Jeg snakket for noen dager siden med en sentralt plassert lekperson i Den norske kirke og personen var svært fortvilet og usikker på hva man nå skulle gjøre, når så mange biskoper, prester og lekfolk i statskirken hadde forlatt sentrale kristne moralske standpunkter.
I Den anglikanske kirke har man, som sikkert mange kjenner til, hatt enda større problemer på dette feltet, mest synlig etter bispevielsen av en homofilt samlevende mann i USA for fire år siden. For en måneds tid siden møttes mange anglikanske biskoper i Kenya for å prøve å løse problemene innenfor det anglikanske fellesskapet, og de kom med mange anbefalinger til Den episkopale kirke i USA – mest om hvordan dene kirken måtte gjøre det mulig for de konservative prester/medlemmer å leve ut sin overbevisning. Sist uke var biskopene i USA samlet til møte og de avviste mer eller mindre alle anbefalinger. Den anglikanske kirkes verdensvide kommunion ser vel ikke ut til å kunne reddes etter dette, og konservative prester/lekfolk i USA er blitt enda mer fortvilet.
På bloggen Pontifications har det de siste dagene vært en intens diskusjon om hva slags utvei man skal kunne finne. Der kan vi lese: “There is clearly no real place left for conservative Christians within TEC’s official structures”—so declares Fr Ephraim Radner in response to the recent pronouncements of the Episcopal House of Bishops. This, I know, was not an easy thing for him to say. Fr Radner has been a powerful voice for the reform of the Episcopal Church.
I would like to commend my past postings on the Episcopal Church and Anglicanism. Most of them were written before I decided to become Catholic. Episcopalians who are now wondering what to do may find them of interest.