Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten derfor å bli katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kriste skal være ett, jfr. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.
.. Det siste og mest avgjørende problemet gjorde seg da gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner. Jeg hadde allerede i noen år arbeidet med hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte måtte det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.
Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest? Anfektelsen, tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.