Måned: mai 2007

Embedssynet – et alvorlig økumenisk problem

Det blir (for meg) stadig tydeligere at synet på bispe- og prestembedet er det største problemet i de økumeniske samtalene; det gjør bl.a. at vi katolikker stiller alvorlige spørsmål ved nattverdfeiringa i de protestaniske kirkene.

Jeg tenker av og til tilbake på fjoråret i Roma, og akkurat nå er det et år siden jeg leverte inn en oppgave på det pavelige universitetet Angelicum. Den handlet ikke om embedssynet generelt, men mer spesifikt om «Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger«. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro, men det var til min overraskelse bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leses HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

1. The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

2. Lutherans have not quite ruled out the possibility of the Petrine office – even though they at one point called the pope the anti-Christ. Some Lutherans see the need of a unifying office in the church, though they are not really sure this office should be set up.

3. There still seems to be two very important questions/problems between Catholics and Lutherans when they talk about this issue: a) Is the Petrine office necessary for the church and b) how should it be exercised?

4. I have noticed a certain imbalance in this dialogue; the Lutherans seem to need to change a lot to accept the papacy, while for Catholics it is more a matter of presenting the papacy in a more open way.

5. There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Mer om nattverden i frikirkelige kretser

Jeg har tidligere nevnt hvordan man i frikirkelige kretser – svært langt fra Den katolske kirke – blir stadig mer interessert i nattverden (bruk søk-funksjonen i denne bloggen for å finne det jeg har skrevet før. I dag leste jeg et nytt innlegg om dette hos en av bloggerne under kristenblogg.no. Forfatteren har også lest Ulf Ekmans nye bok om nattverden og anmelder den postivt. Han skriver bl.a. dette:

(Jeg leste en bok i fjor og ) ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til. …

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok? … …

Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. …

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

Pave Benedikt reiser til Brasil

Kanskje jeg heller burde kalt ham pave Bento, siden det er det han heter på portugisisk. Om en uke, 9. – 14. mai, skal paven reise til landet som har flest katolikker i hele verden, og han har følgende ting på timeplanen:


He will canonize the first Brazilian-born saint, Antonio Galvao.
He will meet with President Luiz Inacio da Silva
He will celebrate two open-air Masses, one expected to draw over 1 million people
He will address 30,000 Catholic youth in the Pacaembu soccer stadium
He will commence the once-a-decade meeting of the Latin America and Caribbean Episcopate

Denne artikkelen har mye informasjon om turen og har også lenker med enda mye mer stoff.

Amnesty arbeider aktivt for fri abort

I en artikkel jeg leste onsdag, går det fram at Amnesty International planlegger å forandre sitt syn på abort. I sine interne dokumenter sier Amnesty nå: Amnesty International’s International Executive Committee (IEC) has adopted a new position on Sexual and Reproductive Rights that includes support for abortion in very particular circumstances, in the context of our work to stop grave human rights abuses against women and girls.

The new policy has three basic goals: (1) provide access to abortion in what they claim will only be “particular circumstances,” (2) ensure that women have access to medical care after botched—whether legal or illegal—abortions, and (3) eliminate all penalties against women seeking abortions and against abortion providers.

Det er det tredje punktet her som er det vanskeligste/farligste. Man vil arbeide for at utførte aborter ikke skal straffes noe sted, og i sine bakgrunnsdokumenter nevnes det også at abort må legaliseres. Det er vanskelig å se at dette standpunktet betyr noe annet enn at Amnesty International nå vil arbeide aktivt for fri abort over hele verden. Dette er selvsagt ganske kontroversielt, og Amnesty har derfor så langt ikke ønsket å gå aktivt ut med den nye politikken, men diskuterer den internt.

Amnesty mener at de ikke har noe syn på når livet begynner, og at de respekterer alle religiøse meninger om livet. Men artikkelen jeg leste avsluttes slik: Amnesty International, of course, ultimately does take a position on the question of when life begins: Life does not begin—at least not in a way that merits the advocacy of Amnesty International—until after birth. The organization’s leadership deludes itself if it thinks its new support for an unlimited abortion license doesn’t undermine the solidarity once enjoyed among all those working to end human suffering. And that’s reason for all champions of human rights to be saddened by the “news” coming from Amnesty International today.

LES HELE ARTIKKELEN I FIRST THINGS HER.

Den Athanasianske trosbekjennelsen

I dag, onsdag, har vi feiret den hellige Athanasius fra Alexandria, som stod midt oppe i striden mot arianismen. Han var en stridens mann, som kjempet hardt for det som var og er Kirkens syns på Kristus; at han er både sann Gud og sant menneske. På katolsk.no kan vi lese bl.a. dette om Athanasius:

«Athanasius var en liten mann rent fysisk, men åndelig var han en kjempe. Den engelske teologen og kardinalen John Henry Newman har sagt at i den urolige tiden etter konsilet i Nikea var det legfolket og ikke biskopene som fastholdt den rette tro. Det var naturligvis unntak fra regelen på begge sider, og en av dem var Athanasius. Han var en ivrig forfatter hele livet, også i eksilperiodene. Han skrev bibelkommentarer, spesielt til Salmenes bok, og noen av hans brev er også bevart. Man regner ikke med at han er forfatteren til det Credo som bærer hans navn (den Athanasiske trosbekjennelse), men det bygger på hans lære, og det er fortsatt en sentral del av vestlig kristen liturgi.»

Og her er den Athanasiske trosbekjennelsen:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet.

Mai er Marias måned

Mai er (sammen med oktober) måneden der Maria minnes spesielt i Den katolske kirke. Da jeg så dette flotte bildet fra «Marias fødselskirke» in Wien, syntes jeg det passet godt på bloggen. Denne Maria-kirken ligger i Hietzing, som lå utenfor Wiens bymurer (som ikke lenger eksisterer), og ble bygget på 1400-tallet, og restaurert i 1860. Den ble skada i begge de tyrkiske angrepene på Wien (1529, 1683).

SE FLERE BILDER HER
.

Oppgradert WordPress – endelig!

Jeg har inntil i dag tidlig brukt WordPress versjon 1.5, som nå er to år gammel. Jeg har flere ganger vurdert å oppgradere, men latt det være, fordi 1) det var egentlig ikke mye/noe jeg savnet i den gamle versjonen og 2) jeg hadde en viss (irrasjonell?) frykt for at det ikke skulle lykkes, så bloggen min forsvant fra jordens overflate.
I går fikk jeg så en mail som viste hvor sårbar WP 1.5 er for hacking:

«Du bør seriøst vurdere å sette av tid til å oppgradere til en nyere utgave av WordPress. Det kan være lurt av deg.

Det finnes en slik «hjelpfull» tjeneste som heter milw0rm.com der hackere legger ut «konsept-kode» som viser hvordan man kan hacke diverse programvare ved å utnytte kjente sikkerhetshull. Kort oppsummert er det bare å gå til dette nettstedet og velge en av 5 måter å vrake bloggen din på. Det er mange slemme mennesker på
Internett.»

1. mai er også en rolig dag, så i dag tidlig satte jeg i gang og fulgte oppskrifta på wordpress.org:

Step 1: Backup Database Tables and Files

Step 1a: Save Data

Step 1b: Save Customizations

Step 2: Deactivate Plugins

Step 3: Overwrite/delete Files

Step 4: Run the upgrade script

Step 5: Reactivate Plugins one by one

Backupen tok litt tid (siden jeg gjorde det grundig, både databasen og alle filene som kunne flyttes over med ftp-programmet). Deretter måtte jeg slette en hel del filer (siden WP 1.5 og 2.1.3 er ganske forskjellige), før jeg lastet opp den WP-versjonen (og erstatta den gamle norsk-språk-fila med en ny). Det var et spennende øyeblikk da jeg kjørte upgrade-php, men alt virka med en gang! Mine plugins virka også greit, så langt har jeg bare oppdaga en underlig sak: I tre poster hadde jeg noen linjer som hadde noen mellomrom i starten; i eldre Wp-utgaver blir disse ignorert, med i 2.1 førte de til at linjene ble helt uformaterte og fortsatte utover på en lang linje. Dette måtte jeg rette opp med en gang, men det var jo også en enkel sak.

Visst skal våren komme

Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!

Jeg ser av og til innom Eyvind Skeies blog, og når skriver han om sangverket «Visst skal våren komme» som han skrev sammen med Sigvald Tveit tidlig på 80-tallet:

«Det er tolv sanger om håp. Fremdeles mottar jeg meldinger fra mennesker som fikk hjelp av denne utgivelsen og dette korprogrammet, hvor vårens lengsel og sødme er forent med sterke bilder fra Åbenbaringsboken i Bibelen. Noen har til og med fortalt meg at de har brukt denne innspillingen som en form for terapi eller hjelp i sine aller mørkeste øyeblikk, hvor tanken på selvmord var skremmende nær. En annen person fortalte at vedkommende nærmest hadde gjennomgått en form for rensende og helbredende prosess ved å lytte til musikken og ordene.»

LES VIDERE HER.

Hva er GLEDE i vår postmoderne tid?

Et av kjennetegnene på det man kalle den «postmoderne tid» er subjektiviteten i alle sine fasetter. For å sette det litt på spissen: En ting som kjærlighet blir redusert til den enkeltes sympatier og følelser. Håp blir redusert til godtroende optimisme. Kunst blir redusert til det jeg liker som kunst uavhengig kvalitet. Tro blir redusert til min private overbevisning om det religiøse. Lykke blir definert som tilfredsstillelse av egne lyster. Jeg og mitt, du og ditt. Denne form for tenkning er ikke ny. Slikt sett er den intet nytt under solen. Ikke bare er nytiden dens premissleverandør, også antikken har noe å by på for subjektivitetens paradigme. Så kan vi for eksempel lese hos Epikur hvordan lystprinsippet blir gjort til et kriterium for det gode liv. Når subjektiviteten og lysprinsippet er de herskende dogmer. kan vi mennesker vanskelig glede oss over noe sammen. Jeg tillater meg følgende betrakting av noen aspekter ved begrepet glede:

Lysten har nådd sitt mål når den er blitt tilfredsstilt. Hva som forarsaket denne tilfredsstillelsen er sekundært. Når man er ekstremt sulten, er det nokså uviktig hva det er man tar til seg. Det betyr at det som forårsaker tilfredsstillelsen kan byttes ut mot noe annet. Hva som tilfredsstilte er ikke så viktig. Problematisk blir det når dette prinsippet utvides til å gjelde livet i sin helhet. … …

Dette er innledningen til en betraktning av redaktør Henrik Holm i St. Olav tidsskrift.