Flere har sendt inn kommentarer til posten jeg skrev om gifte prester for et par dager siden. Jeg vil gjerne fortsette denne samtalen og skriver derfor her litt grundigere hva jeg selv mener om saken.
Hvis man argumenterer rent praktisk – hvordan de gifte og de ugifte prestene vi kjenner fungerer – så kommer vi nok ikke til noen konklusjon, for noen argumenter vil tale for og noen vil tale mot sølibatet.
Men nå er ikke Den (latinske delen av den) katolske kirkes praksis med sølibat for prester i vesentlig grad begrunnet praktisk. Man argumenterer jo først og fremst med at en person som ikke gifter seg, lettere kan innvie hele livet sitt til Kristus og til Kirken. Paulus skriver jo ganske tydelig om dette, og sier at et slikt liv på mange måter er det beste.
De som ikke er gift, har altså et bedre utgangspunkt, men man må vel også si at det er krevende å ikke være gift. Man kan lett bli litt sær, ensom, ensporet, og klarer kanskje ikke å fokusere på Gud og Kirken i den grad man absolutt skal og bør som prest. Å være gift kan kanskje kalles den gylne middelvei; man blir vel sjelden ’hellig’, men kan få mye god hjelp av ektefelle og barn til å bli en god person og en god kristen.
Den viktigste grunner for meg for at Kirken ikke bør åpne generelt for gifte prester, er at man ikke bør forandre en 1000-årig tradisjon som involverer flere hundre tusen prester. Man vil aldri ha oversikt over hva som kan skje, hvis man gjør noe så dramatisk. Da vil det være bedre å gjøre det i svært begrenset grad – og noen svært små åpninger har man jo fått.
Jeg skulle nok ønske at man (Vatikanet) hadde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester (innenfor latinsk ritus); at de ikke får bli sogneprester, at de knapt nok kan gjøre vanlig menighetstjeneste, men helst bør arbeide på skoler, sykehus, fengsler osv.
Til slutt: Noen har skrevet i kommentarene at en ugift prest har et kall, men at en gift prest har prestetjenesten som et yrke. Det vil jeg påstå er en stor misforståelse. Det er helt klart et kall for meg, det er helt klart kall i ortodokse og såkalte gresk-katolske kirker, og det har tradisjonelt sett også tydelig vært oppfattet som et kall fra Gud i protestantiske kirker.
Hei Odvar. Jeg ser at min post gjerne kan oppfattes litt krass og beklager det. Poenget mitt er at jeg ikke ønsker slike tilstander man har i enkelte protestantiske miljøer hvor det er kun en jobb og intet mer. Jeg mener overhodet ikke at du er en dårlig prest, og forstår at du har et kall på linje med andre prester. Under skal jeg redgjøre for noen av grunnene til at jeg ikke ønsker gifte prester:
1. Famillien og kirken kan bli nødt til å kjempe om prestens tid, f.eks hvis han har et sykt barn og skal ha preken dagen etter på eller samme dag. Hva skal man da prioritere?
2. Tradisjonen selvfølgelig
3. Jesus levde i sølibat
4. Det vil bli dyrere for kirken, som allerede ikke akkurat vasser i penger
Jeg er helt enig med Christian.
Vi må beholde Kirken slik den har vært i århundre etter århundre, generasjon etter generasjon. Det finnes selvfølgelig flere argumenter som veier for å tillate prestene å gifte seg, men Kirken skal vare evig, og våre gamle regler må følges, også i de neste århundrer.
Nå er et ikke slik at jeg er tilhenger av at Kirken skal åpne for gifte prester i full skala. Men jeg syns nok at noen av de praktiske argumentene mot gifte prester er nokså dårlige – at de skal kunne dele skriftemålshemmeligheter med sin kone tar vel prisen så langt. Det blir også helt feil å si at gifte prester eller (de aller fleste) protestantiske prester ser på tjenesten som en jobb og ikke et kall.
Det er tradisjonen – som går helt tilbake til Paulus – at man som ugift kan konsentrere seg helt om det som hører Guds rike til, som blir stående som hovedargument for at prester skal leve ugift.
Kjære Oddvar:
Jeg kunne ikke dy meg for å skrive en kommentar til temaet ditt ut fra en noe uvanlig synsvinkel: «Dersom jærbuen fikk bestemme». Av og til har jeg nemlig inntrykk av at det i katolske kretser tales med vel mye patos om emner som det også kan menes noe seriøst om av andre enn teologer, og med litt andre formuleringsmåter.
Jeg er katolikk, men jeg mener å kjenne også Den norske kirke ganske godt innenfra. Det er ikke min erfaring at prestene i Den norske kirke «ikke er til å stole på» og tar med seg hjem stoff til sin kone fra sjelesorgsamtaler. De fleste prester ser på tjenesten som et kall, og de arbeider og ber i sin gjerning med stort alvor. TV-prestene som NRK bruker omigjen og omigjen fordi NRK vet at de får en provoserende debatt, er ikke typiske, og de skader ofte sin egen kirke med sin stil. Det er bra at du, Oddvar synes å mene klart at de aller fleste lutherske prestene tjener kirken med verdighet. Og jeg er forøvrig helt helt enig med deg i at Vatikanet burde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester
Det som derimot kan være et problem i Den norske kirke, er at presten gjerne har så mange roller og har det så travelt at presten blir en slags «altmuligmann» i menigheten. Det er ikke så lett å gå til skriftemål til en prest som for et øyeblikk siden var en morsom kamerat i en ungdomsgruppe, og som om et kvarter skal i et stort familieselskap. Den som vil skrifte føler et behov for ro og nærhet, men samtidig en viss distanse til presten. Ved skriftemålet kommer jeg primært for å møte presten som prest, og gjennom ham få den tilgivelse som bare Kirken kan formidle – ikke primært en psykolog eller rådgiver. Den sosiale og psykologiske gevinsten ved et skriftemål ser jeg på som en ekstra bonus. Dette blir så mye mer logisk og riktig i Den katolske kirke.
På den andre siden har jeg nok truffet mennesker som har møtt en katolske prest i et skriftemål og blitt dypt skuffet fordi den katolske presten aldri klarte å trenge inn i og forstå hva den skriftende virkelig hadde på hjertet. Her kan det være tale om dype kulturforskjeller. Det kan ikke være lett for en prest fra et helt annet land å forestille seg norsk familieliv og norsk tenkemåte og norske praktiserende kristnes skriftemålsbehov. Her blir kanskje distansen for stor, noen ganger, delvis også på grunn av prestenes spesielle liv under studiene og i menigheten. Og her er det jeg mener Den katolske kirke ville tjene stort på å bruke også gifte prester (slik som i Den ortodokse kirke). På mange måter vil en gift prest kunne gjøre nytte av erfaringer og korrektiver hjemmefra i et familieliv.
Slike debatter som dette er nyttige. Og det er flott at noen tar dette opp.
Og jeg tror det vil komme en endring når Vatikanet får tenkt seg lenge nok om.
S.Å.
Hei, Oddvar! Mente ikke å si at DU eller andre katolske prester ikke er å stole på. Har ikke skriftet på katolsk vis, så jeg vet ikke hvordan det foregår. Men min erfaring så langt gjør at jeg ville følt meg tryggere på en som ikke er gift. Men «informasjonsflyt» kan sikkert skje på mange måter, ved forsnakkelse, deling av bønne-emner osv. Har hatt ledere som argumenterte FOR at ektefeller skal dele alt, også andres hemmeligheter. Hvis det er annerledes hos katolikkene, så er det bra for dere.
Elida.
Det kan være en sammenblanding av ulike begreper her; skriftemål, sjelesorg og å spørre en prest til råds er ganske forskjellige ting. Skriftemål er en nokså spesiell ting – som involverer at man legger fram sine synder, kan få råd av presten og (helt sikkert) får en bot og tilgivelsen (ved et spesielt formular) til slutt – og ingen katolikker, verken prest eller lekfolk, er i tvil om det har vært et skriftemål eller ikke. Skriftemålet (nesten helt likt) fins også i f.eks. Den norske kirke, men jeg tror ikke det brukes mye der. Og også i Den norske kirke er taushetsplikten i skriftemålet svært streng. En katolsk prest vil umiddelbart bli suspendert hvis han bryter skriftemålsseglet.
Mer uformelle betroelser man gjør overfor presten (på tomannshånd eller i en gruppe), ulike former for sjelesorgsamtaler etc. er noe litt annet – og mer uklart. Her skal man (vanligvis) heller ikke fortelle videre til noen, men her kan det være mer uklart og varierende hvordan taushetsplikten skal praktiseres.
Jeg har protestantisk bakgrunn, og et av de spørsmålene jeg ofte er blitt møtt med av mine protestantiske venner og familie etter at jeg begynnte å gjøre det klart for dem at jeg ønsket å bli katolikk var: Hvorfor kan ikke katolske prester gifte seg? Dette er altså en del av den katolske kirkes praksis de fleste protestanter kjenner, og misliker! Du tar altså her opp et viktig tema, ivertfall i protestantiske land. I katolske land er man vel så vant til ugifte prester at ingen tenker noe videre over hvorfor de er det.
I utgangspunktet synes jeg det er ok med gifte prester, noe som sikkert skyldes at gifte prester er det vanlige i det miljøet jeg kommer fra. Prester er ulike, protestantiske som katolske, noen tar sitt kall mer seriøst enn andre. Her er det ingen forskjell mellom kirkesamfunnene. Jeg tror heller ikke at gifte prester gjør en dårligere jobb enn ugifte. Med tanke på sjelesørgeroppgaver, skriftemål, veiledning ol. tror jeg faktisk gifte prester har en fordel fremfor de ugifte, de kjenner folks liv og levemåter, deres gleder, sorger og problemer. De deler vanlige legfolks hverdag, og kan således forstå den vanlige legmann bedre. Derimot, vil jeg tro, vil en gift prest ha litt dårligere tid enn en ugift. Prestens kall er menigheten, og å stå i menighetens tjeneste. Dette er ingen 8-16 jobb, og slik sett ikke lett å forene med et familieliv. Om katolske prester bruker mer tid på sin prestegjerning enn lutherske vet jeg ikke, men jeg har vel en viss følelse av at de gjør det. Mens en ugift prest kan konsentrere seg helt og fullt om menigheten, må en gift prest prioritere mellom menighet og familie. Dette blir lett en vanskelig prioritering. Denne vanskelige prioriteringen ved siden av dårlig lønn tror jeg det er mer enn en protestantisk prest som har slitt med.
Jeg har lagt merke til i denne debatten at tradisjonen blir dratt frem som begrunnelse for å fortsette den katolske kirkes praksis med ugifte prester. Tradisjon er vel og bra såfremt det er en god tradisjon som ivaretar et viktig og nødvendig, eller i det minste et sterkt ønskelig behov. Tradisjonen med presters sølibat går helt tilbake til Paulus, og vi kjenner apostelens ord om at det er best å lese i ugift stand osv. Vel og bra, og et bibelsk belegg også (protestanter skjønner som regel kun bibelske belegg som gyldige argumenter, så her har vi noe å slenge i bordet med overfor protestantene). Men, som jeg tok opp over: Hvorfor ble denne tradisjonen slik? Årsaken ligger helt klart i det syn at prestens kall er å tjene menigheten, akkurat som legfolkets kall er å føre slekten videre gjennom ekteskapet. Derfor har vi to sakramenter, som gjensidig utelukker hverandre. Det er tale om to ulike oppgaver, to ulike kall, likestilt og like viktige, men uforenlige. Tanken er at man ikke både kan oppfylle kallet til å tjene Kirken og menigheten fullt ut samtidig med at man på en god måte skal ivareta de forpliktelsene et ekteskap og familieliv innebærer.
Det som gjør at jeg aksepterer praksisen med sdølibat for prester (hovedregelen) er at prestens kall, og oppgave, er å tjene Kirken fullt ut, at presten slik betingelsesløst kan vie seg sin tjeneste for Gud og Guds folk. Jeg tror det i denne debatten er viktig å vektlegge prestens kall mer enn tradisjon og lønn (som enkelte bruker som argument for fortsatt sølibat blandt prester), og at vi diskuterer hvorvidt denne praksis skal fortsette eller ikke utifra dette.
I Verdenserklæringen om menneskerettighetene står det i Artikkel 16:
«Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion.