(Les tekstene for Den katolske kirke for denne søndagen. )
Tekstene i dag handler om hyrder, om gode hyrder og dårlige hyrder. Et svært aktuelt tema siden vi alle både er hyrder for noen andre, og selv blir påvirket og/eller styrt av andre mennesker som er våre hyrder.
Bibeltekstene gir eksempler både på dårlige hyrder, først, fra Det gamle testamente, der Herren sier gjennom profeten Jeremia: ”Ve de hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite, lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt mine sauer og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort.”
Dette er ganske skremmende ord, egentlig, for hva om vi også er slike dårlige hyrder, som gir råd og leder andre mennesker til undergang og fortapelse? Det er dessverre ikke slik i det virkelige livet at noen er nøytrale, eller ikke leder eller påvirker andre på noen måte. Det vi gjør får alltid en effekt, la oss håpe og be om at det er en positiv effekt.
Evangelieteksten gir oss da eksempler på en god hyrde, Jesus Kristus; en som tar seg av dem som nokså forvirret springer omkring uten å vite hva de skal gjøre. Han er både den hyrden vi går til for å få hjelp, samt den personen som kan vise oss aller best hvordan vi kan være hyrder for alle – sammen med mange av Kirkens helgener, og også andre vi ser opp til.
Hvordan skal vi så være hyrder – eller lytte til hyrder, hvilke områder er det som er mest brennbare og aktuelle idag?
1) Spørsmålet om hva som er sannhet.
Når jeg begynner her tar jeg nok det vanskeligste først, men jeg mener at vi også må ta opp dette temaet, som pave Johannes Paul gjorde – bl.a. i sin encyklika Fides et ratio – og pave Benedikt nå gjør – når han ofte nevner problemet med relativisme i vår kultur. I vår relativistiske tid er Kirken nødt til å kjempe for forståelse for at noe er sant og rett, og noe er galt.
i) Det er ikke slik at alle former for tro fører frem til en lykkelig evighet; Kirken har svært tydelig sagt i dokumentet Dominus Iesus, at det bare er Kristus som kan gi frelse – også de som ikke har fått evangeliet presentert for seg i dette liv, kan bare frelses gjennom Kristus, på en måte som bare Gud kjenner til.
ii) Det er heller ikke slik at noen handlinger som går mot Guds ti bud kan være sanne og gode. Det er faktisk slik at alle Guds bud er gode og skal etterlever, det samme gjelder andre av Kirkens læresetninger; det hører med til en god hyrdes oppgave å forkynne hele Kirkens tro, og til den som lytter til hyrdene å ta imot hele denne trosskatten.
2) Etiske spørsmålstillinger.
De spørsmålene som er mest brennende på dette området – og som jeg snakket litt om sist søndag – er for det første at menneskelivet ligger i Guds hånd, helt fra unnfangelse til naturlig død, og at vi mennesker ikke må ta til oss myndighet til å bestemme over liv og død. Dessuten lærer Guds ord oss at seksuallivet hører hjemme i et forpliktende fellesskap mellom mann og kvinne, ekteskapet, som er åpent for å motta barn som en Guds gave.
3) Spørsmålet om rett gudstjenestefeiring
Dette er et spørsmål jeg har arbeidet mye med de siste månedene, og det dreier seg her bl.a. om at messen feires på en verdig måte, dvs. at den ytre sett har en verdig form. I Norge er katolikker ganske heldige på dette området, fordi messene her feires for det aller meste på en verdig, klassisk måte, og man slipper den forflatingen av messefeiringen som man ser i flere andre land.
Men det dreier seg her også om den personlige forberedelsen til messen; at man kommer i god tid, forsøker å få tid til stillhet og bønn på forhånd, og at man virkelig deltar i bønn og tilbedelse i messen. Messen er først og fremst rettet mot Gud, og dernest er det også viktig at vi her er sammen som Guds familie.
Det bør være selvsagt for en katolikk at man kommer i messen hver søndag, så sant man har anledning. Det bør også være selvsagt at man forbereder seg før man mottar den hellige kommunion, og at man ikke gjør dette uten at man moralsk og praktisk er verdig; hvis man har gjort en alvorlig synd, at man da først bekjenner denne synden til en prest i skriftemålet og mottar tilgivelse, og rent praktisk at man overholder den eukaristiske faste (ikke spiser eller drikker noe den siste timen før kommunionen, unntatt vann og eventuelt medisiner).
Dette var ting jeg tenkte burde være en del av min hyrdetjeneste denne søndagen. Hver av dere får tenke over hvordan dere best kan veilede og hjelpe personer dere har ansvaret for. Og så ber vi også om Guds hjelp til å motta den veiledning som våre overordnede/hyrder gir oss, om det måtte være Guds ord, vår pave, vår sogneprest, våre foreldre eller andre.
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.