desember 2006

20. desember

Liturgi /

O Clavis = nøkkel

Å, Davids sønn, Herre over Israel!
Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du lukker, kan ingen lukke til,
og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 22,22 og 49,8-9

Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: «Gå ut!» til dem som er i mørket: «Kom fram!» De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.

(Dette er den fjerde av de sju Å-antifonene.)

19. desember

Liturgi /


O Radix = rot

Å, friske skudd på Jesse tørre rot.
Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler,
og alle slekter bøyer kne.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12
Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.

(Dette er den tredje av de sju Å-antifonene. Les om dem her.)

18. desember

Liturgi /

O Adonai = Herre

Å Adonai, sterke Gud.
Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer
og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm!
Frels oss fra syndens åk.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11
Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

(Dette er den andre av de sju Å-antifonene. Les om dem her.)

Etter Hallesby – hvordan kan man snakke om fortapelsen?

Katolsk, Teologi /

I forbindelse med diskusjon den siste uken om Hallesbys ‘Helvetspreken’ fra 1953, har man diskutert (også på denne bloggen) hvordan man rett skal snakke om dette vanskelige punktet i den kristne tro. Noen kristne vil si at Hallesby var altfor skarp, andre sier at vel var tydelig (og ikke lite dristig), men at den massive kritikken av ham (som har vedvart i 50 år) ikke var rettferdig.

Også i Den katolsk kirke er fortapelsens mulighet blitt debattert en hel del, og også hos oss var det noen tiår flere kulturåpne og nokså liberale katolikker som mer eller mindre avskaffet muligheten for at noen kunne gå fortapt. Nå er det likevel ikke disse gruppene som avgjør Kirkens lære, og Den katolske kirkes katekisme sier bl.a. følgende om emnet:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse. .. Fordi vi verken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert. …

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. ..

LES MER I DEN KATOLSKE KIRKE KATEKISME OM DETTE.

17. desember

Liturgi /

O Sapientia = visdom

Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt.
Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt.
Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Visdommen 7,26-29a
For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.

(Dette er den første av de sju Å-antifonene. LES OM DEM HER.

Nedtelling mot jul

Liturgi /


O Sapientia, O Adonai, O Radix, O Clavis, O Oriens, O Rex, O Emmanuel.

Å Visdom, Å Adonai, Å Rot, Å Nøkkel, Å Morgen, Å Konge, Å Immanuel.

Dette er sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper (kirkelig aftensang) i perioden 17.-23. desember- i over 1.400 år.

Versene kalles gjerne «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft som man nærmer seg jul.

Jesus påkalles med ord for lengselen etter Messias som uttrykt i det gamle testamente.

Jeg skal hver dag framover publisere verset/antifonen som hører til hver dag, samt en kort bibeltekst som viser den gammeltestamentlige lengselen etter Messias. Det er nemlig slik at man i tillegg til vesperbønnen kan man godt bruke Å-antifonene som en syv-dagers andakt.

3. søndag i advent

Liturgi /

Jeg arbeider med søndagens prekener – egentlig én preken med tre varianter, siden jeg har tre norske messer denne helgen; lørdag kl 18, søndag kl 11 og 18. Så langt har jeg tenkt å fokusere på tre hovedtemaer:
1 Denne adventssøndagen kalles ‘Gaudéte’ (=gled dere) og er den gladeste av søndagene i advent. Les mer om Gaudete-søndagen her.

2 Denne dagen (17/12) begynner Kirken også på den siste forberedelsen fram mot jul, og det gjør den bl.a. ved å bruke de såkalte Å-antifonene, som ut fra GT-profetier sterkt øker forventningen om hva som skal skje når Messias kommer. Les mer om Å-antifonene her.

3 Tekstene inneholder både jubelen (Første lesning: «Bryt ut i jubel, Sions datter, Israel, rop av fryd! Gled deg, Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte! Herren har fridd deg fra straffedommen og tatt dine fiender bort.») og oppfordringen om å rense seg som en forberedelse til å ta imot Kristus. (I evangeliet sier Johannes døperen: «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre det samme.» …Det kommer én som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Han står med kasteskuflen i hånden for å rense kornet på treskeplassen og samle hveten i låven. Men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner.» Dette og mye annet la han folk på sinne når han bar fram sitt budskap.»)

LES SØNDAGENS TEKSTER HER.

Fortsatt arbeid for katolsk-ortodoks enhet

Økumenikk /


Torsdag møtte erkebiskop (over Aten og hele Hellas) Christodoulos pave Benedikt i et historisk møte – det var første gang Atens erkebiskop kom på offisielt møte i Vatikanet. De to skrev også under en felleserklæring, som bekrefter at katolikker og ortodokse ønsker å komme nærmere hverandre, og som spesielt tok opp livets hellighet og Europas kristne røtter.

Benedict XVI recalled the important steps that have been taken in the relationship between Catholics and Greek Orthodox, as a result of John Paul II’s visit to that country in May 2001, and then he invited his guest to turn «our gaze towards the future,» to address «an enormous field in which our mutual and pastoral collaboration will be able to grow.»

«Catholics and Orthodox are called to offer their cultural and, above all, their spiritual contribution,» the Holy Father said. «They have the duty to defend the Christian roots of the Continent, which have forged it in the course of the centuries, and thus allow Christian tradition to continue manifesting itself and operating with all its forces to safeguard the dignity of the human person, respect of minorities, being careful to avoid a cultural uniformity that would run the risk of losing immense riches of civilization.»

In his speech, Archbishop Christodoulos addressed virtually the same topics raised by the Pope.

«We come,» the Orthodox leader said, «to visit the eminent theologian and university professor, the assiduous researcher of ancient Greek thought and of the Greek Fathers of the East; but also the visionary of Christian unity and cooperation of religions to ensure the peace of the whole world.»

The archbishop said his visit offered the opportunity «to undertake a new stage on the common path of our Churches to address the problems of the present-day world.»

Archbishop Christodoulos spoke of his commitment to «overcome the dogmatic obstacles that hinder the journey of unity in faith» until Orthodox and Catholics attain «full unity,» and can «commune in the precious Body and Blood of the Lord in the same Chalice of Life.»

In this connection, the archbishop of Athens was confident about the work of the mixed international commission that is entrusted with the dialogue between the Orthodox and Catholic Church. The commission met last September in Belgrade, putting an end to years of stagnation.

FRA ZENIT.

Ole Hallesby renvasket?

Generelt /

I Klassekampen leser vi en interessant artikkel av Espen Stueland om den radikale kristendomskritikken, som fra 30-tallet og utover opplevdes ganske slagkraftig i sin kritikk av kristendommen og kristenfolket – ofte symbolisert ved Ole Hallesby og hans «Helvetestale» fra 1953.

Kulturradikalismens kritikk av kristendommen er intolerant og useriøs, sier forfatter Espen Stueland. Han mener venstresida må gi slipp på svart/hvitt-tenkingen om religion. I 1953 fikk norske radiolyttere følgende kraftsalve av en preken servert: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»

Ordene tilhørte predikanten Ole Hallesby, og hans kringkastede «Helvetestale» førte med seg en stor debatt om hva kirka skulle tillate seg av skremsler om helvete: Var det for eksempel greit for en radiopredikant å henvende seg i lytterne i du-form med spørsmål som: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?»

Nå har forfatter Espen Stueland foretatt en nylesning av radiotalen, i et essay i sin nye bok «Brått revet bort». – Hallebys radiotale er sagnomsust, jeg hørte om den som mørk, dyster og skremmende når jeg vokste opp. Jeg hadde lyst til å lese den på andre premisser og se hva som virkelig står i den, sier Stueland.

Hans konklusjon er at religionskritikken den kulturradikale venstresida kom med mot Ole Hallesby tale har gått ut på dato. Mot Hallesby sto blant andre forfatteren Arnulf Øverland. I 1933 holdt han foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som ble anmeldt for blasfemi. I foredraget tar kulturradikaleren Øverland et oppgjør med Hallesby og hans like – men det er ikke helten Øverland som kommer heldig ut av det når Stueland har gått til kildene på nytt: I dag er det pinlig å lese Øverland, uttalte Stueland nylig til avisa Vårt Land. Han fikk støtte av forfatter Edvard Hoem i samme avis, for sin nylesning av Hallesby.

Da Stueland hørte Hallesbys foredrag, fant han lite svovel i radiotalen. Likevel mener Stueland at Hallesby en «stokk reaksjonær tradisjonalist» – men at Arnulf Øverlands tordentale mot kristendommen ikke er riktig medisin.

– Hvis man skal finne god religionskritikk, hvor skal man lete etter noe som er fruktbart å gå videre på? Jeg finner ikke noe hos Øverland. Da jeg leste Øverland på nytt, ble jeg slått av hvor intolerant og upresis han var, sier Stueland.

LES MER I KLASSEKAMPEN.

Portrett av pave Benedikt

Katolsk /

Benedikt XVI søker ikke applaus, og er ikke interessert i å opphisse massen, men er likevel ekstremt populær. Og han har selv forklart hva hemmeligheten er: det er “å være lydig overfor sannheten, og ikke være slave av opinionen”.

Mange skriver for tida om pave Benedikt. Nylig er det kommet ut en ny bok på engelsk og italiensk “Benedict XVI, the Dawn of a New Papacy”. Boka utgis av White Star, et forlag knyttet til the National Geographic Society.

Det italienske tidsskriftet L’espresso skrev også en artikkel om paven 30. november i år, og sa bl.a.:

The numbers speak. Benedict XVI is the most popular pope in history, if by people one understands those whom he draws like a magnet to St. Peter’s Square each Sunday for the Angelus and each Wednesday for the general audience, from Rome and from all over the world.

Attendance is routinely more than twice that seen by his predecessor, John Paul II, who in his turn had shattered all the records. But the most amazing thing is the relationship between the demand and what is on offer. The winning product that Benedict XVI offers to the crowds is made of nothing but his plain words.

At the Angelus, two times out of three pope Joseph Ratzinger explains the Gospel of that Sunday’s Mass to an audience that includes people who don’t go to church every week – and some who don’t go at all. He explains this with simple words, but these demand and receive attention. There is an impressive silence in St. Peter’s Square when he is speaking. And at the end of the very short homily, he immediately begins the Angelus prayer, without even a momentary pause. This is his effective means of preventing an outbreak of applause. This does happen, but at the end of the entire ceremony, at the moment of the greetings in the various languages.

As pope, Benedict XVI doesn’t give an inch to the preconceptions that were formed about him as a cardinal. He doesn’t thunder condemnations, he doesn’t hurl anathemas. He reasons staunchly, but serenely. His criticisms against modernity or against the “pathologies” that he sees even within the Church are fully elaborated. That is part of the reason why he has practically silenced Catholic progressivism: not because this has turned friendly toward him, but because it is not able to reply to him with arguments of similar persuasive power.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Å begynne som prest på nytt igjen

Økumenikk /

For et par dager siden skrev den tidligere anglikanske presten Alvin Kimel om sin første søndagsmesse som katolsk prest – etter ordinasjonen en uke før – i kirken Our Lady of Sorrows, i South Orange, New Jersey.

Han forteller at han hadde litt problemer med deler av melodiene til prestens bønner, spesielt presfasjonen ved starten av nattverden, fordi disse var forskjellige fra de han hadde sunget før – og det var bare 1 1/2 siden han sluttet som anglikansk prest. Men hovedbudskapet hans var: It was wonderful to be back at the altar. It was wonderful to be back in the pulpit.

LES ALT HAN SKRIVER OM SIN FØRSTE MESSE HER.

Da jeg leste hans innlegg, tenkte jeg tilbake på min egen opplevelse av det samme for sju år siden. Men jeg hadde vært borte fra prestetjenesten i 5 1/2 år og kom dessuten fra en liturgisk tradisjon som var mer forskjellig fra Den katolske kirkes. (Bildet er fra min egen prestevielse.)

Jeg følte også at jeg begynte tilpasningen gradvis de fire månedene jeg var diakon før min prestevielse. Jeg merket da at jeg måtte begynne å preke nesten helt fra bunnen igjen; siden folkene i kirken var helt andre (unorske kanskje først og fremst) enn jeg hadde vært vant med. Etter ganske kort tid kunne jeg riktignok hente tilbake det meste av det jeg hadde brukt som forkynner tidligere, siden budskapet jo er det samme.

Dåp, begravelse og vielse – som jeg fikk ganske snart – opplevdes i stor grad som tidligere, på samme måte som pastorale samtaler med mennesker i mange livssituasjoner.

Selve messefeiringen (nattverden) følte jeg derimot som noe helt nytt, siden jeg da og også i dag føler et ganske sterkt ubehag ved den mye kortere og svært ufullstendige innstiftelsen av nattverden i luthersk sammenheng – ved kommunionen, derimot, var gjenkjennelsen derimot mye større. Jeg følte på en måte at jeg aldri hadde feiret messen/nattverden som prest før. Så her skiller min opplevelse fra fra Alvin Kimels i ganske stor grad.

Paulus’ grav og Olavs grav

Katolsk /


Aftenposten har nylig skrevet om to kjente graver. Først skrev de i går om graven til apostelen Paulus, som man mener å ha funnet i kirken ‘Paulus uten for murene’ i Roma:

Arkeologer har på oppdrag fra Vatikanet gjennomført utgravninger under Pauluskirken utenfor de gamle bymurene i Roma, og har avdekket en sarkofag fra 390 e.kr eller tidligere, skriver BBC. Utgravningene startet i 2002, og sarkofagen ble funnet i en krypt ved alteret i Romas nest største kirke.

Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder «Paulo Apostolo Mart», som er latin for «Paul Apostel Martyr».

.. Ifølge BBC skal sarkofagen stilles ut for publikum i nær fremtid, men det er ennå ikke avgjort hvorvidt den skal åpnes og undersøkes.

LES DENNE ARTIKKELEN HER.

I dag skriver de så at Snorre tok feil og at «Nidarosdomen ble aldri bygget over Olav den helliges opprinnelige grav, slik Snorre skriver. Domkirkens tidligste historie må skrives om.» Olav skal ha vært gravlagt nede ved elven det første året, mens kirken jo ligger midt inne på (og på det høyeste punktet til) det som kalles Nidarnes.

Personlig syns jeg vel dette ikke er så avgjørende, siden det viktigste ved Nidarosdomen, og for pilegrimene, var at Helligolavs kiste ble plassert ved høyalteret i kirken, noen den utvilsomt gjorde fram til reformasjonen.

LES OM HELLIGOLAVS GRAV HER.

Milliardmeieri på Kårstø

Generelt /

Stavanger Aftenblad har i dag en interessant artikkel (som også er lagt ut på web) om Kårstø industriområde, rett nord for Boknafjorden, og tett ved hovedveien mellom Stavanger og Bergen. Jeg nevner denne artikkelen til glede for folk fra andre deler av landet, sjøl om det er et uvanlig emne for min blogg.


Kårstø blei åpna i 1985 og er nå inne i en langvarig moderniseringsprosess, slik at anlegget skal kunne brukes i 30 år til. I Aftenbladet kan vi lese:

Norges viktigaste industrianlegg blir Kårstø ofte kalla. Kårstø er også Europas største utskipingshamn for propan og andre flytande gassar.

Gjennom anlegget passerar ein tredel av heile den norske gasseksporten. Dette er energimengder som tilsvarar nær tre gonger den norske vannkraftproduksjonen.

… Tørrgasseksporten i røyr har ein årleg verdi på ca 40 milliardar kroner. Våtgass og lettolje, ca 25 milliardar kroner.

LES ARTIKKELEN I AFTENBLADET HER.

Pavens budskap 2. søndag i advent

Liturgi /

Før angelus-bønnen sist søndag sa pave Benedikt flere aktuelle ting om adventstida som vi nå er inne i. Han nevnte hvordan inkarnasjonen brakte Gud nær oss, gjennom Jesu komme til jorden. Dette fellesskapet mellom Gud og oss må også videreutvikles og realiseres mellom oss mennesker. Advent inviterer oss også til å se fram imot det himmelse Jerusalem, som er målet for vår jordiske vandring. Avslutningsvis nevnte han også Johannes Døperen (som jeg selv la mest vekt på i prekenen sist søndag), som oppfordrer oss også i år til å forberede plass for Jesus Kristus i vårt hjerte. Her er litt av det paven sa:

In these days the liturgy reminds us constantly that «God comes» to visit his people, to dwell in the midst of men and to form with them a communion of love and life, that is, a family. John’s Gospel expresses thus the mystery of the Incarnation: «And the Word became flesh and dwelt among us»; literally, «he made his dwelling among us» (John 1:14).

…though it is God who takes the initiative of coming to dwell in the midst of men, and he is always the main architect of this plan, it is also true that he does not will to carry it out without our active cooperation. Therefore, to prepare for Christmas means to commit oneself to build «God’s dwelling with men.» No one is excluded; every one can and must contribute so that this house of communion will be more spacious and beautiful.

At the end of time, it will be completed and will be the «heavenly Jerusalem» … Advent invites us to turn our gaze toward the «heavenly Jerusalem,» which is the ultimate end of our earthly pilgrimage. At the same time, it exhorts us to commit ourselves with prayer, conversion and good works, to welcome Jesus in our lives, to construct with him this spiritual building of which each one of us — our families and our communities — is a precious stone.

Among all the stones that make up the heavenly Jerusalem, certainly the most resplendent and valuable, because of all of them it is the one closest to Christ — the cornerstone — is Mary Most Holy. Through her intercession, let us pray that this Advent will be for the whole Church a time of spiritual building and so speed up the coming of the Kingdom of God.

… On this second Sunday of Advent, the Church puts before us the figure of John the Baptist, the voice crying in the wilderness: «Prepare a way for the Lord». During this Advent season, as we wait in joyful hope for the coming of Christ, let us prepare a place for him in our hearts. I invoke God’s abundant blessings upon all of you, and upon your families and loved ones at home.

4500 spam-innlegg på 6 måneder!

Data/blogg /

Etter at jeg begynte å skrive en del mer på min WordPress-blog i april i år (et år etter jeg starten den), begynte jeg også å få problemer med spam. Noen innlegg ble postet og måttes slettes manuelt (spesielt hadde jeg problem med trackback), mens andre ble send til meg for godkjenning. Men det var også irriterende å få stadige spam-melidinger i min innboks.

I juni installerte jeg så Spam Karma 2, og problemene mine ble i praksis borte. Nederst på siden min ligger det en teller som viser hvor mange spam-innlegg som kommer. Tallene økte veldig fort i juni og juli, så var det noenlunde rolig i august, september, oktober, men i november økte tallet svært igjen, 50 eller mer hver dag. Spam Karma har en svært oversiktlig administrasjon, der jeg kan se alle innlegg som er blitt stoppet eller godkjent de siste 30 dagene (antallet dager kan jeg stille selv).

Jeg kan også stille inn hvordan kriteriene skal være, og det måtte jeg gjøre for et par dager siden, da en av mine poster fikk veldig mange kommentarer. Spam Karma var innstilt slik at hvis samme person skrev mange innlegg på kort tid, ble programmet mistenksomt og ga kommentaren minus-poenger slik at den ble avvist. Dette skjedde fredag kveld (7-8 kommentarer ble fjernet), men siden alle kommentarer de siste 30 dager var lagret, klarte jeg greit å få dem inn igjen (godkjenne dem manuelt). Jeg forandret også dette punktet i sjekklisten, slik at personer som er ivrige og kommenterer mye ikke skal bli avvist igjen.

Spam Karma er herved anbefalt til andre som har problemer med kommentar-spam eller tracback-spam.

Hvordan var messen i din menighet i dag?

Liturgi /

Søndag for en uke siden leste jeg en blog der alle leserne ble invitert til å skrive inn om hvordan messen i dere menighet ble gjennomført den søndagen, første søndag i advent. Hva slags liturgisk farge ble brukt (noen steder i USA bruker man blått!), hvordan var musikken, hvordan var prekenen etc.? Svært mange skrev inn og fortalte hva de hadde opplevd i sin egen kirke – LES OM DET HER.

I dag hadde vi i vår menighet barnemesse både i den engelske messen kl 09.30 og i den norske messen kl 11. Barnemesser syns jeg ofte er litt vanskelige å få til, men i dag syns jeg det stort sett gikk godt i den engelske messen jeg selv hadde. Barna kom fram både med kollekten, brød og vin til nattverden og mange pakker til de fattige som ble lagt foran alteret før nattverden (fungerte symbolsk veldig godt), og vi brukte en av de spesielle eukaristiske nattverdbønnene for barn, som fungerte godt (det er første gang jeg har brukt den). Det som mange prester ser ut til å gjøre (men som jeg aldri gjør), er å be alle barna i kirken om å komme fram til alteret under Fadervår. Jeg syns dette forstyrrer nattverden ganske mye, og det heller ikke meningen (ut fra messeboken) at vi skal gjøre det.

Under kirkekaffien kom det en dame bort til meg og spurte hvorfor det ikke var et rosa lys i vår adventskrans. Jeg kunne ikke svare på hvorfor (siden jeg er ny her), men jeg sa at jeg også fra Bergen var vant med rosa lys i kransen tredje søndag i advent, og også rosa messehagel den dagen. Tredje søndag i advent kalles ofte gaudete-søndagen (=gled dere), og er adventssøndagen med det gladeste og mest forventningsfulle temaet – og da sier de liturgiske bøkene at man kan (men man trenger ikke) bruke rosa isteden for fiolett.

Et siste viktig punkt i liturgien er sangen/musikken. Her har vi i vår engelske messe en ganske moderne engelsk/amerikansk stil – både på messens faste ledd og salmene. Dette fungerer for så vidt greit, men jeg skulle ønske at vi kunne variere litt og noen ganger (kanskje en gang i måneden) kunne synge de faste ledd på latin med en av de meste kjente melodiene, sannsynligvis ‘missa dei angelis’.

2. søndag i advent – Johannes døperen

Liturgi /

I dag kom Johannes døperen tydelig fram på scenen i evangeliet, han som hadde en eneste oppgave i livet; å forberede mennesker, gjøre dem klar, gjøre dem i stand til å motta Kristus. I mange år nå har Johannes døperen vært en de mest inspirerende personene i Bibelen for meg. Han er den personen som (i Johannes 1,29) peker på Jesus og sier: «Se der er Guds lam, som tar bort verdens synder» – en setning katolikker sier i hver eneste messe, rett før kommunion.

I dag hører vi at Johannes står fram nede ved Jordan-elva rett før Jesus begynner sitt offentlig virke, og forbereder mennesker på å ta imot Jesus – som han nå hjelper oss å forberede våre hjerter til Jesu komme i julefesten. Slik hørte vi i evangeliet:

Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, ute i ødemarken. Og han drog rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder, som det står skrevet i boken med ordene av profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal rettes ut, de ujevne stier bli jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Hvordan kunne paven be sammen med muslimer?

Generelt, Økumenikk /

Etter pave Benedikts besøk i Tyrkia har man begynte å diskutere hvordan han kunne stoppe og be i den berømte blå moskeen i Istanbul. John Allen tar opp dette spørsmålet i sin ukentlige analyse «All Things Catholic» – SE HER.

Ratzinger er kjent for å ha vært nokså kritisk til hvordan bønnen i Assisi i 1986 – med personer fra mange av verdens religioner, ledet av pave Johannes Paul II – ble gjennomført. Ratzinger har senere satt opp kriterier for hvordan man kan be sammen med (eller i nærheten av etc.) personer som tilhører andre religioner. Og det er svært viktig for ham at dette ikke må bli noen som helst form for relativisme eller synkretisme.

I sin bok fra 2003, «Sannhet og toleranse», skrev han at man må skille klart mellom “multi-religiøs” bønn, der tilhengere av forskjellige religioner ber i samme kontekst, men separat, og “inter-religiøs” bønn, der man ber sammen. “Inter-religiøs” er det uakseptabelt å delta i for kristne. Og for at “multi-religiøs” bønn skal kunne være aksptabel, må to kriterier oppfylles:

1
“Such multi-religious prayer cannot be the normal form of religious life, but can only exist as a sign in unusual situations in which, as it were, a common cry for help rises up, stirring the hearts of men, to stir also the heart of God.”

2
“A careful explanation of what happens here and what does not happen is most important … [it] must make clear that there is no such thing as a common concept of God or belief in God … What is happening must be so clear in itself, and to the world, that it does not become a demonstration of that relativism through which it would nullify its own significance.”

John Allen konkluderer sin artikkel med, at siden det var pave Benedikt selv som kom i denne situasjonen, er det ikke nødvendig for Vatikanet å forsvare eller persisere veldig tydelig hva som skjedde; for ingen kan likevel kritisere den strenge Ratzinger for å handle relativistisk eller synkretistisk.

Paven reflekterer over Tyrkia-besøket

Økumenikk /

På onsdagsaudiensen, i går, snakket paven en del om besøket han nettopp hadde gjennomført i Tyrkia. Sandro Magister gjengir alt som be sagt under audiensen, etter at han har kommentert at i Konstantinopel 30. november ga paven og patriark Bartolomeus hverandre fredshilsenen i selve den guddommelige liturgien (=messen) – ved tidligere anledninger har dette skjedd utenfor den liturgiske handlingen.

Dessuten skriver Magister en del om forholdet til muslimer etter foredraget i Regensburg og siterer Benedict XVI når han sier:

“On the one hand, we must rediscover the reality of God and the public relevance of religious faith; on the other, we must ensure that the expression of this faith be free, exempt from fundamentalist distortions, and capable of firmly repudiating every form of violence.”

The pope expresses his hope for “joint Christian and Muslim action on behalf of human rights – for life, peace, and justice.”

And he appeals for Turkey and other Muslim countries to establish the “distinction between the civil and religious spheres” that is the heritage of Christian Europe, guaranteeing “practical freedom of worship for the citizen and for religious communities.”

Further on Benedict XVI explains the meaning of his prayer at the Blue Mosque in this way:

“Pausing for a few moments of recollection in that place of prayer, I turned to the one Lord of heaven and earth, the merciful Father of all humanity. May all believers recognize his creatures and bear witness to true brotherhood!”

LES MER OM DETTE.

En ny luthersk kirke i Norge

Økumenikk /

Jeg leste nettopp om en ny kirke i Oslo: Messiaskirken. Det er en luthersk menighet, tilknyttet den lutherske Missouri-synoden i USA. Og det er ekstra interessant å lese om kirken, siden den ledes av min gode venn Torkild Masvie. Vi studerte sammen på MF, var feltprester i Finnmark samtidig (1982-83), og var en hel del sammen på slutten av 80-tallet. Siste gang vi møtte Torkild og kona Inger, var i Jerusalem i 1993 (alt for lenge siden!) da Torkild var leder av Israelsmisjonens Caspari-senter der.


Siden har de vært i USA noen år, og nylig kommet tilbake og startet opp en ny luthersk menighet. Torkild var ikke enig med meg i 1983, da jeg var i ferd med å melde meg ut av Den norske kirke, men etter hvert har han innsett at utviklingen har kommet så langt at han ikke hadde noen annen mulighet. Han svarer nå på spørsmålet: Hvorfor har du sagt adjø til Den norske kirke?

Jeg ser det som urealistisk å stanse liberaliseringen som skjer i Den norske kirke. I høyden er det mulig å bremse den. Derfor anbefaler jeg folk å gå ut og finne en kirke som kan gi hjelp til å leve som Jesu disipler. Her er Messiaskirken et godt alternativ.

Det er viktig at en menighet/kirke ikke lever et liv alene. Derfor har vi lagt vekt på å høre til et stort internasjonalt fellesskap. Vi er etablert som en luthersk kirke til den store Missouri-synoden i USA. Den står videre i et stort nettverk med andre lutherske kirker verden rundt, i et alternativ til Det Lutherske Verdensforbund (LVF).

Selv har jeg jo som kjent forlatt den lutherske kirke fullt og helt og blitt katolikk, men det var interessant å lese om Torkild og hans arbeid. LES MER I DAGEN eller på MENIGHETENS EGEN SIDE.

Skroll til toppen