juni 2006

Jeg har skrevet flere ganger om pave Benedikts onsdagsaudienser, også om den sist onsdag, der han svært tydelig snakket om det som kalles «pavens primat», som dreier seg om pavens rett til å styre over Kirken.

Bare et par dager etter audiensen ble paven kritisert av en italiensk protestant, professor Fulvio Ferrario, i den (protestantiske) valdenser-kirken. Han sier at «bilbelvitenskapen har den siste tiden innsett at Peter hadde en spesiell rolle blant disiplene, men det dreier seg her om Peter og ikke Benedikt
XVI. Pavedømmet står nå i fare for å bli en skillende heller enn en sammenbindene faktor, noe den økumeniske dialogene må ta henyn til.»

Les hele nyhetsmeldingen her:

Jeg må si jeg ble noe overrasket over styrken i kritikken i denne nyhetsmeldingen, selv om jeg også sist uke forstod at paven her bevisst rørte ved et av hovedskillepunktene mellom katolikker og andre kristne. Spesielt underlig var det kanskje at denne reaksjonen er sendt ut som en nyhetsmelding på nettstedet http://www.eni.ch (Ecumenical News International), som er en nyhetstjeneste støttet av tunge økumeniske/kirkelige organisjasjoner som Kirkens Verdensråd, Det Lutherske Verdensforbund, World Alliance of Reformed Churches og Conference of European Churches.

Jeg har den siste tiden lest mye interessant om kardinal Kasper, lederen for den katolske kirkes økumeniske arbeid. En artikkelen på nettstedet www.chiesa snakker en del om hvor viktig har er i Vatikanet og hvordan han arbeider sammen med pave Benedikt. Les gjerne hele artikkelen her:

Denne artikkelen nevner også noe Kasper sa uken før han ‘advarte’ anglikanerne om hva de er i ferd med å gjøre for økumenikken – se min melding om det. 31. mai snakket han en hel del om økumeniske spørsmål i Roma, og sa bl.a. at noen former for «ideologisk økumenikk, ønsker å overse forskjellene, og ønsker enhet for enhver pris, basert på en svært liten grad av oppnådd enighet. Sann økumenikk finner man i sannhet og kjærlighet, og i dag ser vi her fem viktige forskjeller i forhold til tidligere tiår:»

The first change, which Kasper describes as “very positive,” concerns the Churches of the East. Theological dialogue has been resumed over what unites East and West – the sacraments and the episcopal and priestly ministry – and over what divides them – the role of the pope – “but in the meantime we can cooperate in Europe, the most secularized continent, in order to rediscover Christian roots and strengthen Christian values, and in this way we can participate in a truly historic task.”

These men and women are not interested in the ecumenism associated with the specialists and the theological controversies that go along with it. “Many of them are nevertheless open to a message or, better, to a fundamental and central Christian witness, expressed in accessible words that they can understand. In this sense many people, and not just Catholics, have understood well the encyclical ‘Deus Caritas Est.’ Here we find ourselves at the beginning of a new ecumenism that is intimately linked to a new evangelization.”

Det fins ulike typer økumenisk dialog og kvaliteten på dialogen vil forandres ved en beslutning (om å ordinere kvinner til biskoper). Økumenisk dialog i ordets rette forstand har som mål å gjenopprette fullt kirkelig fellesskap, og dette har vært forutsetningen for vår (anglikanske-katolske) dialog så langt. Den forutsetningen vil realistisk sett ikke eksistere lenger hvis dere begynner å ordinere kvinner til biskoper.

Sist mandag 5/6, snakket Kardinal Kasper, leder av Vatikanets enhetskommisjon, til de anglikanske biskopene i England, i forbindelse med denne kirkens mulige åpning av bispeembedet for kvinner. Han sa da de nokså dramatiske ordene som jeg har oversatt til norsk over. Videre sa han også:

What follows from these conclusions and questions? What follows for the future of our ecumenical dialogue? One thing is certain: the Catholic Church will not break off the dialogue even in the case of such a decision. It will above all not break off the personal relationships and friendships which have developed over the past years and decades. But there is a difference between types of dialogue. The quality of the dialogue would be altered by such a decision. Ecumenical dialogue in the true sense of the word has as its goal the restoration of full church communion. That has been the presupposition of our dialogue until now. That presupposition would realistically no longer exist following the introduction of the ordination of women to episcopal office.

For many that may seem a more realistic path than what we have attempted previously, but whether it is in accordance with the binding last will and testament of Jesus, ‘that all may be one’ (Jn, 17,21) is of course another question. The answer would have to be in the negative. I ask you: Is that what we want? Are we permitted to do that? Should we not ponder what Cyprian tells us, namely that the seamless robe of Jesus Christ cannot be possessed by those who tear apart and divide the church of Christ (De catholicae ecclesiae unitate, 1,6)?

Les hele hans foredrag her:

Artikkelen jeg postet i går, Hvordan oppstår Kirken?, var kanskje noe for teoretisk for mange lesere, og i økumenisk sammenheng kanskje noe provoserende. Den handlet jo om hva som skal til for at vi kan kalle en samling av kristne for en menighet eller en kirke i egentlig forstand.

Ratzinger sier der at en kirke er noe man tar imot, som man blir invitert inn i, som kommer fra Kristus, som har levd gjennom historien, og når man selv blir født, blir man invitert inn i denne kirken gjennom sakramentene. En kirke, sier han, er ikke noe man kan skape selv, det er ikke katolsk forståelse at man kan ta seg selv til rette på dette området, og starte en menighet/kirke selv når man ønsker etc.

Heller ikke anglikanere og (mange) lutheranere tenker slik. Det var ikke meningen (for Luther i alle fall) å gjøre noe annet enn å rense (den katolske) kirken, men da ingen katolske biskoper på hans tid ønsket å være med på hans type fornyelse, måtte de føre tradisjonen videre gjennom et brudd – dvs at ingen biskop førte kirken videre gjennom preste- og bispeordinasjoner, men en (tidligere) katolsk prest ordinerte de nye prestene og biskopene og slik kom det til et brudd med den apostoliske suksesjon.

I tillegg til dette (ordinasjons)bruddet, begynte også lutheranerne å lære annerledes på noen områder, samt at de brøt med den universelle katolske kirke, tydeliggjort først og fremst gjennom bruddet med paven. Denne ‘mangelen’ som derfor fins i den lutherske og andre protestantiske kirker, er det Ratzinger tydeligjorde i sitt foredrag for ca 20 år siden, og det er først og fremst på det punktet det økumeniske arbeidet har stoppet opp, det er der man ikke klarer å komme videre i retning av større enighet.

I tillegg til protestantiske kirker med en tydelig historisk forankring (først og fremst den lutherske og den anglikanske kirke altså), fins det i dag mange (frie) menigheter/kirker som ikke ønsker å stå i en slik historisk kirketradisjon, som har en helt annen kirkeforståelse. De mener rett og slett at der to eller tre samles i Jesu navn, der er kirken, ikke noe mer er nødvendig. Dette synet må de selvsagt få lov til å beholde, men dette er ikke det katolske synet på hva som konstituerer en kirke.

Jeg viste for noen dager til hva Ratzinger/Pave Benedikt sa om stagnasjonen i den økumeniske utviklingen – les her: I samme artikkel spør han deretter selv: ”Men hvis dette er virkeligheten, hva skal vi da gjøre?” (I boken: Church, Ecumenism & Politics, 1988) Han svarer så selv:

Hva jeg finner svært nyttig her er et slagord … som nettopp er blitt tilført debatten: enhet gjennom ulikhet. Det er sant at skisma/atskillelse er et onde, spesielt når det fører til fiendskap og en svekkelse av det kristne vitnesbyrdet. Men når fiendskapets gift langsomt blir drevet ut av skismaet, og når man som resultat av gjensidig aksept ikke lenger opplever svekkelse, men en ny rikdom ved å lytte til hverandre og forstå, da kan det bli sett på som en felix culpa (lykkelig synd), til og med før atskillelsen er fullstendig helbredet. (s 138)
…
Hvis vi følger denne veien …, må vi altså først forsøke å finne enhet gjennom ulikhet. Det betyr å akseptere det som er fruktbart i denne atskillelsen, å ta giften ut av den og ta imot akkurat det positive i ulikheten – naturligvis med håp om at atskillelsen en dag vil opphøre å være en virkelig atskillelse, bare en ulikhet uten motsetninger. Men når denne siste fasen blir søkt etter for direkte, gjennom et gjør-det-selv strev, da blir motsetningen øket isteden for helbredet. (s 139)

Han nevner så den enheten som allerede fins mellom katolikker og protestanter:

som ikke er ubetydelig. Det faktum at vi sammen kan lese Bibelen som Guds ord, at vi deler den oldkristne bekjennelsen, skapt av de første kirkemøtene, om Gud som tre i én og én i tre, om Jesus som sann Gud og sant menneske, om dåpen og syndenes forlatelse, og videre at vi deler det samme fundamentale synet både på Gud og på mennesket, må stadig bli gjenoppdaget, offentligliggjort og fordypet. Vi deler også syn på kristen bønn og på de viktige etiske normene i de ti bud, lest i lyset av Det nye testamente. Samsvarende med denne fundamentale enheten i det vi bekjenner, bør det også være en fundamental enhet i det vi gjør. Her er det altså snakk om å sette den eksisterende enheten ut i livet, å gjøre den reell og utvide den. Dette vil naturlig nok innebære et mangfold av former og … på alle nivåer (de geistlige, teologene og lekfolket) og felles arbeid (s 140)
…
Men så har Ratzinger også noen advarende ord:

Det hører med til denne enheten gjennom ulikehet å ikke prøve å tvinge noe på den andre parten som truer ham/henne i deres kristne identitet. Katolikker må for eksempel ikke prøve å presse protestanter til å godta pavedømmet og den katolske forståelsen av apostolisk suksesjon. … Til gjengjeld må protestanter avstå fra å presse katolikker til å godta felleskommunion på grunnlag av sin egen forståelse av nattverden. For oss er Kristi legeme et dobbelt mysterium – Kristi legeme som Kirken og Kristi legeme som sakramental gave – og samtidig bare ett sakrament, og å skille legemliggjørelsen av sakramentet fra legemliggjørelsen av Kirken er å tråkke på både Kirken og sakramentet. (s 141)

I disse dager er det akkurat 20 år siden min lutherske ordinasjon, i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Jeg var 30 år gammel og hadde vært medlem av Frikirken i tre år, og ble ordinert for å begynne som feltprest på Setermoen. Der var jeg to år før jeg ble pastor i Arendal Frikirke, der var jeg i seks år før jeg ble katolikk.

Jeg ble ordinert i Kragerø, siden Frikirken hadde et stort møte der i starten av juni 1986. Ordinator var Erling Berntsen, som var tilsynsmann i det som da het «Søndre Presbyterium». Det er han fortsatt så vidt jeg vet, og pastor i Søndeled Frikirke.