Jeg fikk nylig en e-post der jeg ble omtalt som en «luthersk» prest, og det var tydeligvis noen som gledet seg over mine «lutherske» prekener. Jeg ble litt usikker over å bli omtalt på en slik måte, men det var tydelig positivt ment fra vedkommende. Hadde jeg rett og slett vært for luthersk (dvs. hengt opp i forståelsen fra min gamle kirke) eller var jeg ulik andre katolske prester både fordi jeg er norsk (som noskå få er), og fordi jeg har svært godt kjennskap til luthersk teologi og fromhetsliv?
Jeg husker at jeg møtte tidligere katolske domprost i Stockholm, Lars Cavallin, for åtte år siden, og hørte ham gi flere teologiske foredrag. Da jeg jeg slått av hvor «luthersk» han var; det var en klang i alt han sa fra den nordiske (dvs. lutherske) fromhetstradisjonen, som skinte gjennom uansett hvor katolsk både innholdet i det han sa var – og hvor katolsk settingen var. Dette var en samling av nordiske prestekandidater, og Cavallin hadde vel vokst opp i den lutherske kirke, men hadde vært katolikk i mange år på dette tidspunkt.
Dette er ikke tvil om at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal, og dette er både positivt og negativt. Det er positivt fordi alle disse menneskene fra hele verden finner sin naturlige plass i vår kirke, der de både kan bruke sine egne språk og tradisjoner til en viss grad, men også være sammen med alle andre i menigheten og feire messen på norsk. Men det kan også bli negativt hvis Kirken ikke klarer i knytte seg tydelig nok til det norske, både kulturelt og teologisk, slik at den blir en kirke som kan fungere skikkelig på norsk jord.
De siste årene har strømmen av nye mennesker vært så overveldende at vi så vidt «klarer å holde hodet over vannet», men vi må ikke gi opp å knytte enda sterkere til det norske samfunnet vi lever i.
Her er du inne på noe, Pastor. Vi er begge Lutheranere.
Det må frarådes at man amputerer sin oppdragelse, kultur og historie. Den må heller tas opp til revisjon og opplyses og renses og siles for vi blir aldri kvitt den. Det var vel noe sånt Paulus forklarte til Romerne, de skulle forbli romere.
Dessuten har vi ett og annet å levere hvor vi ligger 400 år foran mange andre i løypa, såsom kunsten å fekte Paven, der er andre bare såvidt våknet og begynt og er svært uerfarne, og kunsten å være sekterisk og drive apartheid, dette «å kunne ta avstand fra…»
Vi har elementer av høy verdi som det er vår plikt å ta vare på, og se til at det blir stilt til allmennt bruk for alle i kirken. Jeg har flere ganger høstet varm takk for å levere det tilbake der det kom fra, med besjed om hvor vi har det fra, og hvor det var blitt tråkket ned og glemt. Såvidt jeg ser, Fransciscanske og Augustinske impulser som har overlevet bedre i norden.
Hei!
Jeg har noen spørsmål angående katolsk/luthersk tro:
Med din ikke-katolske, lutherske bakgrunn – var det mye som måtte endres da du ble katolikk? Eller som endret seg fordi du ble katolikk?
Var det dogmer du måtte slutte å tro på og hva måtte du begynne å tro på? Ble opplevelsen av Gud ble annerledes? Det virker som den katolske Gud er mer opphøyd, hellig og fjern, mens den protestantiske er «nær og kjær».
Er Maria viktigere for deg enn før? I tilfelle hvorfor?
Har katolikker en annen måte å omgås på? (sosialt/åndelig fellesskap) Fungerer en katolsk menighet annerledes enn en luthersk?
Er prestens rolle annerledes?
Blir du møtt med mistensksomhet fordi du har vært protestant før?
Har du fått negative reaksjoner fra dine frikirkelige venner?
Har du noen gang angret at du konverterte?
Oj, dette ble mange spørsmål… Hadde vært fint å høre fra en som har opplevd begge kirkene innenfra.