde. Derfor trenger vi dette omvendelsens sakrament når vi gjennom synd har fjernet oss fra Herren.

Kristi kall til omvendelse lyder stadig i de døptes liv. Omvendelsen innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Og vår omvendelse blir styrket av håpet om guddommelig barmhjertighet.

Når vi skrifter, er to elementer mest vesentlige: Det er først vår egen handling, en omvendelse under den Hellige Ånds tilskyndelse, og dernest absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

Den skriftende må før skriftemålet først og fremst fokusere på en grundig samvittighets-ransakelse, anger (som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver) som må inneholde ønsket om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller bot som skriftefaren ilegger den skriftende – boten skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

Mange stiller seg spørsmål om hvilke synder man må skrifte, og hvor ofte man må skrifte. Til dette svarer Katekismens kompendium (n. 304-305): «En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på. Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion.»

Men det er viktig å vite at Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle (mindre) synder, selv om dette ikke er strengt nødvendig. Skriftemålet hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.
Virkningene av botens sakrament er forsoning med Gud og altså syndenes forlatelse; forsoning med Kirken, gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt, ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden, fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst, styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid.

Personlig vil jeg gjerne oppfordre alle til å se mest på skriftemålet som en mulighet til å vokse menneskelig og åndelig, ved at man får en klarere forståelse av sine feil og svakheter (og slik mer bevisst kan arbeide mot disse), og ved at man gjennom sakramentets tilgivelse og nåde kan få hjelp til å bli et bedre menneske. Et mer lovisk fokus på hva man må skrifte og hvor ofte, er gjerne mindre fruktbart.

Erkebiskop Pechams bok Ignorantia sacerdotum

 Katekisme, Katolsk, Teologi  Kommentarer er skrudd av for Erkebiskop Pechams bok Ignorantia sacerdotum
sep 012015
 

peopleoftheparish Jeg har nettopp hørt ferdig lydboka «The People of the Parish Community Life in a Late Medieval English Diocese» av Katherine L. French, der hun beskriver menighetslivet i bispedømmet Bath and Wells i England de tre siste hundreårene før reformasjonen. Der nevner hun bl.a. boka Ignorantia sacerdotum, som beskriver hva prestene må undervise menighten i minst fire ganger hvert år, på en høytidsdag. Her leser vi mer om dette:

John Pecham’s Ignorantia sacerdotum of 1281 is quite an amazing document and offers numerous insights into medieval spirituality, the knowledge and engagement of the congregation in matters of Christian doctrine, the desire for church reform and clerical education at the highest levels in the English Church, and a rather precise definition of medieval Christian belief as delineated by the highest church official in England. Certainly a top-down picture, but inasmuch as it is a reactive, prescriptive one, it retains considerable value.

And there are linguistic issues as well. The core of Archbishop Pecham’s order is that once every quarter the parish priest “should personally explain or have someone else explain to the people in their mother tongue [my italics], without any fancifully woven subtleties, the fourteen articles of faith, the Ten Commandments of the Decalogue, the two precepts of the Gospel (namely the twin laws of charity), the seven works of mercy, the seven capital sins and their fruits, the seven principal virtues, and the seven grace-giving sacraments.” Pecham then goes on to give a summary of each of these sections.

The articles of faith reaffirm the Nicene Creed–very straightforward. Pecham’s application of the Ten Commandments, on the other hand, is extremely interesting, as the “laws of the first tablet” are all interpreted in a way to ensure the exclusive practice of the Christian religion–the old struggle against superstition and heresy. So, the first commandment “forbids all sorcery, incantations, and superstitious use of written letters or other types of images.” The second “forbids all heresy and secondarily forbids all blasphemy.” The third, the Sabbath (remembering the ecclesiastic reordering of the commandments in regards to images), “orders the promotion of the Christian religion.” The first “law of the second tablet is similarly interpreted.” Honoring one’s parents also contains “an implicit and secondary meaning” that “anyone should be honored by virtue of his status.” The rest of the commandments are more-or-less interpreted as would occur to the average person today. ….

jul 202015
 

I dag feirer vi den hellige Thorlakr, Islands vernehelgen. han døde 23/12 1193 men det er flyttingen av hans legeme vi feirer i dag. I en lang artikkel om ham på katolsk.no leser vi bl.a.:

Thorlákr hadde hele livet en skrantende helse. Han planla å gå av som biskop og trekke seg tilbake til sitt kloster i Thykkvibær, men før han rakk å gjøre det, døde han den 23. desember 1193 i Skálholt, seksti år gammel. Han ble etterfulgt av sin nevø Páll Jónsson (1195-1211). Snart etter begynte man å anse ham for hellig, først på Nord-Island, og herfra ble det lagt press på biskopen i Skálholt for å få ham anerkjent som helgen. Både på Island og utenfor begynte man å påkalle ham, for folket trodde på hans kraft.

I lovretten på Alltinget (Alþing) på Thingvellir, som inkluderte biskoper og presteskap, bekjentgjorde biskop Páll i 1198 at det var tillatt å påkalle biskop Thorlákr. På Alltinget ble det også vedtatt at Thorláks grav skulle åpnes og hans skjelett vaskes. Translasjonen fant sted den 20. juli 1198, og dette tilsvarer en helligkåring. På Alltinget i 1199 ble den første fortegnelse over hans jærtegn opplest, og hans dødsdag den 23. desember ble fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. Han var den første islandske helgenen. Den hellige Jón Ögmundsson ble helligkåret av Alltinget to år senere, i 1200, og han og Thorlákr er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode. …

… Ved helligkåringen ble Thorláks dødsdag 23. desember fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. I 1237 ble også translasjonsdagen 20. juli vedtatt som festdag. I sin tid var 20. juli eller «Thorlaksmesse om sommeren» (Þorláksmessa á sumar) en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og gaver fra sine «herrer». Da samlet islendingene seg på bestemte steder og holdt et gilde som ble kalt smalabúsreið. På 1700-tallet ble feiringen 20. juli avskaffet av sedelighetsgrunner av den lutherske kirken. Men «Thorlaksmesse om vinteren» (Þorláksmessa á vetur) skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli. På Island feires han fortsatt begge dagene. …

apr 022015
 

Jeg har skrevet om de fleste sakramentene i menighetsbladet for St Hallvard menighet i Oslo. Her er noe jeg skrev om sykesalvingen tidligere i vinter:

«Og er der en som er syk, må han kalle til seg Kirkens presbytere; de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen. Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt» (Jak 5, 14-15 – Katekismen § 1510)

Dette sakramentet ble i mange århundrer kalt «den siste olje» og ble i praksis bare gitt på dødsleiet. Ved det annet Vatikankonsil ble det åpnet for at man også kan motta sakramentet tidlig under en alvorlig sykdom, og dette ble ganske snart vanlig. Men mitt inntrykk er at etter en periode på 70- og 80-tallet der man la liten vekt på nytten av å motta dette sakramentet på dødsleiet, er dette blitt mer vanlig igjen.

Jeg syns derfor det er viktig å påpeke overfor de eldre og alvorlig syke, og for deres familier, at man gjerne må kontakte en av menighetens prester for å gi sykesalvingens sakrament når døden nærmer. Gjør man dette i litt god tid, kan den syke motta både skriftemålet, sykesalvingen og den hellige kommunion, men sykesalvingen kan man også motta når man ikke lenger kan spise eller snakke – og den gir syndenes forlatelse og forbereder den døende på det evige liv.
Katekismen sier at «Det passende øyeblikk for å motta den hellige salving er med sikkerhet kommet når den troende begynner å komme i dødsfare på grunn av sykdom eller alderdom. Hver gang en kristen blir alvorlig syk, kan han motta den hellige salving, og likeledes når sykdommen forverres etter at han har mottatt den.»

Det er bare prester (og biskoper) som kan meddele sykesalvingens sakrament, og for å meddele det benytter de seg av olje som er velsignet av biskopen – i oljevigselmessen i den stille uke.

Det vesentlige i feiringen av sakramentet består i å salve den syke på panne og hender. Salvingen ledsages av forrettende prests bønn om dette sakramentets særlige nåde.

Og Den Katolske Kirkes Katekisme sier at sykesalvingen har disse virkninger:
– den sykes forening med Kristi lidelse, til beste for ham selv og for hele Kirken
– trøst, fred og mot til å bære sykdommens og alderdommens lidelser som en kristen
– syndenes forlatelse
– kan gi helbredelse
– forberedelse til overgangen til det evige liv

Både ved begynnelsen av alvorlig sykdom, f.eks. før en operasjon, og når døden nærmer er det viktig at de troende får motta sykesalvingens sakrament. Vær aldri redd for å be en av menighetens prester om å komme og gi dette sakramentet!

des 022014
 

Denne korte teksten skrev jeg til menighetsbladet for St Hallvard menighet for kort tid siden:

«Hvilken plan har Gud for mann og kvinne? Gud som er kjærlighet, har skapt menneskene for kjærlighet og kalt dem til kjærlighet. Han skapte dem som mann og kvinne, og i ekteskapet har Han kalt dem til et intimt livsfellesskap og til gjensidig kjærlighet, slik at de «ikke lenger er to, men ett legeme» (Matt 19, 6). Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange» (1 Mos 1,28).»

Denne innledningen fra Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme (spørsmål 337) syns jeg hjelper oss til å se korrekt på ekteskapets betydning. At ekteskapet også nevnes allerede i første kapittel i 1. Mosebok, viser hvor sentralt det er både, både i Kirken og i samfunnet. Og hvem av oss som deltar i en vielse (som brudepar eller som gjest) kan unngå å forstå hvor viktig vielsen er; her binder de som står foran alteret seg til hverandre for resten av livet. Nå er det slutt på at noe er mitt og noe er ditt, for nå er det vårt. Nå kan man ikke lenger bare tenke på seg selv, noe som blir enda tydeligere når man får barn (som er den naturlige frukten av ekteskapet). Ved vielsen starter et nytt kapittel i vårt liv, som skal vare til vi dør, der svigerforeldre, barn, og etter hvert svigerbarn og barnebarn får en naturlig plass, og som gjør livet til noe helt annet enn det var før man giftet seg.

I Den katolske kirke er ekteskapet særdeles viktig; det er viktig i samfunnet, men det er enda viktigere i vår Kirke, og det forberedes også grundig. Her skal man først ha et forberedende ekteskapskurs, myndighetenes tillatelse skal mottas, dåpsattester skrives og det skal bevises at man ikke har vært gift før. Dernest kommer forberedelsen av selve bryllupet, tekster og musikk til kirken, brudeparets klær, invitasjon av gjester, meny til middagen etc. For svært mange er bryllupet den største dagen man vil oppleve i hele sitt liv – i konkurranse med det som oftest kommer som en naturlig følge; barnefødslene.

Kirken gleder seg sammen med de som gifter seg, og ekteskapet er så viktig at det har blitt opphøyet til et eget sakrament. I Kompendiet kan vi lese følgende om dette i sp. 346: «Ekteskapets sakrament skaper et vedvarende og enestående bånd mellom ektefellene. Gud selv besegler brudefolkenes samtykke. Derfor kan et ekteskap som er sluttet og fullbyrdet mellom døpte, aldri oppløses. Dessuten gir dette sakramentet brudefolkene den nødvendige nåde til å oppnå hellighet i det ekteskapelige liv, og til å motta og oppdra barna på en ansvarlig måte.»

Dessverre opplever noen ikke bare gleder, men også problemer og sorger i sitt ekteskap. Sorger – pga sykdom og ulykker – kan dessverre aldri helt unngås, og man har jo lovet hverandre troskap både i «onde og gode dager». Alvorlige konflikter mellom ektefellene, på den annen side, bør man arbeide hardt for å unngå, og oftest bør man kunne klare det. I vår Kirkes ekteskapsforberedelse vies konfliktløsning en del plass, men det er jo først og fremst opp til de to som har giftet seg med hverandre, å leve slik at de store problemene ikke oppstår. Noen ekteskap går i stykker likevel, og faktisk er det slik at det noen ganger i etterkant viser seg at man absolutt ikke burde ha giftet seg. Derfor har alle katolske bispedømmer en ekteskapsdomstol som heter Tribunalet, der man kan ta sitt havarerte ekteskap og få vurdert om det var riktig inngått. En prest kan ofte hjelpe om man har ekteskapsproblemer, eller om man etter en sivil skilsmisse tenker på å få sitt ekteskap vurdert av Tribunalet.

Ekteskapet hører med blant de fem sakramenter som katolikker vanligvis mottar, sammen med dåp, kommunion, skriftemål og konfirmasjon. Disse siste fire sakramentene bør alle katolikker motta, mens ekteskapet ikke er en forpliktelse for alle, for «Gud kaller enkelte menn og kvinner til å følge Herren Jesus på jomfruelighetens eller sølibatets vei, for himlenes rikes skyld.»

Kirken sier også at ekteskapet, sammen med ordinasjonens sakrament, meddeler en spesiell nåde for en særlig sendelse i Kirken og tjener til å bygge opp Guds folk. Og Kompendiet sier i sp. 338 følgende om Guds formål med ekteskapet. «Den ekteskapelige forening av mann og kvinne, som ble grunnlagt av Skaperen og utstyrt med særegne lover, er ut fra sin natur rettet mot ektefellenes samliv og vel, samt mot å få barn og oppdra dem.»

sep 022014
 

I menighetsbladet for St Hallvard menighet skrev jeg nylig denne teksten om konfirmasjonens sakrament:

«Høyt elskede, la oss be Gud, den allmektige Fader, at han må utøse den Hellige Ånd over disse som han har gjort til sine barn og som ble gjenfødt i det evige livs dåp. Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn.»

Slik innleder biskopen bønnen for konfirmantene, før han holder sine hender over dem og ber om at Gud må «inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren. Gi dem Visdoms og forstands Ånd, Råds og Styrkes Ånd, Kunnskaps og Fromhets Ånd; Fyll dem med Gudsfrykts Ånd.» Og ved salvingen sier han til slutt til hver av konfirmantene: «Ta imot Guds gave, den hellige Ånds innsegl.»

Ikke alle katolikker er klar over hvor viktig konfirmasjonen (som i Norge også kalles fermingen) er; når man skal gifte seg, være fadder ved en dåp, stille til valg til menighetsrådet o.a., vil man alltid bli spurt om man har mottatt konfirmasjonens sakrament. Hvis man ikke er konfirmert, er man faktisk ikke blitt en «voksen»/ moden katolikk.
Konfirmasjonen fullfører egentlig dåpens sakrament, og når jeg her i Hallvardsvaka skal skrive om alle Kirkens sakramenter, og i forrige nummer begynte med dåpen, er det naturlig at jeg fortsetter med konfirmasjonen.

Starten til dette sakramentet går tilbake til kapittel 8 i Apostlenes gjerninger, der vi leser (fra vers 4) at diakonen Filip reiste til Samaria og forkynte evangeliet. Mange kom da til tro, og han døpte dem – men de mottok ikke Den Hellige Ånd. Filip reiste etterpå tilbake til Jerusalem og fortalte alt som hadde hendt til apostlene. Og da reiste apostlene Peter og Johannes til Samaria, og «la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.»

At det var to apostler som la hendene på disse nydøpte i Samaria, har ført til at det i Den katolske kirke vanligvis er biskopene (apostlenes etterfølgere) som gir dette sakramentet – men en prest kan konfirmere hvis han får spesiell fullmakt av biskopen i hvert enkelt tilfelle. I Den ortodokse kirke fikk prestene tidlig fullmakt til å konfirmere, og derfor konfirmerer de vanligvis i forbindelse med dåpen – også spedbarn mottar der krismasjonen/ konfirmasjonen rett etter dåpen.

I Den katolske kirke varierer også konfirmasjonsalderen ganske mye; fra 7 til 16 år er standard konfirmasjonsalder i ulike bispedømmer i verden, og det er biskopen som bestemmer hvor gamle barna/ ungdommene skal være når de konfirmeres. I vårt bispedømme ønsker biskopen at konfirmantene skal være 16 (eller 15) år gamle (dvs. gå i 10. (eller 9.) klasse). Men selvsagt kan man også konfirmeres senere, om man ikke ble konfirmert i ungdomsårene. Jeg har hvert år opp mot 10 voksne som forberedes og konfirmeres i vår menighet, ofte før de skal gifte seg.

Avslutningsvis kan jeg sitere hva Kompendiet til katekismen sier om hva dette sakramentet gir; svaret til spørsmål 268: «Fermingens virkning er en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Denne utgytelsen preger inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, og fører til at dåpens nåde vokser: Den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud; den gjør oss sterkere til ett med Kristus og med hans Kirke; den styrker den Hellige Ånds gaver i sjelen; den gir oss særlig styrke til å avlegge vitnesbyrd om den kristne tro.»

okt 182012
 

Dear Brothers and Sisters,
Today I will introduce the new cycle of catechesis, which will be developed throughout the Year of Faith that has just started and interrupt – for this period – the cycle dedicated to the school of prayer. With the Apostolic Letter Porta Fidei I chose this special year, so that the Church would renew its enthusiasm to believe in Jesus Christ, the only Saviour of the world, revive the joy of walking on the path that He has shown us, and witnesses in a concrete way the transforming power of the faith. … …

Slik begynte pave Benedikt sin preken/katekese under gårsdagens audiens på Petersplassen, og på Vatikanradioens nettsider kan vi lese mer om dette:

To accompany Christians’ worldwide on the journey of the Year of Faith – which he opened last week – the Pope announced that he would be interrupting his series on the Christian School of Prayer for now to concentrate on helping people deepen their understanding of why we believe what we believe, starting with the “the essential formula of faith”, the Creed.

The Holy Father arrived at this decision following the results of the questionnaire bishops around the world were asked to answer ahead of the Synod of Bishops on the New Evangelisation which is currently underway in the Vatican. The Pope highlighted some issues this revealed: a faith that is passive and private, rejection of faith formation, the rupture between faith and everyday life.

He said “Christians often do not even know the core of their Catholic faith, the Creed, so as to leave room for a certain syncretism and religious relativism, without clarity on the truths to be believed and the salvific uniqueness of Christianity. The risk is not far off today of people building a so-called «do-it-yourself» religion. Instead, we should return to God, the God of Jesus Christ, we must rediscover the message of the Gospel, to bring it into more deeply into our minds and our daily lives”.

des 092011
 

Også Vårt Land skriver nå om den katolske kirkeveksten – etter at tallene for alle trossamfunn pr 1.1.2011 nylig ble offentliggjort. De skriver bl.a.:

… Dersom man slår sammen andelen nordmenn som er medlem i Den norske kirke, 79 prosent, med andelen av befolkningen som tilhører andre kristne trossamfunn, 6 prosent, blir fasiten 85 prosent.

I forhold er de islamske samfunnene (til sammen vel 2 prosent) og Human-Etisk Forbund (godt under 2 prosent) nokså marginale fenomener på det norske tros- og livssynsmarkedet. …

Også Den norske kirke har færre medlemmer nå enn for seks år siden: 3.848.841 (2011) mot 3.938.723 i 2005. Nedgangen skyldes i stor grad opprydding i det folkekirkelige medlemsregisteret.

I tillegg til Den katolske kirke er det Den ortodokse kirke som kan vise til sterkest vekst i denne perioden. 9.894 mennesker tilhører nå ortodokse kirker i Norge. Tilsvarende tall var 5.028 for seks år siden.

jan 142011
 

Jeg må innrømme at jeg inntil i går aldri kan huske å ha hørt om den hellige Caterina av Genova, men på onsdagens generalaudiens fortalte pave Benedikt om henne for å understreke følgende poeng: «Dear friends, we must not forget that the more we love God and are constant in prayer, the more we will truly love those who are around us, those who are close to us, because we will be able to see in every person the face of the Lord, who loves without limits or distinctions. …»

Caterina (1447-1510) hadde blitt giftet bort i ung alder til en mann som behandlet henne dårlig, og levde også selv et ganske verdslig liv de første 10 årene som gift. Men slik forteller paven om hennes omvendelse:

… Her conversion began on March 20, 1473, thanks to an unusual experience. Catherine went to the church of St. Benedict and to the monastery of Our Lady of Graces for confession and, kneeling before the priest, «I received,» as she herself writes, «a wound in my heart of the immense love of God,» and such a clear vision of her miseries and defects, and at the same time of the goodness of God, that she almost fainted. She was wounded in her heart by the knowledge of herself, of the life she led and of the goodness of God. Born from this experience was the decision that oriented her whole life, which expressed in words was: «No more world, no more sin» (cf. Vita Mirabile, 3rv). Catherine then left, leaving her confession interrupted. When she returned home, she went to the most isolated room and thought for a long time. At that moment she was inwardly instructed on prayer and became conscious of God’s love for her, a sinner — a spiritual experience that she was unable to express in words (cf. Vita Mirabile, 4r). It was on this occasion that the suffering Jesus appeared to her, carrying the cross, as he is often represented in the iconography of the saint. A few days later, she returned to the priest to finally make a good confession. The «life of purification» began here, a life that for a long time caused her to suffer a constant pain for the sins committed and drove her to impose penances and sacrifices on herself to show her love of God.

On this path, Catherine became increasingly close to the Lord, until she entered what is known as the «unitive life,» that is, a relationship of profound union with God. She wrote in her «Life» that her soul was guided and trained only by the gentle love of God, who gave her everything she needed. Catherine so abandoned herself in the Lord’s hands that she lived, almost 25 years, as she wrote, «without the need of any creature, only instructed and governed by God» (Vita, 117r-118r), nourished above all on constant prayer and Holy Communion received every day, something unusual at that time. Only years later, the Lord gave her a priest to care for her soul. …

På katolsk.no kan vi også lese om den hellige Caterina av Genova; mye om hennes liv, men ikke så mye om hennes omvendelse og åndelige utvikling.

okt 162010
 

Aller sist på forrige samling i kurset om katolsk tro gikk vi gjennom følgende:

73. Hvordan skal vi forstå syndens virkelighet?
Synden er til stede i menneskehetens historie. Denne virkeligheten viser seg fullt ut først i lyset av Den guddommelige åpenbaring, og fremfor alt i lyset av Kristus, alle menneskers frelser. Der hvor synden ble mektig, har Han latt nåden bli overmektig stor.

74. Hva er englenes fall?
Med denne betegnelsen blir det uttrykt at Satan og de andre demonene som Den hellige skrift og Kirkens tradisjon taler om, var skapt av Gud som gode engler. De ble imidlertid onde fordi de i et grunnleggende og ugjenkallelig valg sa nei til Gud og hans rike, og dermed forårsaket helvetet. De forsøker å trekke mennesket inn i sitt opprør mot Gud. Men i Kristus bekrefter Gud sin sikre seier over de onde.

75. Hva består menneskets første synd i?
Fristet av djevelen lot de første mennesker tilliten til Skaperen dø i sitt hjerte. I ulydighet mot Ham ville de «bli som Gud» (1 Mos 3, 5), men uten Gud, og ikke ifølge Gud. Således mistet Adam og Eva på stedet den opprinnelige hellighets og rettferdighets nåde for seg selv og alle sine etterkommere.

76. Hva er arvesynden?
Arvesynden (eller den opprinnelige synd) blir alle mennesker født inn i. Det er en tilstand av mangel på den opprinnelige hellighet og rettferdighet. Det er en synd som er «pådratt», ikke «begått». Det er en tilstand fra fødselen av, ikke en personlig handling. På grunn av alle menneskers enhet i opprinnelsen blir arvesynden overført til Adams etterkommere med den menneskelige natur, «ikke ved etterfølgelse, men ved forplantning». Denne videreføringen forblir et mysterium som vi ikke helt ut kan forstå.

77. Hvilke videre følger får arvesynden?
Som en følge av arvesynden er den menneskelige natur riktignok ikke fullstendig fordervet, men den er svekket i sine naturlige krefter. Den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, og har en tilbøyelighet til å synde. Denne tilbøyeligheten kalles «den onde lyst», concupiscientia.

78. Hva har Gud gjort etter den første synd?
Etter den første synd ble verden oversvømt av synder. Men Gud overlot ikke mennesket til dødens makt. Tvert imot: På mystisk vis – i «Protoevangeliet» (1 Mos 3, 15) – forutså Han seier over det onde og menneskets oppreisning etter fallet. Dette var den første forkynnelse av den frelsende Messias. Av denne grunn skulle den første synd til og med bli kalt «en salig synd», fordi den «vant oss så stor en gjenløser» (liturgien påskenatt).

okt 122010
 

Her kan vi lese om viktige ting om vårt liv som mennesker:

66. I hvilken betydning er mennesket skapt «i Guds bilde»?
At mennesket er skapt i Guds bilde vil si at det er i stand til fritt å kjenne og elske sin Skaper. På jorden er det den eneste skapning som Gud har villet for dens egen skyld, og som Han har kalt til å ha del i hans guddommelige liv ved erkjennelse og kjærlighet. Alle mennesker, fordi de er skapt i Guds bilde, eier en persons verdighet: En person er ikke et «noe», men en «noen», i stand til å kjenne seg selv, fritt å gi seg selv og inngå fellesskap med Gud og andre.

67. Hva har Gud skapt mennesket til?
Gud har skapt alt for mennesket. Men mennesket selv er skapt til å kjenne Gud, tjene Ham og elske Ham, til å bære hele skapningen i denne verden frem for Ham i takksigelse og til å bli oppreist til livet med Gud i himmelen. Menneskets mysterium finner sin sanne belysning alene i det inkarnerte Ords mysterium. Det er forutbestemt til trofast å gjengi bildet av Guds Sønn som ble menneske, Han som fullkomment er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1, 15).

68. Hvorfor utgjør menneskene en enhet?
Alle mennesker utgjør menneskeslektens enhet fordi de har sin felles opprinnelse i Gud. Han har «av én og samme rot skapt alle folkeslag» (Apg 17, 26). Alle har da én eneste Frelser og er kalt til å ha del i Guds evige salighet.

69. Hvordan utgjør sjel og legeme en enhet i mennesket?
Den menneskelige person er samtidig både legemlig og åndelig. I mennesket utgjør ånd og materie én eneste natur. Denne enheten er så sterk at det fysiske legemet på grunn av det åndelige prinsipp som er sjelen, blir et levende menneskelig legeme og har del i gudsbildets verdighet.

70. Hvem gir mennesket sjelen?
Den åndelige sjel kommer ikke fra foreldrene, men er direkte skapt av Gud og er udødelig. Den går ikke til grunne når den i døden atskilles fra legemet, og ved den siste oppstandelse vil den på nytt bli forent med legemet.

71. Hvilket forhold har Gud fastsatt mellom mann og kvinne?
Mann og kvinne er skapt i Guds bilde, og har den samme verdighet fordi de er menneskelige personer. Samtidig er de skapt for gjensidig å utfylle hverandre, fordi de er maskuline og feminine. Gud har villet dem, den ene for den andre, til å danne et fellesskap av personer. Sammen er de også kalt til å gi det menneskelige liv videre, idet de i ekteskapet blir «ett kjød» (1 Mos 2, 24). Likeledes skal de som Guds «forvaltere», legge jorden under seg.

72. Hva var Guds opprinnelige plan for mennesket?
Ved den første skapelse hadde Gud gitt mann og kvinne en særlig delaktighet i sitt eget guddommelige liv, i hellighet og rettferdighet. Ifølge Guds plan måtte mennesket verken lide eller dø. Videre hersket det en fullkommen harmoni i mennesket selv, mellom skapning og Skaper, mellom mann og kvinne og mellom det første menneskeparet og hele skapningen.

okt 122010
 

Jeg har kurs i katolsk tro annen hver uke på norsk og på engelsk, og vi holder på begge språk på med første trosartikkel:

59. Hva har Gud skapt?
Den hellige skrift sier: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mos 1, 1). Kirken forkynner i sin trosbekjennelse at Gud er altets skaper, synlig og usynlig, av alle åndelige og legemlige vesener, det vil si englene, den synlige verden og på en særlig måte, mennesket.

60. Hvem er englene?
Englene er rent åndelige skapninger, uten legeme, usynlige og udødelige. De er personlige vesener, utstyrt med forstand og vilje. Ansikt til ansikt ser de Gud uavlatelig, forherliger Ham, tjener Ham og er hans budbringere ved oppfyllelsen av Hans frelsende misjon til alle mennesker.

61. Hvordan er englene nærværende i Kirkens liv?
Kirken slutter seg til englene i tilbedelsen av Gud. Den ber om deres bistand og feirer liturgisk minnet om enkelte engler.

62. Hva lærer Den hellige skrift om skapelsen av den synlige verden?
Gjennom beretningen om skapelsens «seks dager» lar Den hellige skrift oss erkjenne det skaptes verdi og dets formål, nemlig lovprisning av Gud og tjeneste for menneskene. Hver eneste ting skylder sin væren til Gud. Fra Ham mottar de sin godhet og fullkommenhet, sine lover og sin rette plass i universet.

63. Hvilken stilling har mennesket i skaperverket?
Mennesket er det synlige skaperverkets endemål, for det er skapt i Guds bilde og likhet.

64. Hva slags forhold består det mellom skapningene?
Mellom skapningene finnes det en gudvillet gjensidig avhengighet og rangordning. Samtidig består det mellom skapningene en enhet og solidaritet. For de har alle den samme Skaper, blir elsket av Ham og er henordnet til hans herlighet. Å respektere de lover som er innskrevet i skaperverket, og gi akt på de sammenhenger som avledes av tingenes natur, er et klokt prinsipp og en moralens grunnpilar.

65. Hvilket forhold er det mellom skaper- og forløsningsverket?
Skaperverket når sitt høydepunkt i forløsningens enda større verk. Med forløsningsverket begynner nemlig den nye skapelse, der alt vil finne sin endelige mening og sin fullendelse.

okt 112010
 

Spørsmål om skapelsen – hvorfor og hvordan – er et viktig utgangspunkt for å tro på Gud:

51. Hvorfor er det viktig å bekrefte: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? (1 Mos 1, 1)
Det er viktig fordi skapelsen er grunnlaget for alle Guds frelsende planer. Den viser Guds allmektige og vise kjærlighet. Den er det første skritt mot den ene Guds pakt med sitt folk. Den er begynnelsen på frelseshistorien som når sitt høydepunkt i Kristus. Den er det første svar på menneskets grunnleggende spørsmål om sin opprinnelse og sitt mål.

52. Hvem har skapt verden?
Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er den ene og udelelige skapelsens opprinnelse, selv om verdens skapelse særlig tilskrives Gud Faderen.

53. Hvorfor ble verden skapt?
Verden ble skapt til Guds ære som ønsket å tilkjennegi og meddele sin godhet, sannhet og skjønnhet. Skapningens endemål er at Gud i Kristus vil bli «alt i alle» (1 Kor 15,28), til hans ære og til vår salighet.

54. Hvordan har Gud skapt verden?
Gud skapte universet fritt med visdom og kjærlighet. Verden er ikke et resultat av noen slags nødvendighet, ei heller av en blind skjebne eller tilfeldigheter. Gud har «av intet» («ex nihilo») (2 Makk 7,28) skapt en ordnet og god verden som han er uendelig opphøyet over. Ved sin Sønn og ved den Hellige Ånd gir Han skapningen å være og å eksistere, opprettholder den, gir den mulighet til å handle og fører den mot dens endelige fullendelse.

55. Hva består det guddommelig forsyn i?
Det guddommelige forsyn består i de måter og midler Gud anvender for å føre sine skapninger hen mot den endelige fullkommenhet Han har kalt dem til. Gud er den suverene Herre over sin egen plan. For å utføre denne planen benytter Han seg imidlertid også av sine skapningers medvirkning. For Han gir skapningene verdighet til selv å handle og være årsak og opphav i forhold til hverandre.

56. Hvordan samarbeider mennesket med det guddommelige forsyn?
Samtidig som Han respekterer vår frihet, ber Gud oss om å virke sammen med ham og gir oss evnen til å gjøre det gjennom gjerninger, bønner og lidelse. Slik gir han oss “å ville og å gjøre etter hans gode vilje” (Fil 2,13).

57. Når Gud er allmektig og sørger for alt, hvorfor finnes så det onde?
På dette spørsmålet, smertefullt og mystisk som det er, kan bare den kristne tro i sin helhet utgjøre et svar. Gud er på ingen måte, verken direkte eller indirekte, årsaken til det onde. Han opplyser det ondes mysterium i sin Sønn, Jesus Kristus, som døde og oppstod for å beseire det store moralske onde, menneskenes synd, som er selve roten til alle andre onder.

58. Hvorfor tillater Gud det onde?
Troen gir oss visshet om at Gud ikke ville tillate det onde å eksistere uten at Han lot godt komme av det onde Han tillot. På underfullt vis har Gud allerede virkeliggjort dette i Kristi død og oppstandelse. Faktisk har han fra det største av alle moralske onder (mordet på hans Sønn), frembrakt det største av alle goder (Kristi herliggjørelse og vår forløsning.)

okt 082010
 

informasjonskurset om katolsk tro i St Hallvard menighet denne uka gikk vi gjennom hva det vil si å tro. Her er første del av spørsmålene fra Katekismens Kompendium som vi gikk gjennom:

25. Hvordan svarer mennesket Gud som åpenbarer seg?
Opprettholdt av den guddommelige nåde svarer mennesket med «troens lydighet». Denne består i fullstendig overgivelse til Gud og i aksept av hans sannhet, fordi den er garantert av Ham, som er Sannheten selv.

26. Hvem er hovedvitnene om troens lydighet i Den hellige skrift?
Det finnes mange slike vitner, men særlig to: Ett er Abraham, som «trodde Gud» (Rom 4, 3) da han ble stilt på prøve og alltid adlød sitt kall. Derfor kalles han «ved sin tro … far til en mengde folkeslag» (Rom 4, 11.18). Det andre er Jomfru Maria, som gjennom hele sitt liv virkeliggjorde troens lydighet på den mest fullkomne måte: «Fiat mihi secundum Verbum tuum» – «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1, 38).

27. Hva betyr det for mennesket å tro på Gud?
Det betyr å binde seg til Gud selv, overgi seg til Ham og gi sin tilslutning til alle de sannheter Han har åpenbart. For Gud er selve Sannheten. Det betyr å tro på én eneste Gud i tre Personer: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd.

28. Hvilke kjennetegn har troen?
Troen, en ufortjent Guds gave, er tilgjengelig for alle som ydmykt ber om den. Den er den overnaturlige dyd som er nødvendig for å få del i frelsen. Troen er en menneskelig handling, det vil si en handling ut fra den menneskelige forstand, som på oppfordring av den vilje som Gud har beveget, frivillig slutter seg til den guddommelige sannhet. Troen er også sikker, fordi den bygger på Guds ord; den er virksom «i kjærlighet» (Gal 5, 6); den vokser kontinuerlig ved at en lytter til Guds ord og gjennom bønn. Den er allerede nå en forsmak på den himmelske glede.

29. Hvorfor finnes det ingen motsetninger mellom tro og vitenskap?
Selv om troen står over fornuften, kan det aldri oppstå noen virkelig uoverensstemmelse mellom tro og vitenskap. For begge har Gud som felles opphav. Det er den samme Gud som skjenker mennesket så vel fornuftens lys som troen.

30. Hvorfor er troen en personlig og samtidig en kirkelig handling?
Troen er en personlig handling, fordi den er menneskets frie svar til Gud som åpenbarer seg. Men samtidig er den en kirkelig handling som uttrykker seg i bekjennelsen: «Vi tror». Det er nemlig i første rekke Kirken som tror: Ved den Hellige Ånds nåde går den forut for den enkelte kristnes tro, støtter den og nærer den. Derfor er Kirken mor og læremester.

31. Hvorfor er troens formuleringer viktige?
Troens formuleringer er viktige fordi de gjennom anvendelse av et felles språk gjør det mulig å uttrykke, tilegne seg, feire og dele troens sannheter sammen med andre.

32. På hvilken måte er Kirkens tro, én tro alene?
Kirken, selv om den består av mennesker som skiller seg fra hverandre i språk, kultur og riter, bekjenner med én røst den ene tro den har tatt imot fra den ene Herre. Denne troen blir gitt videre gjennom den ene Apostoliske Tradisjon. Den bekjenner én eneste Gud – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd – og viser til én eneste vei til frelse. Derfor tror vi med ett hjerte og én sjel alt det som Guds Ord inneholder, skrevet eller overlevert, og som Kirken fremlegger som guddommelig åpenbart.

sep 262010
 

Her er de siste spørsmålene fra Katekismens Kompendium som vi gikk gjennom i vår menighets troskurs sist mandag:

18. Hvorfor lærer Den hellige skrift sannheten?
Fordi Gud selv er dens opphav: Den hellige skrift blir derfor betegnet som inspirert, og lærer uten feiltagelse de sannheter som er nødvendige for vår frelse. Den Hellige Ånd inspirerte nemlig de menneskelige forfattere, som så skrev det Han ønsket å lære oss. Den kristne tro er imidlertid ikke en «bokens religion», men en Guds ords religion: «ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord» (St. Bernhard av Clairvaux).

19. Hvordan skal en lese Den hellige skrift?
Den hellige skrift må ved hjelp av den Hellige Ånd og under læreembetets ledelse bli lest og fortolket ifølge disse tre kriterier: 1) den må leses med oppmerksomhet på «hele Skriftens innhold og enhet»; 2) den må leses «i pakt med hele Kirkens levende tradisjon» 3) den må leses med oppmerksomhet på «troens analogi», det vil si den innbyrdes sammenheng som eksisterer mellom trossannhetene.

20. Hva er Skriftens «canon»?
Skriftens «canon» er en fullstendig liste over hellige skrifter som Kirken har anerkjent gjennom Apostolisk Tradisjon. Denne listen omfatter 46 skrifter i Det gamle testamente og 27 skrifter i Det nye.

21. Hvilken betydning har Det gamle testamente for kristne?
Kristne holder Det gamle testamente i ære som Guds sanne Ord. Alle dets skrifter er inspirert av Gud og beholder en varig verdi. De bærer vitne om Guds frelsende kjærlighets guddommelige pedagogikk. De ble fremfor alt skrevet for å forberede Kristi, den universelle forløsers, komme.

22. Hvilken betydning har Det nye testamente for kristne?
Det nye testamente, hvis sentrale tema er Jesus Kristus, gir oss den guddommelige Åpenbarings endelige sannhet. Innenfor det nye testamente er de fire Evangelier ifølge Matteus, Markus, Lukas og Johannes det viktigste vitnesbyrd om Jesu liv og lære. Av denne grunn danner de selve hjertet i Skriften og inntar en enestående stilling i Kirken.

23. Hvilken enhet består mellom Det gamle og Det nye testamente?
Skriften er en enhet, for den gir bare ett Guds ord, bare én Guds frelsesplan og bare én guddommelig inspirasjon i begge testamenter. Det gamle testamente forbereder det nye, og det nye oppfyller det gamle: De to kaster lys over hverandre.

24. Hvilken rolle spiller Den hellige skrift i Kirkens liv?
Den hellige skrift gir Kirkens liv støtte og kraft. For Kirkens barn er den bekreftende for troen, føde for sjelen og en kilde til åndelig liv. Salmedikteren sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119, 105). Derfor oppfordrer Kirken alle til å lese av Den hellige skrift ofte. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» (St. Hieronymus).

sep 252010
 

Flere sentrale spørsmål og svar fra Kompendiet til Den Katolske Kirkes Katekisme:

11. Hvorfor og på hvilken måte blir den guddommelige Åpenbaring overlevert?
Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2, 4), det vil si Jesus Kristus. Derfor må Kristus forkynnes for alle mennesker i henhold til hans egen befaling: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28, 19). Dette realiseres gjennom Apostolisk Tradisjon.

12. Hva er Apostolisk Tradisjon?
Apostolisk Tradisjon er overleveringen av Kristi budskap. Helt fra kristendommens begynnelse har dette skjedd gjennom forkynnelse, vitnesbyrd, kirkelige institusjoner, gudstjeneste og inspirerte Skrifter. Apostlene overleverte alt de mottok fra Kristus og lærte av den Hellige Ånd til sine etterfølgere, biskopene, og gjennom dem til alle slektsledd inntil tidenes ende.

13. På hvilke måter forekommer Apostolisk Tradisjon?
Den apostoliske tradisjon forkommer på to måter: gjennom den levende overlevering av Guds ord (også enkelt kalt Tradisjonen), og gjennom den hellige skrift, som er den samme forkynnelse av frelsen i skriftlig form.

14. Hva er forholdet mellom Tradisjonen og den Hellige Skrift?
Tradisjonen og Den hellige skrift er nært forbundet og kommuniserer med hverandre. Hver av dem gjør Kristi mysterium nærværende og fruktbart i Kirken. De springer ut fra den samme guddommelige kilde og utgjør til sammen én hellig trosarv. Fra denne henter Kirken sin visshet om alle åpenbarte sannheter.

15. Til hvem ble trosarven betrodd?
Apostlene har betrodd trosarven til hele Kirken. Takket være sin overnaturlige trossans, støttet av den Hellige Ånd og ledet av Kirkens læreembete, slutter aldri Guds folk å ta til seg, forstå og anvende bedre i livet, den guddommelige Åpenbaring.

16. Hvem er betrodd å fortolke trosarven på en autentisk måte?
Den autentiske fortolkning av trosarven er betrodd til Kirkens levende læreembete alene, det vil si Peters etterfølger, biskopen av Roma, og biskopene i kommunion med ham. Det tilkommer også læreembetet, som i Guds ords tjeneste besitter sannhetens sikre nådegave, å definere dogmer. Disse er formuleringer av sannheter som den guddommelige Åpenbaring inneholder. Denne autoritet strekker seg også ut til sannheter som nødvendigvis er knyttet til Åpenbaringen.

17. Hva er forholdet mellom Skrift, Tradisjon og læreembete?
Skriften, Tradisjonen og læreembetet er så nært knyttet sammen at ingen av dem blir stående uten de andre. I fellesskap bidrar de hver på sitt vis og under innflytelse av den Hellige Ånd, effektivt til menneskenes frelse.

sep 242010
 

Videre fra Katekismens kompendium:

6. Hva åpenbarer Gud for mennesket?
I sin godhet og visdom åpenbarer Gud seg selv for mennesket. Med handlinger og ord åpenbarer Han seg selv og sin kjærlige godhets plan, som Han i Kristus har forordnet for menneskeslekten fra evighet av. I henhold til denne planen vil Gud gi alle mennesker del i det guddommelige liv -ved den Hellige Ånds nåde- som adopterte barn i sin enbårne Sønn.

7. Hvilke er de første trinn i Guds Åpenbaring?
Gud åpenbarte seg helt fra begynnelsen av for de første mennesker, Adam og Eva, og kalte dem til et inderlig felleskap med seg. Etter deres syndefall avsluttet Han ikke sin åpenbaring til dem, men lovte frelse for alle deres etterkommere. Etter syndfloden inngikk Han en pakt med Noa, en pakt mellom Ham selv og alle levende vesener.

8. Hvilke er de neste trinn i Guds Åpenbaring?
Gud utvelger Abram og kaller ham bort fra hans land for å gjøre ham til Abraham, det vil si «far for mange folk» (1 Mos 17, 5). Han lover at i ham skal «alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12, 3). Abrahams etterkommere blir bærere av de guddommelige løfter, gitt til patriarkene. Gud danner Israel som sitt utvalgte folk idet Han befrir det fra slaveriet i Egypt, slutter pakten på Sinai med det og gir det Loven gjennom Moses. Profetene forkynte en radikal forløsning for folket, og en frelse som ville omfatte alle nasjoner i en ny og evig pakt. Fra Israels folk og kong Davids hus skulle Messias, Jesus fødes.

9. Hva er det fullkomne og endelige trinn i Guds Åpenbaring?
Det fullkomne og endelige trinn i Guds åpenbaring uttrettes i hans kjødblevne Ord, Jesus Kristus, Åpenbaringens mellommann og fylde. Han som Guds enbårne sønn blitt menneske, er Faderens fullkomne og endelige Ord. I Sønnens sendelse og Åndens gave er Åpenbaringen nå helt fullstendig, selv om Kirkens tro gjennom århundrenes løp gradvis må vokse i forståelsen av dens fulle betydning.

10. Hvilken verdi har privatåpenbaringer?
Selv om de ikke hører til troens arv, kan privatåpenbaringer hjelpe oss til leve ut fra troen, så lenge de leder oss til Kristus. Kirkens læreembete, som har ansvaret for å evaluere slike privatåpenbaringer, kan derfor ikke godta de som hevder å korrigere eller forbedre den endelige Åpenbaring, som er Kristus.

sep 232010
 

Katekismens kompendium fortsetter med spørsmål om menneskenes lengsel etter Gud:

2. Hvorfor er en lengsel etter Gud nedlagt i mennesket?
Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, har skrevet inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Selv om denne lengselen ofte blir miskjent, slutter ikke Gud å trekke mennesket til seg. For bare i Ham vil det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Av natur og kall er mennesket derfor et religiøst vesen, skikket til å tre inn i et fellesskap med Gud. Denne intime og levende forbindelsen med Gud tildeler mennesket dets grunnleggende verdighet.

3. Hvordan er det mulig å erkjenne Gud ved fornuftens lys alene?
Med utgangspunkt i skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene med visshet erkjenne Gud som universets opprinnelse og fullendelse, som det høyeste gode og som sannhet og uendelig skjønnhet.

4. Er fornuftens lys alene tilstrekkelig til å erkjenne Guds mysterium?
På veien mot erkjennelsen av Gud ved fornuftens lys alene, støter mennesket på mange vanskeligheter. Faktisk kan det ikke på eget initiativ tre inn i det indre guddommelige mysterium. Derfor er det avhengig av å bli opplyst av Guds åpenbaring, ikke bare om de sannheter som overstiger menneskets forståelse, men også om de religiøse og moralske sannheter som i seg selv er tilgjengelige for fornuften, slik at menneskeheten, selv i sin nåværende tilstand, lett og med fast visshet kan kjenne disse uten innblanding av feil.

5. Hvordan kan en tale om Gud?
Menneskets og de andre skapningenes fullkommenheter er bilder, om enn begrensede, på Guds uendelige fullkommenhet. Ved å ta utgangspunkt i disse er vi i stand til å tale om Gud til alle mennesker. Vi må imidlertid stadig polere vårt språk da det er ufullkomment og bundet til bilder, i det vi innser at vi aldri fullt ut kan uttrykke Guds mysterium.