Ekteskapet er en sentral institusjon og til stor glede og velsignelse for mange mennesker, men noen ganger går samlivet dårlig og man blir nødt til å flytte fra hverandre. Den katolske kirke er ganske forståelsesfull på dette punktet (men ofte vet ikke protestanter hva det katolske synet på separasjon/ borgelig skilsmisse er), og vi leser i katekismen:
1649. Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.
Det er når det gjelder gjengifte er Den katolske kirke veldig streng (noe som er ganske godt kjent), og som man han kan lese om her fra katekismen – sammen med Kirkens argumenter:
1650. Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord («En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd»: Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.
1651. Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:
De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.
Jeg hadde satt pris på om du ville svart meg på følgende spørsmål:
Siden du mener at en mann, dersom han skiller seg fra sin kone og gifter seg på nytt driver ekteskapsbrudd, og at det samme gjelder en kvinne … hva da med en mann som gifter seg på nytt etter å ha blitt forlatt av sin hustru i vrangvilje mot å leve sammen – og i absolutt opprør mot Gud! Kan du forklare det?
Den ortodokse kirke har en åpning for et nytt ekteskap i en sånn situasjon, og det er også et tradisjonelt luthersk syn. Men Den katolske kirke har alltid hatt en noe strengere praksis.
I vår Kirke kan man likevel få sitt ekteskap (saktamentalt) annulert hvis det var alvorlige feil ved inngåelsen av ekteskapet; hvis man ikke giftet seg frivillig, ikke virkelig ønsket å dele hele sitt liv med sin ektefelle etc. (I ditt tilfelle kan det virke som en slik vilje til samliv manglet også ved ekteskapsinngåelsen.) Det er ikke den enkelte prest som avgjør dette, men en dokstol i hvert bispedømme, kalt Tribunalet.
Hvorfor skriver du «i mitt tilfelle»? Jeg er ikke gift. Ennå. Jeg leste bare en historie om et kristent ektepar der kona gikk fra mannen.
Med «i ditt tilfelle» mente jeg ikke noe annet enn » med ditt eksempel».
Hvis man er gift i kirken i utlandet, maa man i saa fall annulere det paa samme sted der ekteskapet ble inngaatt eller skal det gjores der man bor?
Anna
Man kontakter Tribunalet i det bispedømmet man bor i – for de aller fleste norske katolikker er dette Oslo katolske bispedømme – så tar de eventuelt kontakt med de kirkelige domstolene (tribunalene) i andre land om nødvendig.
Hei, jeg er katolikk og inngikk ekteskap (borgerlig,- vi var kun hos byfogden) i 2001 med en mann som ikke tilhører noen trosretning. Dessverre skilte vi lag i 2005. Jeg har funnet meg en ny mann og ønsker å inngå ekteskap med ham. Er det på noen måte mulig for meg å gjøre dette i en katolsk kirke siden jeg ikke har hatt noen katolsk vielse? Jeg vet at ekteskapsbrudd anses som svært alvorlig og at jeg egentlig ikke har «lov» i følge katolisismen å gifte meg på nytt i det hele tatt. Men dette er viktig for meg. Jeg har 2 barn fra mitt første ekteskap som har fulgt/følger katolsk undervisning. Den eldste har allerede mottatt den 1. hellige kommunion. Den yngste har akkurat begynt med slik undervisning og skal motta sin 1. hellige kommunion i 2010.
Hedda
Den katolske Kirke regner ikke ekteskap katolikker inngår utenfor Den katolske Kirke som virkelige ekteskap. Derfor er det nokså enkelt å få erklært et slik sivilt ekteskap for ugyldig – av Tribunalet i Oslo katolske bispedømme ( http://www.katolsk.no/okb/tribunalet/ ). Din katolske sogneprest kan også gi deg råd om dette – og han må i alle fall kontaktes i god tid før et nytt ekteskap.