2. søndag i påsketiden sa paven til menneskemengden som var samlet på Petersplassen noe som både forteller oss mer om påskens glade budskap, samt om hvordan kristne helt siden den gangen har feiret søndagen:
Kjære brødre og søstre
Denne søndagen forteller Johannesevangeliet at den oppstandne Jesus viser seg for disiplene, som var sammen denne kvelden den «første dag i uken» (John 20:19), og at han viste seg for dem igjen samme sted en uke/åtte dager senere (John 20:26).
Fra begynnelsen har altså den kristne menighet begynt med sin ukentlige rytme, som karakteriseres av et møte med Herren.
Det er dette som også vektlegges i Den andre Vatikankonsils konstitusjon om den hellige liturgi, som slår fast at: «Påskemysteriet feirer Kirken på den åttende dag, i samsvar med den apostoliske tradisjon som stammer fra selve dagen for Kristi oppstandelse; denne dag, søndagen, kalles da med rette Herrens dag.» («Sacrosanctum concilium,» nr. 106).
Evangelisten forteller også at begge ganger Jesus møtte disiplene viste han dem også naglemerkene/korfestelsens tegn, som også syntes tydelig på hans oppstandne legeme (John 20:20,27). Disse hellige sårene, i hendene, føttene og i siden, er en uuttømmelig kilde til tro, håp og kjærlighet, der enhver, spesielt de som tørster etter denne guddommelige miskunn, kan drikke.
Liturgidokumentet fra Det annet Vatikankonsil kan leses her.