Måned: mai 2007

Grundig rapportering fra pavens Brasil-reise

Den kjente reporteren John Allen var med pave Benedikt til Brasil, og har skrevet mange rapporter om turen, mest om teologiske og sosiale spørsmål. Paven sa tydeligvis flere ganger at både kapitalisme og marksisme var blindveier, og at den eneste veien mot et mer menneskevennlig samfunn, var et samfunn som bygger på solide moralske verdier – som man får ved troen på Gud.

For enkelthets skyld har jeg laget direktelenker til John Allens mange interessante rapporter.

OPPDATERING: Slettet, siden lenkene ikke lenger fungerer.

Trenger protestantene en pave?

For noen dager siden kom jeg over en artikkel som ble skrevet for akkurat to år siden, rett etter det store inrykket/ vitnesbyrdet hele verden fikk ved pave Johannes Paul II’s død og valget av pave Benedikt XVI. Forfatteren er D. Stephen Long, som underviser ved Garrett Evangelical Theological Seminary i Evanston, Illinois.

Han skriver om flere grunner til å ønske en pave, bl.a. disse to: There are also two positive reasons Protestants need the papacy; for the sake of the unity of the church, and for the sake of truth grounded in love. Og han svaslutter sin artikkel slik:

At one point in history, to be a Protestant was explicitly or tacitly to will an end to the papacy. I think many Protestants can now confess that was a mistaken view. Both the church and the world would sorely lack a necessary witness if there were no papacy. If being a Protestant means willing the end to the papacy then I find myself no longer capable of willing such an act.

This stance does not require abandoning what is good in Protestant traditions. I for one cannot leave my separated Wesleyan communion behind. The hymns, doctrine, discipline and liturgy of that tradition gave me faith and taught me to love God. But neither can I will an end to the unity the papacy clearly produces throughout the world.

So what is to be done? Only two possibilities seem to present themselves. Either we try to find a place for our separated communities from within the Catholic Church or we find a place for Catholic unity from within our separated communities. Neither can be accomplished without willing the visible unity the papacy embodies.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

14. mai – fest for den hallige Mattias

Den hellige Mattias ble født i Betlehem i Judea og ble oppdratt som from jøde. Han var blant Jesu tilhørere helt fra begynnelsen, og tilhørte kanskje gruppen på 72 disipler. Med sikkerhet var han også med på Oljeberget og opplevde Kristi himmelfart. Deretter bestemte apostlene seg under Peters ledelse for å la Mattias fylle den plass blant de tolv som var blitt ledig etter forræderen Judas Iskariot. Dette og mer til kan vi lese på katolsk.no om dagens helgen, apostelen Mattias.

Dene hellige Krystomos skriver også en tekst med tittel: Vis oss, Herre, hvem du har valgt – en tekst som uttrykker hvor viktig det var den nye apostelen hadde selv selve den oppstandne: «Det var altså Ikke meningen at han skulle være vitne om det som hadde skjedd før, og heller ikke om det som var skjedd i ettertid, og heller ikke om de tegn Jesus gjorde, nei, det som var viktig, var oppstandelsen. For alt det andre var viden kjent og var på folkemunne, men oppstandelsen skjedde i det skjulte, og bare disiplene hadde kjennskap til den.»

Her er teksten fra den hellige Johannes Krysostomos’ homilier over Apostlenes gjerninger Homille (3,1.2.3; PG 60, 33.35.35-36.37-38), tatt fradagens matutinlesning:

”I de dager stod Peter opp midt iblant disiplene og talte». På grunn av sin glødende tro, og siden han hadde fått seg hjorden betrodd av Kristus, fordi han er den fremste i apostlenes kor, er Peter alltid den første til å gripe ordet. ”Brødre, vi må velge iblant oss.» Han overlater valget til mengden og gjør dem som er valgbare verdige, samtidig som han fjerner mishag hos de andre, for viktige saker setter alltid ondt blod.

Men hadde da ikke Peter selv rett til å utnevne? Selvsagt hadde han det! Men for å unngå alt som kunne virke som forskjellsbehandling, gjorde han det ikke.

Luther forlag gir ut pavens bok om Jesus

Jeg ble litt overraska, men på ingen måte sjokkert, da jeg sist uke leste i Vårt Land at Luther forlag skal gi ut pave Benedikts nyutgitte bok om Jesus fra Nasaret – ei bok som så langt har solgt utrolig godt. Først og fremst syns jeg det er positivt at tilnærminga mellom katolikker og lutheranere er kommet så langt at en slik utgivelse er mulig – og ikke en gang kontroversiell. I Vårt Land leser vi bl.a.:

– Det er en stor glede for meg å få utgi boken som er skrevet av den viktigste kristne leder i vår tid, sier forlagssjef Asle Dingstad til vl.no.

– Paven er kjent som en sjeldent god teolog, han står sentralt kristologisk. Dette er en bok som presenterer Jesus med autoritet i en tid da bildet forvirres av Thomasevangeliet, Judasevangeliet og uroen rundt da Vinci–koden, sier Dingstad.

– Dessuten er jo Jesus den vi alle står samlet rundt.

På spørsmål om dette er en kontroversiell utgivelse, svarer administrerende leder Luther forlag, Hans Petter Foss.

– Både ja og ikke ja. Alt kommer jo an på bokens innhold. Det er ingen ting som tyder på at det er noe i boken som strider mot protestantisk teologi, sier han. Boken kommer før jul i år.

Påskens Halleluja – viser seg i våre liv

«Selvsagt priser vi Gud når vi er samlet i kirken, men når hver går til sitt, kan det virke som om vi slutter å lovsynge Gud. Men dersom vi fortsetter å føre et godt liv, fortsetter vi i virkeligheten å lovprise Gud. Du slutter å prise Gud når du ikke gjør det som er i samsvar med rettferdigheten, og med det som er ham til behag. Dersom du aldri unnlater å leve hederlig, da er det ditt liv som roper, selv om din tunge tier, og Gud lytter til ditt hjerte. Slik våre ører hører våre stemmer, slik hører Guds ører våre tanker.»

Slik avslutter den hellige Augustins en kommentar til Bibelens salme 148. (Ps 148,1-2; CCL 40,2165-2166). Jeg syns det passer godt til søndagens tema; at det hører sammen å elske Gud og følge Hans bud. Slik skriver Augustin videre (teksten er henta fra Matutin-lesninga lørdag):

Vi må forberede oss på det kommende liv ved å lovprise Gud i dette. Den evige jubel i det kommende liv kommer til å bestå i å lovsynge Gud, og ingen kan bli skikket til det kommende liv som ikke forbereder seg på det i det nåværende. Derfor priser vi Gud nå, men samtidig ber vi til ham. Vår lovprisning preges av glede, men bønnen av sukk. Vi er blitt lovet noe vi ennå ikke har, og fordi han er sannferdig, han som har lovet det, gleder vi oss i håpet, men fordi vi ennå ikke har fått det, sukker vi av lengsel. Det er godt for oss å forbli i lengselen inntil det som er lovet, kommer, for da forstummer sukket og det blir bare lovsang igjen.

Å elske Kristus er å følge Hans bud

Denne søndagens evangelium (om at kjærlighet og lydighet hører sammen) skal jeg tale over for en gruppe engelskspråklige barn i vår menighet som skal motta sin første hellige kommunion. Det er ikke en vanskelig oppgave; de har forberedt seg i lang tid til den hellige handlingen, de har skriftet sine synder til en prest, og de er klar til å gjenta forsakelsen og troen som lød ved deres dåp.

På en måte er dette et enkelt og klart evangelium, som i sin helhet lyder slik:

Johannes 14,23-29: Jesus sa da til sine disipler: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Men for voksne kan nok dette temaet være vanskeligere, spesielt i vår sekulariserte tid, der også kristne blir fristet til å avvike fra moralnormer som Bibelen og Kirken alltid har hevdet.

Vanskelige etiske utfordringer i vår tid.

Jeg har nettopp skrevet litt om skilsmisse og gjengifte, om hvordan de mange gjengifte katolikkene (som dermed ikke kan motta sakramentene) er Den katolske kirkes største pastorale problem.

Denne søndagens evangelium fra Joh 14,23-29 illustrerer problemet/ dilemmaet som enkelt kristne lever med; å følge Guds ord på ulike etiske områder: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg.»

Et annet aktuelt problem, som også har med seksuallivet å gjøre, er når man lever sammen uten å være gift. Det burde være helt opplagt at slikt ikke kan skje blant kristne, men det er likel slik at en del velger bort disse klare ordene, og enten lever sammen før de gifter seg eller lever permanent som samboende. Så aktuelt er dette spørsmålet at pave Benedikt to ganger i Brasil så langt har nevt det.

I talen til biskopene sa han: The sanctity of marriage and the family are attacked with impunity, as concessions are made to forms of pressure which have a harmful effect on legislative processes; crimes against life are justified in the name of individual freedom and rights; attacks are made on the dignity of the human person; the plague of divorce and extra-marital unions is increasingly widespread.

Og i saligkåringsmessen for Frei Galvão oppfordret han alle brasilianere til å “oppose those elements of the media that ridicule the sanctity of marriage and virginity before marriage.”

I Den katolsk kirkes katekisme nevnes selvsagt også dette spørsmålet, slik:

2348. Alle døpte er kalt til kyskhet. Den kristne har «iført seg Kristus» (Gal 3, 27), all kyskhets forbilde. Alle Kristustroende er kalt til å leve kyskt, alt etter livssituasjon. I dåpen påtok den kristne seg å leve ut sitt følelsesliv i kyskhet.

2349. «Kyskhet bør prege den enkelte, alt etter levekår og livssituasjon: noen i jomfrustand eller vigslet sølibat, som er en fremragende måte å gi seg selv hen til Gud med et udelt hjerte; andre på den måten moralloven foreskriver for alle, og etter som de er gifte eller ugifte». Gifte er kalt til å leve i ekteskapelig kyskhet; de andre lever kyskt i avholdenhet. …

2350. Forlovede er kalt til å leve kyskt i avhold. I denne prøvelsen skal de oppdage hva det betyr å respektere hverandre, lære trofasthet og håp om å få hverandre fra Gud. De må utsette til ekteskapet å gi hverandre de kjærtegn som særpreger ekteskapelig kjærlighet. De må hjelpe hverandre til å vokse i kyskhet.

(Deretter nevnes noen forseelser mot kyskheten, bl.a.:)

2353. Hor er kjønnslig omgang utenom ekteskapet mellom en fri mann og en fri kvinne. Hor strider alvorlig mot menneskeverdet og den menneskelige seksualitets verdighet som er naturlig rettet mot ektefellenes vel og mot oppdragelsen av barn. I tillegg er hor til alvorlig anstøt når det er tale om forførelse av unge.

For Kirken kan ikke sosialt engasjement komme først


Bildet er fra saligkåringsmessen i Sao Paolo

John Allen analyserer pave Benedikts tale til Brasils biskoper, og sier at etter pavens åpningsord om takknemlighet overfor biskopene for deres gode arbeid, og takk for en varm mottakelse i Brasil, var likevel pavens budskap «a call to order». Han begynte foredraget med å snakke om lydighet til Kristus, og det satte tonen for det han deretter sa. Slik skriver Allen:

Brazilian Catholicism is famous for its social commitment, but Benedict pointedly reminded the bishops that the ultimate purpose of the church must remain “the salvation of individual souls.» He urged them to «strict vigilance,» warning that «the integrity of the faith, together with ecclesiastical discipline, is and always will be a theme that requires the attention and commitment of all of you.»

Benedict weaved philosophical, programmatic and disciplinary messages into his roughly 4,000 word text, delivered in Portuguese in São Paulo’s Catedral da Sé.

At a philosophical level, Benedict made an argument that runs like a leitmotif through his pontificate, and which formed an important element of his recent book, Jesus of Nazareth: Without the full truth about God and human life revealed in Jesus Christ, no program of social action can succeed. …

… At the disciplinary level, Benedict urged the bishops to “a strict vigilance” across a variety of fronts:

• Defending life against “offenses justified in the name of individual liberty”;
• Opposing divorce and “free unions”;
• Defending priestly celibacy (the pope mentioned this point twice);
• Offering deep evangelization and catechesis to Catholics, to protect them from the “aggressive proselytism of the sects”;
• Ensuring that individual confession, rather than communal rites, remains the normal form of the sacrament;
• Restoring a sense of the sacred to liturgies, and ensuring that liturgical rules are observed;
• Ensuring that the faith is transmitted “without reductive visions and confusion about the mission” of the church;
• Avoiding “the risk of deviations in the area of sexuality” among candidates for the priesthood and religious life.

Benedict concluded by saying that these were the most important themes that “clamor for my attention as pastor of the universal church.”

Bli budbærere for den evige frelse

Pave Benedikt har holdt et foredrag for Brasils 430 biskoper, og har i korte trekk oppfordret dem til å sette Jesus Kristus først i alt sitt arbeid, det rent kirkelige og også det sosiale. Hele hans foredrag kan leses (på engelsk) her.

I foredraget sitt sa paven bl.a.:

…We Bishops .. are directly bound to Christ, the Good Shepherd. The mission entrusted to us as teachers of the faith consists in recalling, in the words of the Apostle of the Gentiles, that our Saviour «desires all men to be saved and to come to the knowledge of the truth» (1 Timothy 2:4). This, and nothing else, is the purpose of the Church: the salvation of individual souls. For this reason the Father sent his Son, and in the Lord’s own words transmitted to us in the Gospel of Saint John, «as the Father has sent me, even so I send you» (John 20:21). Hence the mandate to preach the Gospel: «Go therefore and make disciples of all nations, baptizing them in the name of the Father and of the Son and of the Holy Spirit, teaching them to observe all that I have commanded you; and lo, I am with you always, to the close of the age» (Matthew 28:19-20). These words are simple yet sublime; they speak of our duty to proclaim the truth of the faith, the urgent need for the sacramental life, and the promise of Christ’s continual assistance to his Church. These are fundamental realities: they speak of instructing people in the faith and in Christian morality, and of celebrating the sacraments. Wherever God and his will are unknown, wherever faith in Jesus Christ and in his sacramental presence is lacking, the essential element for the solution of pressing social and political problems is also missing.

… there is a need to engage in apostolic activity as a true mission in the midst of the flock that is constituted by the Church in Brazil, and to promote on every level a methodical evangelization aimed at personal and communal fidelity to Christ. No effort should be spared in seeking out those Catholics who have fallen away and those who know little or nothing of Jesus Christ, by implementing a pastoral plan which welcomes them and helps them realize that the Church is a privileged place of encounter with God, and also through a continuing process of catechesis.

… Starting afresh from Christ in every area of missionary activity; rediscovering in Jesus the love and salvation given to us by the Father through the Holy Spirit: this is the substance and lifeline of the episcopal mission which makes the Bishop the person primarily responsible for catechesis in his diocese.

Paven i Brasil; et budskap til ungdommer – om å våge

Pave Benedikt snakket i går til ungdommer i Sao Paolo om viktige ting som har med livet og troen å gjøre. Han tok utgangspunkt i teksten om den rike unge mannen, som gikk trist bort etter en samtale med Jesus, fordi han ikke ville gi slipp på sin materielle rikdom.

Hele teksten til pavens tale fins her, og et stykke ute i talen (pkt. 6) sier pave Benedikt at:

«Vi bør tenke på rikdom som ikke bare noe materielt. Å være ung er i seg selv en rikdom, som mennesker bør oppdage og sette pris på. Jesus satte så stor pris på den unge mannen som kom for å be om råd, og inviterte ham til å delta i sin tjeneste for menneskenes frelse. Den unge mannen hadde etstort potensiale og kunne ha utrettet store ting.

But the Gospel goes on to say that this young man, having heard the invitation, was saddened. He went away downcast and sad. This episode causes us to reflect further on the treasure of youth. It is not, in the first place, a question of material wealth, but of life itself, and the values inherent in youth. This wealth is inherited from two sources: life,transmitted from generation to generation, at the ultimate origin of which we find God, full of wisdom and love; and upbringing, which locates us within a culture, to such an extent that we might almost say we are more children of culture and therefore of faith, than of nature. From life springs freedom, which manifests itself, especially in this phase, as responsibility. There comes the great moment of decision, in a twofold choice: firstly, concerning one’s state of life, and secondly concerning one’s profession. It is about providing an answer to the question: what do I do with my life?

In other words, youth appears as a form of wealth because it leads to the discovery of life as a gift and a task. The young man in the Gospel understood that his youth was itself a treasure. He went to Jesus, the good Teacher, in order to seek some direction. At the moment of the great decision, however, he lacked the courage to wager everything on Jesus Christ. In consequence, he went away sad and downcast. This is what happens whenever our decisions waver and become cowardly and self-seeking. He understood that what he lacked was generosity, and this did not allow him to realize his full potential. He withdrew to his riches, turning them to selfishness. Jesus regretted the sadness and the cowardice of the young man who had come to seek him out.»

Pave ‘Bento’ i Brasil – intervjuet på flyet


Pave Bendikt (Bento på portugisisk) kom til Brasil i går kveld norsk tid, og ble etter den offisielle mottakelsen på flyplassen fløyet med helikopter til benediktinerklosteret Sao Bento i Sao Paulo, og der fikk han bl.a. tid til å be i det flotte kirkerommet vi ser på bildet.

Mange katolske nettsteder følger besøket nøye, bl.a. the American Papist. På flyturen over var det bl.a. tid til en pressekonferanse, der John Allen refererer alle spørsmål og svar, her er det siste spørsmålet:

Many Brazilians don’t necessarily want to hear the message of the church. What can you do about that?

Pope Benedict XVI:
This is not a specific problem of Brazil. In every part of the world, there are lots of people who don’t want to listen. We hope that at least, they hear, so that if they hear, they will also be able to respond. We also seek to convince those who don’t necessarily want to hear us. Naturally, even Our Lord wasn’t able to succeed in getting everyone to listen. We don’t expect that in any given moment we’ll be able to persuade everyone. But, I’ll try, with the help of my collaborators, to speak to Brazil in this moment with the hope that many people want to listen, and that many can be convinced that this is the path to take. Of course, I’ll leave open, at the level of detail, the possibility for many different options and different opinions.

Skilsmisse – ekteskapet kan også være vanskelig

Ekteskapet er en sentral institusjon og til stor glede og velsignelse for mange mennesker, men noen ganger går samlivet dårlig og man blir nødt til å flytte fra hverandre. Den katolske kirke er ganske forståelsesfull på dette punktet (men ofte vet ikke protestanter hva det katolske synet på separasjon/ borgelig skilsmisse er), og vi leser i katekismen:

1649. Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.

Det er når det gjelder gjengifte er Den katolske kirke veldig streng (noe som er ganske godt kjent), og som man han kan lese om her fra katekismen – sammen med Kirkens argumenter:

1650. Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord («En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd»: Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

1651. Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.

LES OM DETTE I KATEKISMEN.

Ekteskapsteologi – ekteskapets guddommelige bånd

Jeg skrev litt for et par uker siden om mange som forbereder seg til bryllup. Forderedelsen fortsetter og jeg skal treffe gifteklare par både i kveld, i morgen og mandag. Som i all undervisning lærer også læreren en del når han underviser, og da jeg i forgårs gikk gjennom det katekisemn sier om ekteskapet med et par, stoppet jeg ved noen sentrale vers om det (ubrytbare, sterke og velsignende) båndet som Gud knytter rundt de to som gifter seg. Vi leser i Katekismen:

1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv. Deres ektepakt «oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester». Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: «En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet».

1640. Ekteskapsbåndet knyttes altså av Gud selv, slik at et inngått og fullbyrdet ekteskap mellom døpte aldri kan oppløses. Dette båndet, som skyldes en fri og menneskeverdig handling fra brudefolkenes side og fullbyrdelsen av ekteskapet, er fra nå av en ugjenkallelig virkelighet og gir opphav til en pakt Guds trofasthet går god for. Det står ikke i Kirkens makt å sette seg ut over en ordning guddommelig visdom har opprettet.

1641. «[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform». Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde «hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem».

LES HELE DETTE AVSNITTET I KATEKISMEN.

Er den katolske kirke usynlig i vårt samfunn?

I sist nummer av Broen skriver redaktør Kristine Dingstad litt om Kirkens synlighet i samfunnet, på bakgrunn av en kommentar i avisa Vårt Land, der Den katolske kirke i Norge ble kalt: ”En hellig, usynlig kirke”. Denne kommentaren kan leses på flere måter, skriver Dingstad, og hun sier bl.a.:

Man kan velge å lese kommentaren som en påstand om at Den katolske kirke Norge er unnfallende og eksklusiv, og med en slik tolkning er det av mange grunner lett og naturlig å gå i forsvar og bli defensiv.

For det første er Kirken i Norge, ut fra størrelsen, påfallende godt representert i mediene. Dette gjelder både geistlighetens og lekfolkets røst. Biskop Eidsvig hadde i tiden før og etter bispevigselen flere titalls intervjuer med norske medier og snakker med glede med journalister så sant har anledning. Informasjonstjenesten er omtrent daglig i kontakt med journalister som trenger hjelp og kommentarer. Når journalisten etterlyser uttalelser om aktuelle spørsmål, nevnes eksempelvis ikke at OKB som eneste kirkesamfunn utenfor Den norske kirke leverte en utfordrende høringsuttalelse om forslag til ny bioteknologilov.

For det andre har Den katolske kirke i Norge en historie som minoritetskirke, hvor den inntil nokså nylig har opplevd at dens blotte nærvær har vært provoserende for mange. Man har derfor vegret seg for å puste til ilden ved å komme med krasse utspill. Med dette i minne kan det kjennes noe underlig å bli kritisert for å ikke melde seg på debatter om statskirkens indre anliggender.

For det tredje har Den katolske kirke et kirke- og embetssyn som skiller seg fra protestantiske. Lokalkirkens lære og forkynnelse er solid definert av den universelle Kirke, voktet av Peters etterfølger, og det har liten nyhetsverdi at en lokal biskop bekrefter Kirkens lære – noe han er forpliktet til ved sin ordinasjon. Kirkelig engasjement og tjeneste handler ikke om antall spaltemeter i avisenes debattsider. Kirken må selv få lov til å definere hva den anser som sentralt og mindre sentralt. Dens oppgave er å betjene og styrke de troende og å forkynne Evangeliet for verden. Vi vil nok derfor ikke få se en katolsk biskop i Norge som et ”riksorakel”.

Og for det fjerde – de indrekirkelige anliggender må for både geistlighet og lekfolk være hovedprioritet, når vi i dag befinner oss i en utfordrende ekspansjons- og konsolideringsprosess.

Når det er sagt, kan man også velge å lese journalistens kommentar som en positiv invitasjon til å bli mer synlig, og det bør vi etter mitt syn velge å gjøre. Det er en forholdsvis ny situasjon for katolikker i Norge å bli etterspurt, og det er i seg selv en interessant kirkelig og samfunnsmessig utvikling – som vi nok trenger tid til å komme til rette med. En av utfordringene i kommunikasjonen utad er å tilpasse og forenkle språket vårt. Når journalister skal forstå og gjengi det man sier, er det lett å bli feiltolket. Dette skyldes sjelden vrangvilje – oftest opplever vi at norsk presse er åpen og velvillig innstilt. Det oppstår imidlertid ofte forvirring og misforståelser rundt vårt omfattende begrepsapparat .. …

En relatert utfordring er at det katolske paradigmet på mange og grunnleggende måter skiller seg fra et protestantisk og et sekulært paradigme – og derved er nokså fremmed i norsk kontekst. I kombinasjon med det faktum at den katolske lære er omfattende, kompleks og bundet sammen i en indre fornuftsmessig sammenheng, kan det derfor være vanskelig å uttale seg om enkeltspørsmål uten at man samtidig får anledning til å forklare det katolske resonnement ”fra A til Å”. ….. ….

Nytt nummer av BROEN er utkommet

For noen dager siden fikk vi siste nummer av det katolske (nasjonale menighets-) bladet i postkassen, og der er det en rekke ineressante artikler. Bl.a. disse:

* Sta. Birgitta menighet viser vei i arbeidet for polske innvandrere
* Vietnamesiske katolikker i Norge
* Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn – Vi har oppdaget at vi har mange ting til felles
* Ny bioteknologilov – Kirken proetsterer
* Påskefeiringen og Kirkens liturgi
* Vatikanradioen: Pavens radiostasjon – før og nå
* Generalvikar – hva er det?

Bladet kan lastes ned i pdf-format fra denne adressen, eller direkte på denne lenken.

Trosbevegelsen fortsetter tilnærmingen til andre kirkesamfunn

For ca 15 år siden (mens jeg var luthersk prest i Arendal) var jeg aktiv i en støttegruppe for avhoppere fra trosbevegelsen, og hadde nær kontakt med ‘avhoppere’ både fra norske og svenske trosmenigheter. De hadde en svært stor skepsis til trosbevegelsens ledere og hadde blitt alvorlig såret av det de hadde opplevd i dette miljøet. Derfor vil de sikkert ikke så lett som meg glede seg over (eller ha tillit til) normaliseringen (og avradikaliseringen) som nå skjer i stadig flere trosmenigheter.

I dag leste jeg et intervju i svenske Dagen med Birgitta Ekman, Ulf Ekmans kone, der hun bl.a. sier positive ting også om Den katolske kirke. Her er avslutningen av intervjuet:

Ni närmar er andra kyrkor nu?

– Absolut. Det är Livets Ords nya fas. Vi har fått många nya vänner bland präster. Och samtal pågår även med våra katolska vänner. Jag blev så glad när jag nyligen läste en bok om katolsk teologi och insåg att vi verkligen har så liknande syn på vad som är kristendomens grundbultar.

Det blixtrar i silverkorset, trots att solen är inbäddad i molnens fetvadd. Birgitta Ekman är van vid kritik det märks. Men samtidigt tycks här finnas en djup önskan att bli förstådd, respekterad och accepterad. Utanförskapet passar henne illa. Precis som sin man är hon i grunden social, öppen och nyfiken.

Har du något bra råd till hur två människor klarar att hålla ihop i 30 år?

– Jag tror på kärlek mer än känsla. På att man tar ett beslut, gör en överlåtelse, helt enkelt. Beslutar sig för att vara trofast.

Vad gör ni av era fajter då?

– Vi fajtas nog inte så mycket. Vi är båda verbala, bra på att argumentera. Men vi skriker aldrig. Det är en förmån att kunna be tillsammans om förlåtelse om man har varit knasig.

Kjent amerikansk protestantisk teolog blir katolikk

Francis Beckwith gikk 28. april til skrifte i St. Joseph’s Catholic Church i Waco, Texas, og dagen etterpå ble han offentlig gjenopptatt i Den katolske kirke i søndagens høymesse. Han var døpt og konfirmert som katolikk, men forlot Kirken tidlig i tenårene og var nå (47 år gammel) en kjent protestantisk teolog, professor på baptistuniverstetet Baylor i Texas. Og enda mer; han var president for the Evangelical Theological Society (ETS).

Ikke alle i Norge vet hva «evangelikal» er; det er en konservativ protestantisk kristen, vanligvis med sterke kalvinistiske trekk. Mens lutheranere og anglikanere har hatt nære og grundige dialoger med oss katolikker i mange år, så er det ikke tilfelle med de evangelikale.

Siden doktor Beckwith er så kjent, har det vært veldig mye skriving på amerikanske blogger om ham siden nyheten ble kjent for 2-3 dager siden. Les gjerne det HAN SELV HAR SKREVET, inkludert rundt 100 kommentarer (en del svært negative).

Han skriver her om hvofor han gikk tilbake til Den katolske kirke; han hadde på nytt lest grundig gjennom hva de gamle kirkefedrene (og Bibelen) skriver om rettferdiggjørelsen, og funnet ut at det katolske synet på rettferdiggjørelsen (forholdet mellom tro og gjerninger) er bedre enn det protestantiske.

In January, at the suggestion of a dear friend, I began reading the Early Church Fathers as well as some of the more sophisticated works on justification by Catholic authors. I became convinced that the Early Church is more Catholic than Protestant and that the Catholic view of justification, correctly understood, is biblically and historically defensible. Even though I also believe that the Reformed view is biblically and historically defensible, I think the Catholic view has more explanatory power to account for both all the biblical texts on justification as well as the church’s historical understanding of salvation prior to the Reformation all the way back to the ancient church of the first few centuries. Moreover, much of what I have taken for granted as a Protestant—e.g., the catholic creeds, the doctrines of the Trinity and the Incarnation, the Christian understanding of man, and the canon of Scripture—is the result of a Church that made judgments about these matters and on which non-Catholics, including Evangelicals, have declared and grounded their Christian orthodoxy in a world hostile to it. Given these considerations, I thought it wise for me to err on the side of the Church with historical and theological continuity with the first generations of Christians that followed Christ’s Apostles.

Søndagens tema – vi er Kristi legeme

Jeg fokuserte i dagens prekener på at vi kristne er Guds folk, og at vi på denne måten har fellesskap med Ham på en helt spesiell måte. Denne søndagen fokuserer en del på Jesus som vintreet – som er evangelisetekst denne dagen i år B – og Jesus sier at vi som grener må være forbundet med ham for å kunne (leve og) bære frukt.

I prekenen tok jeg utgangspunkt i 2. lesning fra Johannes’ Åpenbaring, der dette poenget kommer veldig godt fram: Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» Guds folk er både en åndelig og en mer konkret størrelse, og når det gjelder hvordan kirken konkretiseres, skiller katolikker og protestanter lag en hel del. For protestanter er det ikke så sentralt hvordan kirken er, mens for katolikker er den apostoliske tradisjonen nødvendig for Kirken.

I dagens første lesning kommer Kirkens konkrete sammensetning klart til uttrykk, ved at Paulus ordinerte prester i menigheten før han reiste der fra: Paulus og Barnabas reiste så tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia. De styrket disiplene, oppfordret dem til å holde fast ved troen … … I hver menighet valgte de ut eldste for dem; og under bønn og faste overgav de dem til den Herre de trodde på.

I evangeliet er også forholdet mellom Kristus og hans folk svært tydelig, når han sier: Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. (Senere sier han, at når han forlater dem, skal han sende dem talsmannen, Den Hellige Ånd, og slik være hos oss.)

Når vi lever sammen som Gud folk, skal vi prøve å følge Jesu nye bud, å elske hverandre. Og vi har hans eget eksempel som vårt utgangspunkt. Han var villig til å gi sitt liv for oss mennesker,og ga oss derfor et enestående eksempel som vi skal prøve å etterfølge.

Når vi feirer messen, er Kristus midt i blant oss på en helt konkret måte. Og hans kjærlighet til oss er også svært synlig; hans korsoffer er sentralt i hver nattverdfeiring. La oss derfor styrket av messefeiringa leve som Guds folk og etterfølge Jesu kjærlighetsgjerninger i vårt eget liv.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Konfirmasjon i St. Svithun menighet

Biskop Bernt Eidsvig kom til Stavanger i dag for å gi 27 av våre ungdommer konfirmasjonens sakrament. Det første bildet viser selve salvinga av de unge – de knelte rundt alterringen i en «statskirke» vi leide for anledningen. Biskopen sier; «ta i mot Gud gave, Den Hellige Ånds innsegl», når han salver dem.

Det nederste bildet viser alle de unge oppstilt ute etter messen.