Torben Riis skriver interessant i det danske Katolsk orientering om Da verden ble moderne, om hvordan verden og Kirken har kommet stadig mer på kollisjonskurs. Han åpner artikkelen slik:
Hvordan gikk det til at seksualmoralen ble lagt for hat? At disiplin og avholdenhet i seksuallivet ikke bare betraktes som en komisk fortidslevning, men som direkte skadelig, og at ordet ekteskap er blitt avløst av det mer moderne ”parforholdet.” Ja, hvorfor er avstanden mellom det Kirken lærer om seksualitet, ekteskap og prevensjon og moderne menneskers livsstil blitt stadig større?
Når mennesker utenfor Kirken forteller oss hva de finner tiltalende eller mindre tiltalende ved Den katolske kirke, vil uttalelsene typisk fordele seg etter dette mønster:
Vi liker ikke at:
* Kirken har et foreldet ekteskapssyn (hva skal det være godt for at man ikke kan skilles?)
* Kirken forbyr prevensjon og abort (har de ikke hørt om overbefolkning? – og er de ikke klar over, at folk i Afrika får AIDS hvis de ikke bruker kondom?)
* Prester og søstre skal leve i sølibat (det er da underlig og unaturlig)
* Kirken forbyr sex utenfor ekteskapet og diskriminerer folk med en annen seksuell orientering (og er det noen som retter seg etter det?).
Til gjengjeld liker vi godt:
* pavens julemesse i Peterskirken
* julekrybber, krusifikser o.l.
* stillheten og alle de levende lys i kirkene
* pilegrimsreiser
* at Kirken taler de fattiges sag
* at Kirken er imot dødsstraff og krig
LES HELE ARTIKKELEN HER.
Pastor Moi:
Det var 4 varme poteter, så varme at jeg ikke tør ta i dem offentlig. Jeg har mine sterke meninger, men å begrunne disse meninger ville røbe for mye om meg selv.
Men helt abstrahert kan jeg gå så langt som å si at som genuin og durkdreven protestant kan jeg bekrefte at jeg vel er enig i 3 av potetene, Og den fjerde poteten angår meg ikke så der puster jeg lettet ut. Situasjonen er faktisk så alvorlig og så besværlig at man setter pris på Kirkens standpunkt, men det ligger faktisk også i sakens natur at jeg strengt må forbeholde meg retten til å være uenig eller skifte mening. Det er jo pussig at jeg forlanger å ha det sånn, men det betyr vel at det er så centralt og viktig at vi ikke kan la oss kommandere men må ta til våre bevissthetsevner. Dette vil man sikkert kunne si noe teologisk om. Og det er vel også et typisk pietistisk standpunkt fra min side, det er Søren Kierkegaards «Hin enkelte…» Andre sitter kanskje på den store vogn, omnibussen og med turistguide og chauffeur.
Faktisk tror jeg ikke det skiller på katolske og sekteriske kirkesamfunn hvorvidt de er kollektivister eller individualister. Jeg synes klart å se begge mennesketyper i begge leire. Men det er mulig kollektivistene ikke liker de varme potetene.
Om det kategoriske imperativ:
I de ti bud står det «Du skal….. du skal ikke….» ifølge et fenomen i en rosebusk. Der kan vi si Gud påbyr, og Gud forbyr. Og så må vi ta standpunkt til det og kanskje overveie følgene ved eventuelle brudd.
Men hvem straffer? Meg bekjent: Gud straffer, Naturen straffer, Rettsstaten straffer. Og først når det er klart så blir det kategorisk imperativ.
Jeg har det for meg at vi mennesker faktisk ikke er beføyet til å straffe. Det er Mitt særsyn.
Men vi plikter av og til å sette grenser.
Det nytter ikke å straffe dyr for eksempel. De må bare vite om vår makt og vrede, som vi bør vise minst mulig av, for det ødelegger tilliten. Og de må vite hva vi vil og ikke vil. Så må de vite at vi er til å lite på, og da er de helt greie og svært takknemlige. Det forutsetter vår berømte menneskelige intelligens, vår mest SPECI-FICT Humane nemlig det vesle vettet vi måtte være blitt utdelt, at vi kan tyde dem på deres egne premisser og respektere disse. Ellers skjærer det seg. Vi må søke å være så menneskelig som mulig, rett ut sagt gudelige, da liker de oss.
Hunder kjenner jeg ikke, men man kan frese til katten. Det blir forstått. Og ta den i nakkeskinnet og løfte den opp, da blir den helt underdanig, det er kattemors grep men egentlig et kjærlighetsgrep som betyr «Jeg vil ditt beste men du må nok..!» Det blir forstått.
Barna kan man likedan ta og bare løfte opp, men de er adskillig vrangere enn dyr, så det krever mer fantasi. Bispestaven bagallen er en hyrdestav med krok til å hekte sau som betyr «du må nok enten du vil eller ikke..!» Hønene viker hvis man viser en hånd, det er instinkt. Der er vi mennesker særlig skumle. Så viker de for ei rive som ser ut som en hånd, og med den kan man dirigere meget fint. Sauegjetere med bagall i sving har jeg aldri sett. De er sikker et meget avansert kunst.
For barn gjelder omtrent det samme. Straffe behøver man stort sett ikke gjøre om man er klok, for naturen straffer og den er til å lite på. Og så kan man veilede og vise hvordan de kan unngå det. Og lære dem videre at også mennesker kan bli forbanna om man ikke passer seg. Da er menneskebarn også relativt takknemlige.
Men inni de varme potetene står det «Kirken forbyr!» Det er vel da et lignende forhold, og det forutsetter at kirken er en bevisst person. Har jeg rett?
Da er vel problemet stillet håper jeg: Spørsmål til Moi: Er kirken beføyet til å straffe?