I Klassekampen leser vi en interessant artikkel av Espen Stueland om den radikale kristendomskritikken, som fra 30-tallet og utover opplevdes ganske slagkraftig i sin kritikk av kristendommen og kristenfolket – ofte symbolisert ved Ole Hallesby og hans «Helvetestale» fra 1953.
Kulturradikalismens kritikk av kristendommen er intolerant og useriøs, sier forfatter Espen Stueland. Han mener venstresida må gi slipp på svart/hvitt-tenkingen om religion. I 1953 fikk norske radiolyttere følgende kraftsalve av en preken servert: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»
Ordene tilhørte predikanten Ole Hallesby, og hans kringkastede «Helvetestale» førte med seg en stor debatt om hva kirka skulle tillate seg av skremsler om helvete: Var det for eksempel greit for en radiopredikant å henvende seg i lytterne i du-form med spørsmål som: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?»
Nå har forfatter Espen Stueland foretatt en nylesning av radiotalen, i et essay i sin nye bok «Brått revet bort». – Hallebys radiotale er sagnomsust, jeg hørte om den som mørk, dyster og skremmende når jeg vokste opp. Jeg hadde lyst til å lese den på andre premisser og se hva som virkelig står i den, sier Stueland.
Hans konklusjon er at religionskritikken den kulturradikale venstresida kom med mot Ole Hallesby tale har gått ut på dato. Mot Hallesby sto blant andre forfatteren Arnulf Øverland. I 1933 holdt han foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som ble anmeldt for blasfemi. I foredraget tar kulturradikaleren Øverland et oppgjør med Hallesby og hans like – men det er ikke helten Øverland som kommer heldig ut av det når Stueland har gått til kildene på nytt: I dag er det pinlig å lese Øverland, uttalte Stueland nylig til avisa Vårt Land. Han fikk støtte av forfatter Edvard Hoem i samme avis, for sin nylesning av Hallesby.
Da Stueland hørte Hallesbys foredrag, fant han lite svovel i radiotalen. Likevel mener Stueland at Hallesby en «stokk reaksjonær tradisjonalist» – men at Arnulf Øverlands tordentale mot kristendommen ikke er riktig medisin.
– Hvis man skal finne god religionskritikk, hvor skal man lete etter noe som er fruktbart å gå videre på? Jeg finner ikke noe hos Øverland. Da jeg leste Øverland på nytt, ble jeg slått av hvor intolerant og upresis han var, sier Stueland.
Først tror jeg ikke at Espen Stueland her renvasker Ole Hallesby. Stueland gir klart nok uttrykk fo i sin artikkel at han ikke deler den kristne tro. Derfor «preller» Hallesby` ord av «av» på ham. Det Stueland her tar opp er hvordan vi i 2006 skal gå frem for å ytre sin motstand mot forkynnelse av Hallesbys type.
Ole Halleby står i en bestemt kristen tradisjon, nemlig den protestantiske vekkelsestradisjonen. Hallesby er ikke noe særsyn i norsk protestantisk historie. Særlig før krigen, men også frem til 1960-tallet var Helvetet brennhete saker blant vekkelsespredikanter. De var mange, og de brukte Helvetes pinsler for alt hva det var verdt. Desverre var nok ofte resultatet noe annet enn de ønsket, nemlig at folk forkastet dogmet om fortapelsens mulighet, eller bent frem tok avstand fra hele kristendommen. Noen ble vekket av denne bevegelsen, men det var enda flere som fikk et mer negativt forhold til kristendommen.
Luthersk kristendom er ikke nødvendigvis vekkelsesorientert, men den har allikevel mye godt stoff i seg som vekkelsespredikanter kan benytte. «Rettferdiggjørelse ved nåde alene, og gjennom troen alene» lød slagordet på Luthers tid. Den som tror er rettferdig, den som tror og er døpt blir frelst. Troen settes i sentrum, troen er billetten til himmelen. Det er derfor så viktig for lutheranere, men også for andre protestanter, at vi tror. Troen frelser. Den som ikke tror, vil rent logisk måtte gå fortapt. Når troen fører til himmelen, må forkastelse av troen (ikke-tro) rent logisk være troens motpol, altså billetten til Helvete. Gud henvender seg til alle mennesker, Gud ønsker at alle skal bli frelst. Troen er et Guds verk, og man mottar troens gave gjennom forkynnelsen av Ordet (ved å høre). Hallesbys oppdrag var å forkynne troen, og slik bidra til å føre mennesker til tro, og til frelse. Hallesby ønsket ikke å skremme mennesker med fortapelsen, med Helvetes ild, han ønsket at mennesker skulle bli omvendt, og bli frelst. Slik bør vi også forstå Hallesbys tale. Dette er en vekkelsestale, en forkynnelse til omvendelse, til tro.
Jeg hører ikke blant dem som er mest glad i slik Helvetesforkynnelse. Jeg synes Hallesby og andre her fokuserer feil. De vinkler det som «hvordan unngår man fortapelsen» i stedet for «hvordan blir jeg frelst». Forkynnelsen har mange negative konsekvenser. Men den vakte oppsikt! Folk la merke til Hallesbys tale. Ingen var uberørt, ingen greide å la budskapet passere uten refleksjon. Om ikke annet så var Hallesby klinkende klar i sin forkynnelse.
Kulturradikalere som Øverland var motstandere av alt som luktet av kirke, bedehus og kristendom. Kristendommen var nærmest deres hovedfiende nummer 1. De hadde utvilsomt meget sterke negative følelser til kristendommen. Når de så ble konfrontert med en så krystallklar vekkelsesforkynnelse som den Hallesby kom med på NRK i 1953, måtte følelsene nødvendigvis bli svært kraftige. Følelsene var sterke, og i fritt utløp på begge sider. Dette var en for-mot kamp, like lidenskapelig følelsesladet som en EF/EU-diskusjon. Her ligger grunnen til både Hallesbys kraftfulle uttalelser, og motstandernes like kraftfulle kritikk. Dette var noe som engasjerte dem sterk, for eller imot, noe som frembrakte deres sterkeste følelser. Dette angikk virkelig deres identitet og livssyn.
Hvorfor er vi idag mindre kraftfulle? Vekkelsespredikantene taler velformulert og forsiktig. De skiller seg nærmest ikke fra en god gammeldags potetprest. Man unnskylder seg, kremter litt, før man forsiktig ymter om «det er noe vi ikke kan unngå å tale om, nemlig fortapelsens mulighet». Man taler nødig om Helvete i våre dager, man bruker ordet fortapelse kun når dette er høyst påkrevd. Kristendommen er blitt en kosereligion, den kjærlige Jesus på korset. Vel og bra, Jesus er fullkommen kjærlig, og full av nåde. Jesus vil at alle skal bli frelst. Men blir ikke dette budskapet litt tannløst, litt vanekristendom? Krever ikke Bibelen omvendelse? At vi skal tro? At vi skal ta stilling, og bli vekket fra vår religiøse søvn? Kristendommen i Norge er blitt slapp, materialistisk, forsiktig og tannløs. Den utfordrer få, den skremmer ingen.
De som tar avstand fra kristendommen er på sin side i dag i flertall. Bare 29% av det norske folk tror på Gud. De øvrige 71% er av samme mening som Øverland, de tror ikke. Det er akseptert å være ateist i dag. For noen tiår siden var en unormal dersom en var ateist, i dag er det høyst unormalt å være kristen. Dermed blir ikke spørsmålet lenger så følelsesladet. Jeg hører til majoriteten, alle tenker som meg, hvorfor da høre på en slik svovelpredikant? Man jesper bare, og blar videre i avisen. Null følelsesmessig engasjement. På den andre siden, den tannløse kristenhet, ikke noe å frykte den heller. Vår tids religiøse debatt er blitt for spesielt interesserte, den er nesten blitt akademisk. Folk flest bryr seg ikke lenger. De går i kirka på julaften, blir døpt, konfirmert, gift og begravet i kirka, men det er også det hele. Når vi ikke bryr oss om det kristne budskapet, verken for eller imot, hvorfor da skrike opp om en tale av en vekkelsespredikant, holdt for mer enn 50 år siden?
Ole Hallesby er ikke renvasket av den ateistiske kultureliten, men de føler ikke lenger det samme følelsesmessige engasjement overfor han som de gjorde for 30, 50 eller 70 år siden. I dag er det islamske fundamentalister som engasjerer, ikke kristne vekkelsespredikanter. Man kan ikke godt godta Hallesby, for en deler ikke hans tro, men det er liksom ingen vits i å bruke krefter på å motarbeide ham, vi har jo farligere ting å bry oss om i dag enn en kristen vekkelsespredikant.
Mitt poeng var nokså enkelt å si at:
den massive kritikken Hallesby i over 50 år har fått for denne talen, viser seg nå å bygge på feil premisser – i veldig stor grad. Talen var mild i formen, og selv om innholdet var svært tydelig, så var det en forsiktig tale i forhold til den massive kritikken og fordømmelsen han fikk pga. den.
Jeg syns det var litt interessant at Espen Stueland har tatt dette opp i sin bok og at Klassekampen skriver om det.
Det virker på meg som om det ikke bare var kultureliten som hadde Hallesby i vrangstrupen. Vi som vokset opp etter Hallesbys tale, og fikk den gjengitt hundrevis av ganger av katolske foreldre, kan idag forundres over hvorfor katolikker også mislikte Hallesbys tale så sterkt. Min far var kulturradikaler fra universitetsmiljøet i ungdommen, og samtidig meget konservativ katolikk, mens min mor var meget kulturkonservativ og universitetsutdannet, og senere også katolikk. Jeg forundres idag over at mine foreldre gikk «fem på», og kjøpte fullt ut kulturradikalernes argumentasjon om Hallesby. Jeg tror de misforsto Hallesby, og gjorde ham urett. Antagelig kom dette delsvis av en klassisk forsvarsposisjon overfor pinsevenner og vekkelsespredikanter. Forkynnelsen var så radikalt forskjellig fra katolisismen, selv om innholdet antagelig var ganske likt, på svært mange måter.
Flere mennesker som går i den katolske Kirke i Norge, både folk som IKKE har konvertert, og folk som også nylig har konvertert, har gjentatte ganger spurt meg om hvor har det blitt av helvete i den katolske forkynnelsen, og langt viktigere, hvor har det blitt av syndsbegrepet ? Vi starter jo hver eneste messe med å bekjenne vår synd, men ofte prøver man både når det gjelder presten i prekene, og også i katekesesammenheng, å skyve syndsbegrepet litt under teppet. (Håper forøvrig at jeg tar feil hel ?)
Jeg synes vi bør få helvetesdebatten og syndsbegrepet frem i lyset, og gjøre det enda klarere, selv om dette er politiskt ukorrekt og antagelig reaksjonært i vide kretser.
Talen til Hallesby var nok forsiktig nok den, sammenlignet med flere av hans samtidige vekkelsespredikanter. Men den var klar og tydelig nok til at den vakte anstøt og heftige protester fra den tidens radikale kulturelite og ateister.
Det jeg prøver er å sette kritikken, og den endringen som fremkommer av denne hos den radikale kultureliten, inn i en historisk kontekst. Jeg prøver å vise hvorfor striden var så heftig på 50-tallet, mens Stueland og andre i dag ser mer nyansert på saken.
Det som er interessant her er ikke Ole Hallesbys tale. Det blir snakk om teologi, om teologiske standpunkter en kan være for eller imot, og en form som tiltaler eller frastøter. Det som gjør artikkelen Oddvar her trekker frem interessant er den forandring i kritikken av Hallesby vi ser hos dagens radikale kulturelite sammenlignet med for 50 år siden. Her er det tydelig skjedd noe. Tror ikke radikalerne er blitt mer positive til kritendommen på disse årene, heller tvert imot. Stueland er (uten at jeg vet, men med usikker antagelse) sannsynligvis mer ukristen enn hva Hallesbys samtidige kritikere var. Men allikevel er han mer nyansert i sin kritikk, han kritiserer selv Hallesbys kritikere. Derfor prøvde jeg i innlegget over å finne en årsak til denne endringen. Prøvde å gi et svar på den.
Det at Stueland og Klassekampen tar dette emnet opp er interessant, der er jeg enig med Oddvar. Men dette må jo vise at det er skjedd noe i den radikale kulturelitens forhold til kristendommen. Derfor synes jeg dette er interessant.
Jeg tror desverre ikke at Helvetesstriden (som Hallesbys tale definitivt var med på å utløse), og kritikken av Hallesbys tale bygger på feil premisser. Øverland med sin «Kristendommen, den tiende landeplage» har tatt et krystallklart standpunkt mot den kristne tro. Datidens radikale kulturelite var følelsesmessig sterkt engasjert i sin motstand mot kristendommen, og Øverland kunne faktisk risikert fengsel for sine uttalelser (blasfemiparagrafen). Det kostet faktisk noe å være konsekvent kristenmotstander på denne tiden. Det å være ateist var et bevisst valg i mye større grad da enn i dag. Derfor kritikernes sterke engasjement. Hallesby var på sin side like engasjert som sine kritikere, og hadde tatt et like klart standpunkt. En vekkelsespredikant må både ha et klart standpunkt, og et brennende engasjement. Hallesbys tale var gnisten som antente bålet, den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over. Det måtte ende i konfrontasjon, fordi engasjementet var så sterkt.
Stueland og andre i dagens radikale kulturelite er ateister «av gammel vane». De har arvet sine standpunkter fra foreldregenerasjonen. De risikerer ingen blasfemidom på grunn av sine standpunkter (takk Gud for ytringsfriheten). Dermed blir heller ikke engasjementet like stort som hos Øverland & Co. Man er mer avslappet til fenomenet, og vekkelsespredikanter av Hallesbys type og støpning er ogå en temmelig udød rase i vår tid. Man kan derfor se dette som en historisk hendelse, som en del av vår norske kirke- og livsynshistorie, og vurdere saken som et historisk objekt, rent objektivt. Dette er ikke en aktuell debatt lenger slik den var. Her tror jeg forskjellen ligger. Derfor blir dette interessant, for nå blir saken sett på med historikerens øyne, og ikke bare med teologers og ideologers øyne. Når noe kommer på avstand i tid blir saken ofte fremstilt litt annerledes enn i samtiden. Det skjer altså også i denne saken.
Meget interessant innlegg Knut Erik her har. Hvorfor katolikker «gikk fem på» og kjøpte fullt ut kritikernes argumenter om Hallesby? Jeg tror svaret ligger snublende nær. Hallesby var lutheraner av vekkelsespredikanttypen. Hans teologi vedr. rettferdiggjørelsen var annerledes enn hva den katolske kirke står for. Katolsk rettferdiggjørelseslære bygger ikke på «av nåde alene gjennom tro alene». En lutheraner som tror, som er omvendt, kan godt si: Jeg er frelst! Han vil ha belegg for dette i den lutherske teologi. Slikt kan en katolikk ikke si, i katolsk teologi er rettferdiggjørelsen en prosess, og frelst blir man først når man kommer til himmelen (bør vel heller si skjærsilden for de flestes vedkommende). Så at katolikker gikk mot Hallesby var nok både av skepsis/avvisning av pinsevenner og andre frikirkelige, men også som følger av en avvisning av luthersk rettferdiggjørelseslære. Greit nok med Felleserklæringen, men forskjellen i syn ligger nok her allikevel. Sett fra en katolikks ståsted ville virkelig Hallesby skremt samvittighetene for å benytte Melanchtons språkbruk. Når frelsen er en prosess, man kan ikke vite seg frelst her og nå, da blir Hallesbys prat om helvete den reneste skremsel, som kun kan resultere i frykt. Hallesbys budskap må sees i sammenheng med hans teologiske ståsted. Hallesby tilhørte den protestantiske tradisjon, og må forstås utfra dette. Her er tro nøkkelbegrepet. Den som tror på Kristus er frelst, her og nå, mens den som ikke tror, som avviser troen, er ikke frelst, og slik på fortapelsens vei (veien mot helvete). Hallesby henvendte seg ikke til den radikale kultureliten, men til den jevne mann og kvinne, som var døpt og konfirmert i Den Norske Kirke, men som ikke enda hadde tatt et klart standpunkt for Kristus, som enda ikke hadde «tatt imot Jesus» og blitt frelst. Det var disse passive troende, disse navnkristne, Hallesby ønsket å vekke. Kultureliten hadde for lengst tatt et klart standpunkt mot kristendommen, og de følte nok Hallesbys tale som en provokasjon på deres standpunkter, tro og meninger. Når en føler seg sterkt angrepet (husk disse har tatt et bevisst valg mot Hallesbys tro) og provosert, da tar en heftig til motmæle. Skal vi forstå hvorfor denne striden ble så krass og uforsonlig, må vi se den i sin sammenheng: I et samfunn der den lutherske kristendommen dominerte, og hvor vekkelsespredikantene løp land og strand rundt og preket omvendelse ved å skremme med helvetes straffer, som de utmalte i de utroligste bilder og farger. På den andre siden finner vi en høyt utdannet, og urban, kulturelite, som har mottatt sterke impulser fra Europas liberale og radikale tenkning, deriblant humanistiske, liberale og marxistiske tanker. For dem var den norske kristendom trang, sneversynt, streng, ulærd, bondsk, uhuman og stokk konservativ. De valgte derfor å ta klar avstand fra lutherdom og bedehusforkynnelsen. De som ikke ble katolikker, det var som kjent noen av disse (deriblant Sigrid Unseth), ble som regel ateister. Det var disse radikale ateistene som følte at Hallesby talte mot dem, og det de sto for, at han dømte dem til Helvetet for deres mangel på tro. Derfor lot de seg provosere. Jeg er ikke enig med Øverland & Co, men jeg forstår deres reaksjon utfra deres ståsted.
Derfor blir det galt å vurdere Hallesby ut fra våre meninger og holdninger. Det Oddvars innlegg her viser er først og fremst at kultureliten har endret syn på kristendommen, det er blitt mer avslappet, «en gammel vane». Det blir derfor galt å vurdere denne striden (Hallesby mot kultureliten) utfra dagens meninger. Vi må forstå det ut fra stridens samtid. Da var ikke kritikken mot Hallesby uten grunn, den manglet ikke premisser. Da forstår vi hvorfor Øverland og andre reagerte slik de gjorde. Jeg ville forstå om en katolikk reagerte negativt på Hallesby utfra teologiske grunner, men på grunn av Helvete i seg selv ville jeg ikke kunne forstå. Også den katolske kirken lærer om fortapelsens mulighet.
Når Knut Erik vil feie helvete og synd frem fra sitt gjemmested under teppet igjen kan jeg være enig. Men jeg tror det ikke skaper noe godt å fokusere for mye på dette. Hold frem at fortapelsen finnes, og at den er en mulighet. Men Bibelen konsentrerer sin forkynnelse ikke om «Hvordan unngå fortapelsen (helvete)», men mot «hvordan bli frelst». Hva må vi gjøre for å finne nåde hos Gud? Hva må til for å bli kjent rettferdig i Guds dom? Hvordan blir vi frelst? Hvordan kommer vi til himmelen? Bibelen gir masse svar på disse spørsmålene. Det er slik både Jesus og apostlene mener at vi skal tenke og forkynne. Vi skal forkynne det glade budskap om Guds nåde og frelsen i Jesus Kristus, og ikke en lov med mange bud om hvordan vi skal unngå å gå fortapt. Jeg er enig med Hallesby i sak, men jeg ville ha formulert budskapet annerledes. Der Hallesby vektla «hvordan unngå å gå fortapt» ville jeg vektlagt «hvordan bli frelst». Det jeg vil kritisere Hallesby for er formen, hvordan han vinkler budskapet. Det virker støtende og provoserende på motstanderen. Det skremmer vanlige folk. Men det får ikke virkelig frem budskapet om den kjærlige Gud som ønsker at alle skal bli frelst, og at frelsen kommer av troen, som er en gave gitt av Gud av bare nåde, som vi kan velge å ta imot eller la være. En slik positiv vinkling, «hvordan bli frelst» vil ikke provosere noen. Øverland ville nok ristet på hodet, og glemt hele talen. Men når Hallesby valgte denne angripende stilen, måtte jo Øverland og andre ateister bli provosert, og når engasjementet for deres ateisme var så sterk som den var (husk at Øverland kunne risikert fengsel for sine ytringer) måtte det ende i en kjempekrangel.
Espen Stueland sitter i 2006 og ser tilbake på den stiden som raste for et halvt århundre siden. Han vurderer hver parts argumenter som en objektiv dommer. Men muligens han glemmer å sette seg inn i hvordan partene tenkte på 1950-tallet. Å se striden gjennom våre briller, å forstå det utfra våre meninger og holdninger blir lett feil. Vi setter oss da som dommere over fortiden, uten å forstå hvorfor det ble som det ble. Hva god religionskritikk er vil nok endre seg med tiden. Det som var god religionskritikk i går, er det ikke i dag. Det som synes bra i dag, vil antakelig være dårlig i morgen. Tror ikke det finnes noen eviggyldig god, og objektiv, dom over hva som er bra og ikke. Det skifter fra tid til tid, og er avhengig av «dommerens» eget syn, egne meninger og holdninger. Skal vi forstå Hallesby, hans kritikere, og hvorfor debatten ble som den ble, må vi forstå den gjennom deres egen samtid. Stueland kommer med mange riktige observasjoner, men det virker ikke som han helt har forstått hva som gjorde dette til et stridsemne av dimensjoner. Siterer fra Oddvars innlegg over: «Hans konklusjon er at religionskritikken den kulturradikale venstresida kom med mot Ole Hallesby tale har gått ut på dato.» «I dag er det pinlig å lese Øverland, uttalte Stueland nylig til avisa Vårt Land». «Likevel mener Stueland at Hallesby en «stokk reaksjonær tradisjonalist» – men at Arnulf Øverlands tordentale mot kristendommen ikke er riktig medisin.» Legg særlig merke til Stuelands uttalelse: «I dag er det pinlig å lese Øverland». At Stueland ikke har sans for Øverland får bli hans mening. Noen liker den forfatteren, andre en annen. Dette er altså en meget subjektiv uttalelse, som sikkert skyldes at Øverland levde i en annen tid, hadde andre meninger og holdninger enn Stueland. Men det at en er uenig med Hallesbys kritiker, bør det være god nok grunn til å redusere striden til en bagatell? At Stueland mener at Hallesbys tale ikke var så svovelfylt, ok, han har kanskje forstått Hallesbys egentlige budskap? Men er det god nok grunn til å redusere striden? Stueland blir vel kanskje en smule subjektiv her. Han gjør nettopp den feilen at han bedømmer striden som om stridens parter skulle levd i dag, og ha vår tids meninger og holdninger. Hadde han sett striden ut fra sin samtid, da ville han virkelig forstått hvorfor striden var så brennhet.
Til Oddvar:
Du nevnte i din kommentar over at Hallesbys tale var mild i formen. Jeg har selv hørt denne talen, og selv om jeg er enig med Hallesby i teologien, og i det bakenforliggende vekkelsesbudskapet, kan jeg ikke akkurat hevde at han var særlig mild og faderlig. Stemmen var streng, budskapet klart og tydelig, uten kompromisser.
Jeg siterer fra Hallesbys tale som du har sitert over:
«Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»
Var det for eksempel greit for en radiopredikant å henvende seg til lytterne i du-form med spørsmål som: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?»
Er ikke dette temmelig kraftig kost å få servert over eteren? Ta med Hallesbys strenge stemme der han taler, og formuleringene og innfallsvinkelen han bruker. Er ikke dette svovelforkynnelse av beste varemerke? Han utmaler vel ikke helvetes pinsler i fargerike bilder, men i den strenge skolemesterstilen gir han klar beskjed om «vokt deg vel for å miste troen», eller «tror du ikke? Da bør du straks gjøre noe med det». Ikke mye omtanke for dem med et svakt eller anstrengt gudsforhold her. Er du i tvil, har du problemer med din tro og ditt forhold til Gud før du hører denne talen, da blir det ikke bedre etter å ha hørt denne leksa på radioen. Dette rammer jo Øverland og andre som vet at de er uomvendte rett i hjertet, rart de reagerte voldsomt? Å føle seg dømt er ikke noe noen liker, å føle seg dømt til Helvete av et menneske føles som et direkte angrep, som en provokasjon. Skjønner ikke helt hvordan du kan si at talen var mild i formen? Er det fordi den ikke inneholder fargerike beskrivelser av helvetes pinsler? Jeg regner vel med at du i ditt sjelesørgerarbeid som prest har møtt en del offer for denne typen forkynnelse. Eller har Hallesby & Co skremt disse menneskene så langt bort fra Gud at de holdt seg langt unna enhver prest? Jeg synes nok det er noe merkelig når en prest kommer med den påstand at Hallesbys tale var mild i formen. Hadde du nå vært en vanlig lekmann med klare teologiske standpunkter så skulle jeg skjønt. Men ut fra et sjelesørger-perspektiv må jo slik forkynnelse bare bidra til å skremme de «forskrekkede samvittigheter» i unødvendig stor grad. Derfor ble jeg litt overrasket over din uttalelse her.
Til Knut Erik
Jeg vokste opp i en sammenheng der Hallesby var regnet som en god mann, sjøl om han (litt overraskende) ikke beholdt sin betydning som teolog f.eks. på MF etter sin død – han tilhørte en spesiell ‘skole’ (erfaringsteologi) som ikke var så polpulær lenger, det hadde ikke noen sammenheng med at han var konservativ.
Ditt spørsmål om fortapelsens mulighet i forkynnelsen er et stort og viktig spørsmål (det er rett at dette forkynnes veldig lite/ for lite også i katolsk sammenheng), som jeg må få lov å komme tilbake til.
Til Leif-Kåre,
Fortapelsen er et setralt element i den kristne trosbekjennelse, og en prest må sjølsagt burdere hvordan dette punktet best skal presenteres. I vår tid utelates det helt i forkynnelsen svært ofte og Hallesby var tydeligere her enn de fleste ønsker å være. Mitt poeng har likevel være at reaksjonene på Hallesby tale i 1953 ikke stod i noe fornuftig forhold til det han hadde sagt.
Omkring fortapelsens mulighet i forkynnelsen, så er jeg klar over Kirkens lære, og jeg kjenner ikke minst hvordan dette skal forstås, og faktisk forståes i flere katolske land, inkludert Vatikanet. Jeg føler allerede at dette er ivaretatt, og at «trykket» nå er borte, i og med den katolske Kirkes nye ledelse i Oslo katolske bispedømme. «Kultureliten», i OKB, har hatt en jernhånd, og makt (fullmakt), av for meg uforståelige grunner. Et kloster har kunnet dominere teologien, og bombastiske holdninger, har fått dominere, og råde grunnen helt alene. Det er selvfølgelig 68generasjonen vi her snakker om. Dens feste har nå sluppet taket, som en norsk katolsk professor i teologi har uttykkket det. En av disse 68erne, har nå åpnet en weblog, og vi må be for Kirken, og alle fromme sjeler at denne weblog, vil bli like bra som Oddvar Mois. Vi, den katolsk Kirke i Norge har idag meget gode forutsetninger, særlig i forhold til både Danmark og Sverige, og vi er heldigvis velsignet med en glimrende biskop.