Det er nok en ganske tydelig tendens til at protestanter og katolikker ser ulikt på forholdet til lokalkirken og kirken som helhet. Dette er vel aller tydeligst i flere firmenigheter (eksemplifisert av problemene Levende Ord i Bergen har hatt det siste halve året) at lokalmenigheten er nesten det eneste som betyr noe. I Den norske kirke e rvel kirken på landsplan viktig nok, mens kirker i andre land har man et perifert forholdt til. Hos katolikker derimot er det den universelle kirke – med paven som leder – som står sterkest i de troendes bevissthet, mens lokalmenigheten og hvordan den fungerer tensker man kanskje ikke så ofte på.
Hvorfor er det slik? Det er vel teologiske grunner til det, men også noen praktiske, som disse:
Part of the answer may simply be that the leadership of the Catholic Church at the moment seems admirable to all but the most committed anti-Catholic partisans, whereas the leadership of many of the mainline Protestant denominations is either not easily personified by its members, or, at the moment, seems to be flailing around and unsure of itself. As a Catholic, it seems to me that the Catholic Faith has also been revealed, during the last two pontificates, as the center of gravity of Christianity–at least in the West–even to Protestants.
Les mer om dette her: (Sitatet er tatt fra en av kommentarene.)