I samme bok som jeg har nevnt tidligere, skriver Ratzinger også om det katolske synet på Kirken, og hvordan dette på ypperlig måte ble uttrykt det 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium. (Church, Ecumenism & Politics, 1988, her fra side 5, og 8-10)
Det første som er viktig, er at Lumen gentium snakker om Kristus først, og ikke Kirken selv. Slik kommer dette til uttrykk helt i starten av dokumentet:
Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen (Mk. 16,15). Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet.
Det neste Ratzinger nevner er at Kirken vokser fra innsiden og utover, ikke motsatt retning. Et poeng som faktisk har svært mye å si i den økumeniske debatt, og som nok mange protestanter ikke kan godta uten videre. For å belegge sitt syn siterer Ratzinger fra artikkel 26 i Lumen gentium:
…Denne Kristi Kirke er virkelig tilstede i alle de rettmessige lokale menigheter som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt kirker av Det nye testamente. De er også hver på sitt sted det nye folk, sammenkalt av Gud, i Den Hellige Ånd og stor overbevisning (1. Tess. 1,5). … I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus tilstede, han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved. …
Her er to ting viktige, sier Ratzinger:
Menigheten må være rettmessig sammenkalt for å kunne være Kirke, og den må være rettmessig organisert sammen med sin hyrde. Hva betyr dette? Først betyr det at ingen kan gjøre seg selv til Kirke. En gruppe kan ikke bare samle seg, lese Det nye testamente og si: ”Vi er nå Kirken, siden Herren er tilstede der hvor to eller tre er samlet i hans navn.” Et viktig element i Kirken er å motta, akkurat som troen kommer av å høre og ikke er et resultat av ens egne avgjørelser og refleksjoner. … Begrepet vi bruker på denne strukturen med å motta og møte noe(n) er ”sakrament”. Og en del av den sentrale definisjonen av et sakrament er at det blir mottatt, det er ikke noe man kan gi til seg selv. … Kirken er ikke noe man kan lage, bare noe man kan motta, og, faktisk, bare noe man kan motta fra der den allerede fins; det sakramentale fellesskapet av Hans legeme som har gått gjennom historien.