Jeg skrev litt for et par uker siden om mange som forbereder seg til bryllup. Forderedelsen fortsetter og jeg skal treffe gifteklare par både i kveld, i morgen og mandag. Som i all undervisning lærer også læreren en del når han underviser, og da jeg i forgårs gikk gjennom det katekisemn sier om ekteskapet med et par, stoppet jeg ved noen sentrale vers om det (ubrytbare, sterke og velsignende) båndet som Gud knytter rundt de to som gifter seg. Vi leser i Katekismen:
1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv. Deres ektepakt «oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester». Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: «En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet».
1640. Ekteskapsbåndet knyttes altså av Gud selv, slik at et inngått og fullbyrdet ekteskap mellom døpte aldri kan oppløses. Dette båndet, som skyldes en fri og menneskeverdig handling fra brudefolkenes side og fullbyrdelsen av ekteskapet, er fra nå av en ugjenkallelig virkelighet og gir opphav til en pakt Guds trofasthet går god for. Det står ikke i Kirkens makt å sette seg ut over en ordning guddommelig visdom har opprettet.
1641. «[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform». Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde «hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem».