For et par dager siden skrev den tidligere anglikanske presten Alvin Kimel om sin første søndagsmesse som katolsk prest – etter ordinasjonen en uke før – i kirken Our Lady of Sorrows, i South Orange, New Jersey.
Han forteller at han hadde litt problemer med deler av melodiene til prestens bønner, spesielt presfasjonen ved starten av nattverden, fordi disse var forskjellige fra de han hadde sunget før – og det var bare 1 1/2 siden han sluttet som anglikansk prest. Men hovedbudskapet hans var: It was wonderful to be back at the altar. It was wonderful to be back in the pulpit.
LES ALT HAN SKRIVER OM SIN FØRSTE MESSE HER.
Da jeg leste hans innlegg, tenkte jeg tilbake på min egen opplevelse av det samme for sju år siden. Men jeg hadde vært borte fra prestetjenesten i 5 1/2 år og kom dessuten fra en liturgisk tradisjon som var mer forskjellig fra Den katolske kirkes. (Bildet er fra min egen prestevielse.)
Jeg følte også at jeg begynte tilpasningen gradvis de fire månedene jeg var diakon før min prestevielse. Jeg merket da at jeg måtte begynne å preke nesten helt fra bunnen igjen; siden folkene i kirken var helt andre (unorske kanskje først og fremst) enn jeg hadde vært vant med. Etter ganske kort tid kunne jeg riktignok hente tilbake det meste av det jeg hadde brukt som forkynner tidligere, siden budskapet jo er det samme.
Dåp, begravelse og vielse – som jeg fikk ganske snart – opplevdes i stor grad som tidligere, på samme måte som pastorale samtaler med mennesker i mange livssituasjoner.
Selve messefeiringen (nattverden) følte jeg derimot som noe helt nytt, siden jeg da og også i dag føler et ganske sterkt ubehag ved den mye kortere og svært ufullstendige innstiftelsen av nattverden i luthersk sammenheng – ved kommunionen, derimot, var gjenkjennelsen derimot mye større. Jeg følte på en måte at jeg aldri hadde feiret messen/nattverden som prest før. Så her skiller min opplevelse fra fra Alvin Kimels i ganske stor grad.