Søndag 1. oktober feirer vi 26. søndag i kirkeåret.
Tekstene til denne søndagen kan leses her.
Her er noen tanker om tekstene, ut fra den prekenen jeg holdt i St. Svithun kirke i dag:
Jeg vil legge vekt på to hovedtema i dagens messe, som vanlig tar jeg da opp bare de tingene som første lesning og evangeliet sammen tar opp. Denne søndagen er det flere sentrale temaer både i evangeliet – spørsmålet om fristelser og hva vi skal gjøre med dem – og i andre lesning – rikdommens farer – som jeg egentlig ikke tar opp, bare nå nevner kort til ettertanke.
1
Oppgaven og Åndsutrustningen Herren gir oss
Vi hører spesielt i første lesning om Guds Ånd som ble utøst også over de eldste som ikke befant seg på rett sted, og i evangeliet hører vi også om mennesker som virker med Guds kraft utenfor Jesu følge.
Den Hellige Ånd blir gitt til oss kristne for at vi skal ha kraft og frimodighet til å arbeide for Herren; i vår familie, i samfunnet rundt oss og i vår menighet. Det er slik at kall og utrustning henger sammen, vi trenger ikke være redde for å ikke få den kraften vi trenger når vi får en oppgave.
Det er også slik at alle kristne kalles av Gud til å gjøre ulike oppgaver i menighet og samfunn. Det er slett ikke bare prester og ordensfolk som får, eller trenger, en slik kraft. Det gjelder alle kristne, vi blir alle utfordret til å tjene Gud, og vi får den kraften vi trenger for å gjøre det.
2
Hvor eksklusiv er Kirken/troen?
Både første lesning og evangeliet tar også opp hva som skjer hvis noen ikke helt følger de korrekte prosedyrer, eller, kan vi kanskje si, hva skjer når man gjør ting på litt ulike måter eller har en litt annerledes lære. Da skal man ha stor toleranse, sier både Moses og Jesus.
Det første vi tenker på når vi hører slike ting, er vel kristen brødre og søstre i andre kirkesamfunn. De har også del i Kristus; de tjener Ham, men står på en måte utenfor Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det er helt upassende å dramatisere denne uenigheten, latterliggjøre dem for deres standpunkter osv. Kirken ønsker at vi skal ha et så godt forhold som mulig til kristne som vi på denne måten står sammen med (gjennom troen på Kristus) samtidig som vi er uenige med dem i enkelte (også noen sentrale) spørsmål.
Vi kan gjerne være uenige med andre mennesker, og ta fram denne uenigheten ved passende anledninger, samtidig som vi holder fast på at vi står sammen i det meste. Det samme gjelder mennesker i andre religioner. Her er forskjellene større (troen på Kristus har vi her ikke sammen), men likevel deler vi noe av den samme tro, og vi har enda flere ting felles rundt livet vi alle lever her på jorden.
Forholdet til andre religioner er blitt svært aktuelt de siste ukene, etter muslimenes reaksjoner på pavens tale på universitetet i Regensburg for snart tre uker siden. Nå forstår jeg at forholdet til muslimene har blitt en hel del bedre igjen, etter at paven møtte ambassadører fra de fleste muslimske land mandag sist uke.
Men for oss gjenstår kanskje spørsmålet; hvordan er forholdet mellom vår kristne tro og andre religioner? La oss se på hva sier katekismen om dette:
§ 843. Kirken anerkjenner i de andre religioner deres søken «gjennom skygger og bilder» etter den ukjente Gud som allikevel er nær, siden det er Han som gir alle liv, ånde og alle ting, og fordi Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor ser Kirken på alt det som i disse religioner er godt og sant, «som forberedelser på Evangeliet og en gave fra Ham som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet».
§ 844. Men i sin religiøsitet utviser menneskene også begrensninger og begår feil som vansirer Guds bilde i dem:
Ofte er menneskene blitt forført av den onde, deres tanker endte i tomhet, og de byttet Guds sannhet bort mot løgn og tjente skapningen mer enn Skaperen. Andre ganger utsettes de for den ytterste fortvilelse fordi de lever og dør i denne verden uten Gud.
Hvorfor er det slik, hvorfor er forholdet til mennesker med en annen tro tross alt så nært?
§ 842. Forbindelsen mellom Kirken og de ikke-kristne religioner skyldes i første rekke menneskeslektens felles opprinnelse og felles mål: Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i den hellige stad.
Etter disse generelle ting snakker katekismen mer konkret om Jødedommen, §§ 839 og 840, som på alle måter står nærmest oss kristne.
Deretter sier katekismen følgende om muslimene:
§ 841. Kirkens forhold til muslimene. «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene».