Sist torsdag var vi katolske prester i Stavanger sammen med pastorer fra flere (mest engelskspråklige) menigheter og snakket om tekstene for palmesøndag. Både katolikker og anglikanere har pasjonen som hovedtema denne dagen, selv om palmesøndagsinntoget innleder messen. Den norske kirke, derimot, har ikke med noe om Jesu lidelse før langfredag.
I det første evangeliet fra Lukas 19,28-40 syntes flere av oss at det siste verset vardet mest talende: «Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte: «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer! Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: «Mester, tal dine disipler til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»
Det siste verset sier noe om hvor stort og viktig det var at Jesus kom inn i Jerusalem som denne typen konge. Det sier også noe til alle kristne – og spesielt til forkynnere av Guds ord – om at vi er kalt til å forkynne dette glade budskap.
Konklusjonen på vår samtalene ble også at det fungerer godt å kombinere denne jublende innmarsjen med en lang og alvorlig lesning av Kristi lidelse – som i år er hentet fra Lukas 23,1-49. Pasjonen viser oss Jesu inngang i Jerusalem i det rette lys.
Slik avsluttes pasjonen fra Lukas, v44-49: Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: «Denne mannen var sannelig rettferdig!» Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.