Vi feirer i dag 7. søndag i påsketida. Alle søndagens tekster kan leser her, og her er disposisjonen til min preken i dag:
La meg sette forandring (eller overgang) som overskrift på denne talen. Vi hører om mange som forandrer seg, som går over fra en livssituasjon til en annen i dagens tekster, og i denne fasen av kirkeåret.
Aller først tenker vi vel på Kristi overgang fra liv til død, og deretter til livet igjen – vi er jo fortsatt i påsketida. Og enda nærmere oss er forandringa Jesus gjennomgikk ved sin himmelfart, som vi feira nå sist torsdag.
I dagens tekster hører vi om flere overganger/forandringer:
– Først hører vi om den hellige Stefan(us), den første kristne martyren, som her går over fra livet, til døden, til evige liv. Stefanus er så viktig at han blir feira med stor fest over hele verden på den 26. desember, 2. juledag – han blir til og med blir feira hvert år også i det protestantisk Norge.
Stefanus var blitt fylt med Den Hellige Ånd på en slik måte at var blitt lik Kristus; fylt av kjærlighet, fred og glede døde han på samme måten som Kristus. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: “Herre Jesus, ta imot min ånd.” Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: “Herre, tilregn dem ikke denne synd.” Med disse ord sovnet han inn i døden.
Slik er han i sannhet et eksempel for oss; ikke først om fremst at han måtte dø for sin tro (alle skal jo ikke bli martyrer), men fordi han var så fylt av Åndens glede, kjærlighet og klarsyn. Vår tro snakker nemlig også om å dø bort fra synda, og fra alle ting som på en uheldig måte binder oss det jordiske, og Stefanus’ frihet fra alt dette inspirerer oss.
– Andre lesning i dag er de aller siste ordene i Johannes Åpenbaring, der vi hører om en intens lengsel etter at Jesus må komme igjen – for å dømme levende og døde:
Se, jeg kommer snart og har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans gjerning. … Salige er de som vasker sine klær, så de får rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. … … Ånden og bruden sier: “Kom!” Og den som hører dette, skal si: “Kom!” Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet. Han som gir dette vitnesbyrd, sier: “Ja, jeg kommer snart.” Amen. Kom, Herre Jesus!
Her kan vi gjerne spørre om vi har slik en inderlig lengsel etter at Kristus skal komme igjen – i herlighet, fra himmelbryn til himmelbryn, for å dømme levende og døde. Muligens har gleden (eller i alle fall opptattheten) av de jordiske ting ført til at vi ikke har noen sterk lenges om at jordelivet slik vi kjenner det skal opphøre.
– I evangeliet hører vi om de som forandrer seg ved å komme til tro på Kristus. Det er i sannhet en stor forandring (når det skjer med et menneske), og når vi kommer til tro ønsker Jesus at “de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.”
Disse versa har vært viktige for mange mennesker som har engasjert seg i økumenisk arbeid – også for meg, de var vel den viktigste grunnen til at jeg ble katolikk for 13 år siden. Om man vil konvertere eller ikke må man selvsagt selv avgjøre, men det er helt opplagt at alle kristne tvinges til å ha et så godt forhold til andre kristne som overhode mulig. (En viss latterliggjøring av protestanter, som katolikker noen ganger gjør seg skyldige i, er selvsagt også helt uakseptabelt.)
På de økumeniske området skjedde det noe svært gledelig på selveste 17. mai; de russisk-ortodokse i Russland og de i eksil, undertegnet en avtale om full kommunion, som gjorde ende på skismaet som oppstod for 80 år siden. De russisk-ortodokse som regelmessig låner vårt kapell, og var her denne fredagen og lørdagen, gleda seg stort over denne avtalen.
– Den siste forandringa jeg vil nevne, er den som er aller tydeligst disse ti dagene før pinse; utgytelsen av Den hellige Ånd. Han som gjorde de første kristne frimodige, brennende og dristige – etter at de femti dager etter påske så vidt hadde kommet til tro, men fortsatt var svake, usikre og redde – han gis til oss alle.
La oss be Herren i dag å gi oss sin Hellige Ånd i rikt mål, så vi får en sterk og frimodig tro, som vi gjerne forteller om til andre mennesker, at vi klarer å dø bort fra de onde kreftene som prøver å ødelegge oss, at vi fylles med glede og forventning om å møte Kristus i hans himmelske rike, og at vår tro styrker fellesskapet med andre mennesker, spesielt med andre kristne.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.