Preken i St. Svithun katolske kirke i Stavanger
Søndag 10. september 2006 – 23. søndag i det alminnelige kirkeår, år B
Les tekstene til denne søndagen her.
EFFATA
Jeg skal ta utgangspunkt i denne prekenen i dette ordet, som er arameisk (etpatach egentlig, fra ordet patach/patuach som betyr åpen, transkribert på gresk blir det til effata). Jeg regner med at flere av dere husker å ha hørt ordet før, i denne teksten eller i én annen sammenheng i kirken (som jeg kommer tilbake til). Man har vel etter en tid med bibeltekstene kanskje lært seg flere hebraiske/arameiske uttrykk som ‘talita kumi’ (reis deg lille jente), maranata (kom Herre!)– eller i alle fall de mest brukte hebraiske ordene: halleluja (la oss prise Herren) og amen (det er sant/la det skje).
Første et par innledende punkt:
Vi hører i dag et håpefullt frelsesbudskap
Håpet/løftet presenteres i dagens første lesning slik: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. .. Han kommer selv og frelser dere. Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp, .. og den stumme skal juble med sin tunge.»
Hva er det da vi håper på for våre egne liv? Vi håper på fred, vil jeg tro, en viss velstand, muligheten til et godt liv. Men vi håper også på enda mer: Vennskap, kjærlighet, mening og formål med vårt liv, å kunne gjøre noe godt for andre, og å få en dypere forståelse av hva livet er.
Når frelsen kommer, når vårt håp blir oppfylt, hva består det da i?
Bibelen snakker, både i dag og andre dager, om å få våre ører og våre øyne, sinn, tanker åpnet, så vi kan høre og se og forstå den sanne virkeligheten. Frelsen bør ikke forstås for snevert, som bare frelse og tilgivelse av vår synd, Gud vil gi oss både denne syndstilgivelsen og andre ting som kan frigjøre og berike vårt liv.
Så litt grundigere:
Hvordan kommer frelsen til oss, og hva innebærer den?
Den kommer alltid ved Guds inngripen, han tar initiateivet til å frelse, opplyse og lede oss. Det hører vi tydelig om i evangelieteksten; Jesus åpner denne mannens ører og løser hans tunge, og slik setter ham fri – mens han ber til Gud og sier: Effata.
Da jeg lese denne teksten for noen dager siden, tenkte jeg med en gang på dåpen, siden dette uttrykket brukes også der. I selve dåpen, når presten øser vann over dåpskandidatens hode og sier: Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, da får vi barnekår og blir Guds barn, vi får del i pakten/avtalen mellom Gud og mennesker, vi blir renset fra all synd og får Den Hellige Ånds gave. Etter selve dåpshandlingen følger så 3 – 5 forklarende og forsterkende riter, bl.a. Effata.
Først er det salving men hellig krisma, som en understreking og forsterking av Den Hellige Ånds gave som er gitt i dåpen.
Deretter tar presten på det hvite kledet/ den hvite kjolen, som er et tegn på renselsen/ renheten man har fått i dåpen. Den nydøpte blir bedt om leve rent og sant og på den måten å holde dette kledet rent resten av livet.
Det tredje er et dåpslys, som tennes på det store påskelyset og gis til den nydøpte eller til familien. Dåpen gir nemlig del i Jesus Kristus, han som er verdens lys.
Så kommer det to riter som er valgfrie, og derfor ikke alltid brukes.
Første av disse to er saltet; presten tar salt på den nydøptes lepper og sier: «Ta imot visdommens salt. Måtte du ha smak for Guds ord og måtte du bevares til det evige liv.»
Det siste tegnet er Effata (Lukk deg opp!)
Der lyder ritualet i sin helhet slik:
Presten berører barnets ører og munn idet han sier:
«Herren Jesus Kristus lot de døve høre og de stumme tale. Måtte han snart la deg høre sitt ord med dine ører, og la din munn bekjenne din tro, Gud Fader til pris og ære. Amen.»
Hva er så betydning av denne åpningen av ørene for den nydøpte og for alle i fortsettelsen av kristenlivet?
Kanskje kan vi si at våre ører stadig må åpnes:
* så vi kan høre og forstå, tenke klart
* så vi kan vite hvordan vi skal leve etter Guds vilje
* så vi kan rettlede våre barn
* så vi kan være en støtte og hjelp i samfunnet
* så vi kan snakke klart ut fra den forståelsen vi har fått
La oss til slutt gå tilbake til første spørsmål i preken: Hva slags godt liv er det vi håper på?
Nå kan vi kanskje også bli korrigert/ justert litt ang. målsetningen for vårt liv. Vi blir opplyst når Herren får åpne våre ører, og kanskje vi får et nytt syn på livet. Hva er det som blir det viktigste for oss? Et lykkelig liv på en litt overflatisk måte, eller er det dypere verdier?
Dette snakker Jesus mer om i neste søndags evangelium, der han først snakker om lidelsene han selv skal gjennomgå i Jerusalem. Da disiplene ikke forstår det, forsterker Jesus sine ord og sier: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.»
Når vi møter Herren, som nå i dag i Hans ord og i den hellige eukaristien, kan det faktisk skje ting med oss som vi knapt forstår, eller kanskje ikke ønsker. Vi må nemlig ikke gjøre Gud for liten og begrenset, han kan utvide vår livshorisont slik at kan leve et dypere og rikere liv. Et liv mer i tjeneste for Gud og for våre medmennesker.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.