Jeg skrev denne teksten til menighetsbladet for St Hallvard menighet i mai 2014 – og legger den ut på nett her nokså forsinket:
«Vi er samlet her for å feire det store under at et nytt menneske er født. Dette får oss til å stanse opp, den stiller oss ansikt til ansikt med et mysterium. Foreldrene opplever dette sterkest: Her får de del i et under som de ikke har i sin makt, som de knapt nok kan uttrykke med ord; at Gud skaper nytt liv. Som kristne ser vi på vårt liv ikke som en skjebne eller en tilfeldighet, men som en gave og en velsignelse. For vi er knyttet til Gud, vårt livs opphav, kilden til alt som lever.»
Med disse eller lignende ord hilser presten dåpsfølget ved starten av en barnedåp. Kirken mottar de små som skal døpes med åpne armer, og vi anbefaler at foreldrene ikke venter særlig lenge før de kontakter menigheten og avtaler tid for dåpssamtale og dåp.
De katolske kirkes katekisme skriver en hel del om dåpen som viser hvor viktig den er. I paragraf/nr. 1213 leser vi: «Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden, og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse: «Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet».
Om betydningen av at også barna må døpes leser vi i Katekismens nr. 1250: «Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn. Kirken og foreldrene ville frata barnet den uvurderlige nåde det er å bli Guds barn dersom de ikke lot det døpe kort tid etter fødselen.»
Noen kristne mener at barna ikke kan døpes før de kan bestemme selv, men om dette sier Katekismen i nr. 1252: «Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går tilbake til uminnelige tider. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. årh. av. Helt fra begynnelsen på apostlenes forkynnelse er det imidlertid svært mulig, når hele «hus» ble døpt, at man da også døpte barna.»
Dåp og tro på Gud hører sammen, og slik er dåpen et troens sakrament. Men vi katolikker er også tydelige på at troen trenger de troendes fellesskap. Katekismen sier om dette i nr. 1253 at «bare innenfor Kirkens tro kan hver enkelt troende tro.»
For alle døpte, enten de nå er barn eller voksne, må troen fortsette å vokse etter dåpen. «Forberedelsen til dåpen fører bare frem til det nye livs terskel. Dåpen er kilden til det nye liv i Kristus som hele kristenlivet veller frem fra.» (nr. 1254)
Det er likevel en tydelig forskjell mellom småbarn og voksne her; for ungdommer og voksne må lære en hel om den kristne tro før de døpes (forberedelsen varer vanligvis et helt år), mens barna døpes først, og så skal de senere lære hva det betyr å tro. På dette punktet utfordrer presten foreldrene ganske tydelig når han spør i starten av dåpsseremonien: «Når dere ber om dåpen for N., er dere da klar over hvilken forpliktelse dette innebærer: At dere oppdrar ham/henne i troen, så han/hun lærer å holde Guds bud, elske Ham og sin neste slik Kristus har lært oss?» Foreldrene svarer at det er de klar over. Fadderne spørres så om de vil hjelpe foreldrene i denne oppgaven, noe de også bekrefter.
Den katolske kirke har i våre dager (i alle fall i den vestlige verden) ikke noen streng dåpspraksis. Når minst én av foreldrene er katolsk, og foreldrene lover å gjøre sitt beste for å oppdra barnet i den kristne tro, døper vi barnet med glede – uten å kreve noe mer av foreldrene.
Ta derfor gjerne kontakt med vår menighet om dere har eller får barn dere ønsker skal motta dåpens store og viktige sakrament.