Selv om Kristus ved alt han sa og gjorde, til fulle viste at han er Gud og altets Herre, sa han til disiplene da han ville dra opp til Jerusalem: ”Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til hedningene og yppersteprestene og de skriftlærde, og han skal bli pisket og hånet og korsfestet”. Dette sa han fordi det var i samsvar med det profetene hadde spådd om det endelikt han skulle få i Jerusalem.
Siden da den guddommelige Skrift alt fra begynnelsen av hadde forutsagt at Kristus skulle dø, og lide før han døde, slik hadde den også forutsagt hva som skulle skje med hans døde legeme etter døden. Den sier også at Gud, som dette skjer med, er ute av stand til å lide og er udødelig. Ellers ville han jo ikke være Gud, med mindre vi trenger inn i ikarnasjonens virkelighet og der finner grunnlaget for på rett og verdig vis å kunne bekjenne begge deler, det vil si både at han led og allikevel var ute av stand til å lide. Der finner vi også årsaken til at Guds Ord, som jo er uforanderlig og ikke kan lide, gikk inn i lidelsen, for mennesket kunne ikke frelses på noen annen måte. Han var den eneste som visste dette, han og de han åpenbarte det for. Han kjenner nemlig alt som Faderens er, lik Ånden som utgrunner de dype mysterier.
Nei sannelig, Kristus måtte lide, og lidelsen kunne ikke være annet enn full og hel, slik han selv sa da han kalte dem uforstandige og trege, de som ikke skjønte at Kristus måtte lide og slik gå inn til sin herlighet. Ja, han gikk ut for å frelse sitt folk og la av seg den herlighet han hadde hos sin Far før verden ble til. Frelsen bestod nemlig i den fullbyrdelse som måtte finne sted gjennom lidelse og tilskrives høvdingen over vårt liv, slik Paulus forklarer når han sier: ”Å la deres livs høvding gå gjennom lidelser frem til fullendelse».
Vier da også hvordan den enbårne Sønns herlighet, den herlighet han for vår skyld og for en kort stund var foruten, blir gitt ham tilbake på korset i det kjød han bar, for den hellige Johannes sier i sitt evangelium, mens han forklarer hva slags vann det er som skal ”renne som strømmer fra hans indre, han som tror på meg. Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort», og med herliggjørelse mener han døden på korset. Derfor var det at da Herren bad før han led på korset, bad han Faderen om å få den herlighet han hadde hos ham før verden ble til.
Fra lesningsbønnen tirsdag i påskeoktaven.
(Fra en preken av biskop Anastasios av Antiokia over Kristi lidelse.)